Fredriksten festning: Forskjell mellom sideversjoner

===Første angrep===

Den neste krigen brøt raskt ut. Under [[Bjelkefeiden]] ble Halden angrepet flere ganger. Generalmajor [[Harald Stake]] ledet en svensk styrke på rundt 1200 ryttere og 275 fotsoldater, som i september 1658 nådde Halden. Allerede før de hadde kommet frem til ladestedet slet den svenske styrken. De hadde bare nok ammunisjon til åtte skudd per mann, været var forferdelig og bøndene hadde stukket til skogs med husdyrene slik at det var vanskelig å finne mat. [[15. september]] slo de leir ved Iddesletten. I Halden slepte man to kanoner fra defensjonsskipet [[«St Peder»]] opp på høyden, og støpte kanonkuler av bly. Det var bare omkring 700 mann til å forsvare den enkle festningen, hvorav rundt 400 var soldater og resten frivillige borgere, bønder og arbeidere uten militær trening. På morgenen den [[16. september]] rykket Stake frem til Risum, der [[Overberget fort|Overberget]] nå ligger. Tolleren [[Mathias Bjørn]] var ildleder på høyden, og styrte kanonmannskapene godt. De to kanonene gjorde merkbare innhogg i de svenske rekkene, og norske soldater skjøt med håndvåpen fra skrentene rundt. Det første angrepet ble slått tilbake, og deretter to angrep til. På ettermiddagen kom forsterkninger fra [[Smaalenske Regiment]] i Fredrikstad, og svenskene slo retrett da korpsmusikken gjallet i gatene. Stake trakk seg tilbake til Bohuslän. Ingen av sidene hadde lidd store tap.

===Utvidelse av festningen===

Etter kampene var det klart for Huitfeldt at det var nødvendig å bygge en langt sterkere festning i Halden etter at den ble en grenseby. Arbeidet startet allerede i februar–mars 1659. Palisadene ved [[Gammelporten (Halden)|Gammelporten]] ble utbedret, og på Creetzensten ble det reist et nytt blokkhus og anlagt flere skanser og batterier. [[Brådlandskansen]] og [[Rolandskansen]] ble også bygget, og det ble reist en [[ringmur|kurtine]] mellom dem. Vest og nedenfor Rolandskansen reiste man et halvlukket verk, kalt [[Christianopel]] etter oberstløytnant Christian Lemwig som anla den.  

Ved [[Kielfreden]] ble det fastslått at Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Samtidig foregikk et arbeid for norsk selvstendighet, som [[17. mai]] resulterte i en egen norsk [[Grunnloven|grunnlov]]. Den svenske kronprinsen [[Karl III Johan|Karl Johan]] ville ikke gi opp å få kontroll over Norge, og samlet en stor styrke. Fra norsk side var det liten kampvilje, og den norske flotiljen rømte feltet da [[Hvaler]] ble besatt. På Fredriksten festning, der [[Johan Andreas Cornelius von Ohme]] var kommandant, var man derimot klare til kamp.  

Neste dag ble byen utsatt for brannbomber. Takket være iherdig innsats fra borgere som var igjen og sjømenn ble Nordsiden reddet fra å bli flammenes rov. Borgerne bad om våpenhvile et døgn. Kronprinsen kunne gå med på dette, hvis de underkastet seg den svenske kongen. Det norske svaret på dette var at da kunne man bare fortsette å skyte, og borgerne kunne hjelpe til med å spre brannene slik de hadde gjort før når det var svensker i landet. Karl Johan ble rasende, men tilslutt ble det laget en underkastelsestraktat basert på Kieltraktaten som var akseptabel for begge parter.  

Den [[18. juni]] [[1826]] brøt det ut brann i Fredrikshald. Det ble saluttert for dronning [[Josefine av Leuchtenberg|Josefines]] førstefødte, og man antar at det var en forladning fra en av kanonene som satte fyr på et hus på Nordsiden. Det meste av byen ble flammenes rov. Samtidig som man planla gjenoppbyggingen av byen ble det også sett på muligheter for å utvide festningen. Men det eneste man fikk penger til var å sette festningen i stand igjen; også den hadde blitt rammet av brannen.

Spørsmålet om Fredrikstens fremtid ble tatt opp igjen i [[1837]], da et nytt utvalg ble nedsatt. I et forslag datert [[1845]] kom festningen sist på en liste over anlegg hvor man skulle gjøre utbedringer; den var ikke lenger et viktig forsvarverk. I [[1871]] ble det vedtatt at festningen med utenverker skulle bli stående, men uten at forsvarsverkene skulle oppgraderes. I [[1888]] kom så et nytt forslag om nedleggelse. Festningen skulle vedlikeholdes som historisk monument, men ikke lenger være en aktiv festning.

[[Våpenhirden]], en organisasjon underlagt [[Nasjonal Samling]], fikk i [[1942]] våpentrening på festningen.  

Da freden kom i mai [[1945]] var det omkring 250 tyskere på festningen. Motstandsmennene var ikke mannsterke nok til å utfordre garnisonen, selv om krigen var slutt. De fikk derfor med seg en styrke [[Politistyrkene|polititropper]] ledet av løytnant [[Arne Ottersen]] som ankom [[10. mai]]. Dagen etter møtte de på festningen. Kommandanten major Schieritz hadde flyktet, og en kaptein fra Wehrmacht ledet garnisonen. Mange av de tyske soldatene var beruset. Forhandlignene gikk raskt unna, og det ble bestemt at overtagelsen skulle skje klokken åtte samme kveld. Det ble lagt en plan; man var ikke sikker på at tyskerne var inneforstått med at krigen var over, og det at det var mye fyll var et usikkerhetsmoment. Place d'Armes ble raskt besatt, og de omkring hundre tyskerne som var igjen forholdt seg rolige. Enkelte av dem var på det tidspunkt ravende fulle. Den tyske kommandanten signerte en formell overgivelse på en papirbit. Han ville gjerne ha med frasen «Alles in Ordnung», men Ottersen kunne ikke vite om så var tilfelle og nektet å akseptere det. Tyskerne ble sendt vekk. De fikk ta med seg våpnene, men måtte legge igjen ammunisjonen, og ble plassert i Tuneleiren ved Sarpsborg. En liten gjeng fulle tyske soldater hadde gjemt seg på Dronningens bastion og måtte jages ut. En eldre soldat gråt bittert over at han måtte forlate Norge.  

[[Kategori:Halden kommune]]

[[Kategori:Store nordiske krig]]

[[Kategori:Festningsverk]]

[[Kategori:Grensebefestningene]]

{{artikkelkoord|59.11957|N|11.39677|Ø}}

{{F2}}