Frederik Julius Bech
Frederik Julius Bech (født 8. august 1758 på Fyn i Danmark, død 20. desember 1822) var teolog og politiker. Han var sønn av byfogd og toller Thomas Beck (død 1759) og Else Margrethe From (1716–71), og ble gift i 1787 med Charlotte Catharina Outbèr (el. Outberg) (1765-1828).
Liv og virke
Etter embetseksamen i 1783 kom han til Trondheim som lærer, hvor han også fra 1787 til 1794 var prest ved tukthuset og hospitalet i byen.
Bech var stiftsprost i Odense i Danmark 1804–05, og ble da dr. theol. Han var biskop i Akershus Stift fra 1805 til sin død, og i 1818 kronet han, som Den norske kirkes primas, Karl III Johan til norsk konge, i Nidarosdomen.
Bech deltok på Stormannsmøtet på Eidsvoll (Notabelmøtet) i februar 1814 (der man bestemte at det skulle innkalles til riksforsamling).
Bech var også en av grunnleggerne av Det norske Bibelselskap (1816), og var selskapets formann inntil sin død.
Ettermæle
I sin artikkel om Bech i Norsk biografisk leksikon skriver Odd Arvid Storsveen blant annet:
{{Til tross for spesielle personlighetstrekk som ukuelig ambisjon og en viss pompøsitet må Frederik Julius Bech kalles en typisk representant for norsk patriotisme før 1814 med dens blanding av reformiver og systemtro. At hans innsats ble nedvurdert av hans nærmeste ettertid, skyldtes nok napoleonstidens idealer og stemningsskifter. Bech tilhørte på mange måter forgemakkets verden; han trodde på reform gjennom direkte påvirkning snarere enn gjennom politisk aksjon. Men innenfor sine virkefelt var han standhaftig nok. Selv om han fikk være med på å innlede en ny nasjonal epoke, ble han som så mange av sin generasjon raskt umoderne.}}
Frederik Julius Bech er gravlagt på Gamlebyen gravlund i Oslo.