Gjøvik Kalkfabrik

Mal:Thumb høyreGjøvik Kalkfabrik (lokalt bare kalt «Kalken») lå ved Vestre Totenveg i gamle Vardal kommune, om lag fire kilometer sørvest for Gjøvik by. Fabrikken var i drift fra 1897 til ca. 1923/24, da den gikk konkurs. Bedriften lå på garden Østbys grunn. Der var det ifølge bedriftens egenreklame «et stort fjeld med utelukkende fin kalksten efter statskemiker Schmelks analyse ca. 95 % kulsur kalk, noget nær enestående.»

Kalkfabrikken ble satt i drift i 1897 etter initiativ av overrettssakfører Adolf Skattum, vognfabrikant Hans H. Lingjerde og gardbruker Ole Østbye. I 1912 ble Lingjerde eneeier av fabrikken. Bedriftens lager og kontor ble lokalisert sammen med Gjøvik vognfabriks utsalg i Strandgata.

Fabrikken sysselsatte en del kalkbrennere. En av disse var Petter Jørgensen på småbruket Paulsberg, som ifølge folketellinga for 1900 hadde kalkbrenning som attåtnæring. I tillegg til brennerne ansatte «Kalken» også mange kalkkjørere. I 1914 beskjeftiga fabrikken 18 mann, samt «8 heste»!

Mye av kalken ble kjørt til Hunndalen. Bedriftens største kunde var nemlig Toten Cellulose i Hunndalen. Av en daglig produksjon på 140 hl. kalk gikk hele 100 hl. dit. For å lette transporten til «Cellulosen» bygde fabrikken i 1902 for egen regning den 3 kilometer lange Kalkvegen.

På 1980-tallet var minst ett av steinbrudda ved Vestre Totenveg fortsatt synlig i landskapet, tvers ovafor fabrikktomta.

Kilder og litteratur

• Folketellinga i 1900 for Vardal (Paulsberg)
• Folketellinga i 1910 for Vardal
• Fra Gjøvik og omliggende distrikters næringsliv 1914, s. 26.
• Eike, Christine: «Kopperud - fra gårdsdrift til drabantby», i Årbok for Gjøvik 1984, s. 21-22.