Eggebogen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Nordsia og Nordsileiret 1969. Deler av den naturlige strandsonen er fremdeles i behold, til venstre er en rest av et tidligere elveløp fremdeles synlig. Nederst i venstre hjørne ses deler av Bogavegen og jernbanetraseen. Foto: Foreningen Gamle Steinkjer.

Eggebogen er en tettbebyggelse i tidligere Egge kommune, som ble sammenslått med Steinkjer kommune i Trøndelag fra 1964. Beliggenhet; nordvest for Steinkjer sentrum. Foruten boliger har området hatt stor sagbruksindustri, havneanlegg og fra 2000-tallet en større marina.

Egge har mange historiske minner, der de fleste er funnet på toppen av åsen. Egge gård har vært høvdingsete med betydelig makt. Det er rimelig å tro at det har vært bosetning og naust og båter gjennom mer enn tusen år i den lune vika i Eggebogen. Etter Norsk stadnamnleksikon er opphavet gammelnorsk bugr som betød «bog, bukt, krok».

Eggebogen 1930-åra: Sagbruksområdet i Eggebogen. Jernbanelinja - sidesporet fra Hell-Sunnan-banen (Nordlandsbanen) går helt fram til Bogakaia. «Baillbua» - opplagringsskur for tremasseballene fra Helge-Rein-By Brug er framtredende og trelast ligger spredt omkring. Grustaket ovafor veien ble benyttet av Statens vegvesen, som fyllmasse til nye veger i området. Vinterstid var området et populært vintersportssted for barn: Hoppbakker med unnarenn over vegen.

Trelast og småbåthavn

Området har gjennom hele den moderne tid vært preget av trelastindustriens framvekst. Både vegen og jernbanen fulgte sjøkanten fra Steinkjers sentrum ut til Bogakaia før Nordsileiret ble oppfylt i 1976-1978 for å bli utlagt til industriområde på 300 mål. Mellom oppfyllinga og Bogakaia er det fremdeles synlige spor etter gamle forhold.

Eggebogen 1949: Bogatangen. Ikke mange naust, og en ganske "primitiv" vegstandard. Fyret til venstre, «Baillbua» til høyre. Stien inn i Eggeskogen - ovafor Esso-tankene.

Steinkjer hadde behov for dypvannskai og kaia på Bogatangen ble ferdig i 1924. De viktigste eksportartiklene var tremasse, props og trelast pluss at havna ble brukt som transitthavn for svenske varer. Det ble da samtidig besluttet å bygge et jernbane-sidespor til Bogakaia, som først ble ferdigstilt så sent som 1927. Men det var «udhavn» i Eggebogen lenge før den såkalte eksportkaia kom på plass. Større jekter og skip ble da ankret opp og etter hvert fortøyd i spesielle fortøyningsanordninger satt opp etter anvisning av havnedirektør Georg Daniel Barth Johnson på 1860-tallet.

De fiskerne og andre med små og middelsstore frakteskøyter som hadde tilhold i denne fra naturen nær perfekte naturhavna, følte seg imidlertid forulempet av statsbanene ved de inngrep som ble foretatt. Egge herredsstyre behandlet klagesaken fra båteierne i november 1923. Ordføreren opplyste da at jernbanen hadde anvist at båteierne kunne anlegge båthavna utenfor den nye kai. Da ble det påpekt at etter som det var Steinkjer kommune som eide grunnen der ble det et spørsmål om Steinkjer vil tillate anlegg av båthavn for de fire grunneierne som hadde krav på båthavn ved taksten. At disse ble uroet var da heller ikke så merkelig, etter som havna nå ikke hadde plass for en båt og langt mindre 4 eller flere. Saken ble debattert og fikk etter hvert sin løsning, men det tok tid - og ei trygg havn var i mellomtida gått tapt i Eggebogen.

Taubanen fra tresliperiet Helge-Rein-By Brug A/S på Byafossen ut til Bogakaia ble bygd i årene 18981899, lengden av banen var 5 500 meter som var båret oppe av høge bukker konstruert i grove, tjæreimpregnerte tømmerstokker i opptil 18 meters høyde. «Ballene» med tremasse ble lagret i «Baillbua» på kaia i påvente av utskiping. Dette skulle tilsi at det må ha vært ei kai i tilknytning til den "brygga" som Byabruket bygde. Sannsynligheten taler for dette, men kildene forteller intet om ei kai før et stykke ut i 1910-åra. Taubanen ble lagt ned i 1969 og tremassen ble transporten med bil frem til 1992 da tresliperiet ble nedlagt.

Sagbruket var opprinnelig Nordsjø Brug, etablert på slutten av 1800-tallet og drevet fram til 1918 da Helge-Rein-By Brug A/S tok over bruksretten på området. Området var og benyttet som verft hvor det blant annet ble bygd jekter.

I fjæreområdet nedenfor krysset mellom Bogavegen og jernbanesporet var det en mindre avkjørsel bort til et tømmeropptak. Tømmeropptaket, «Rampa», startet ved et gammelt elveløp, ei bakevje som ble kalt «Øvja». Her kunne tømmeret fra tømmerbommene lenger ute i bukta ledes inn, buntes og trekkes opp med en vaier. «Rampa» besto av en bred platt som gikk opp mot et flatere parti foran vinsjen som trakk buntene med tømmerstokker. Ved det flate partiet ble stokkene rullet med handmakt over på en lastebil som kjørte tømmerlasten til Kirknesvaag Sagbruk & Høvleri A/S. Arbeidet foregikk året rundt og var nok en krevende arbeidsplass på vinters tid.

Bogamorenen

Bogen er en morene, breelvavsetning, som ble avsatt på bunnen av havbukta som fulgte kanten på innlandsisen da den trakk seg tilbake. Raudskjæret, så å si midtfjords er en del av morenen som går videre over til Sørlia.

Etter siste istid hevet jordskorpa seg etter hvert som ismassene smeltet og vekta av innlandsisen avtok, samtidig steg havnivået fordi store mengder smeltevann rant ut i sjøen. Landhevinga førte til at strandsonen flyttet seg nedover i landskapet fra ca. 175 meter over havet til dagens nivå.

I det flate landskapet ved utløpet la Steinkjerelva igjen store mengder løsmasser. Dette gjorde at elva stadig endret løp og etterlot seg avsnørte evjer og kroksjøer. Gamle kart og bilder viser flere avlange dammer som ligger i tidligere elveløp.

Bogamorenen ble dannet foran kanten på innlandsisen da den gjorde et opphold i tilbaketrekkinga på slutten av siste istid. Breelver førte med seg sand, grus og steiner under og inne i bremassene og bygde opp moreneryggen på sjøbunnen foran innlandsisen. Formasjonen kalles derfor breelvavsetning. Innlandsisen dekte fremdeles landskapet videre østover. På grunn av variasjon i vannhastigheten i breelvene ble slike avsetninger lagdelte. Begrepet morene brukes både om landformene som er avsatt av isbreer og jordarten i formasjonene.

Kilder