Fyrsetting

Fyrsetting er en gammel teknikk for å sprenge ut stein i bergverkene. Det ble tent bål innerst i en ort, da gjerne kalt en fyrort, slik at bergveggen ble varma opp. Når steinen utvider seg oppstår det sprekker. I tillegg kan vannfylte hulrom bli sprengt når vannet utvides i gassform. Teknikken ble vanlig i Norge fra andre halvdel av 1600-tallet. Før dette var hammer og meisel de viktigste redskapene.

Fyrsetting er langt mindre effektiv enn sprengning med eksplosiver, men den løsna mye stein og gjorde det lettere å bryte seg videre med verktøy. Det gikk med mye ved til dette; en regna gjerne med ni kubikkmeter ved til én kubikkmeter løsbrutt masse. Denne veden ble henta inn fra cirkumferensen. Avhengig av hva slags fjell man arbeida i var vanlig hastighet omkring halvannen til seks meters framdrift per bergmåned.

Teknikken var farlig på grunn av all røyken som la seg i gruva, og fordi det kunne forekomme uventa eksplosjoner om det var større vannlommer i berget. Bålet krevde også mye oksygen, noe som økte faren for høye konsentrasjoner av giftig karbonmonoksid. For å sikre mot dette, og for å få nok oksygen til at forbrenninga ble god, måtte man grave ut ventilasjonssjakter. Det blir enkelte steder hevda at det var vanlig å kaste kaldt vann på bergveggen når bålet har brent ut. Dette kan ha forekommet i spesielle tilfeller, men det er helt fraværende i eldre fagbøker. Å kaste vann på bergveggen forutsetter at man står nokså nær den, og effekten kan fort bli en eksplosjon der stein slynges gjennom orten og skader eller dreper gruvearbeidere.

På 1700-tallet begynte man å bruke krutt til å sprenge ut stein, og ut på 1800-tallet avløste bruken av eksplosiver fyrsettinga helt. Siste gang man brukte fyrsetting ved Kongsberg Sølvverk var omkring 1890.

Kilder og litteratur

• Fyrsetning i Norsk historisk leksikon.
• Fyrsetting på Wikipedia på bokmål og riksmål.