Grip: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Grip hamna2005.jpg|Havna på Grip.|Arnfinn Kjelland (2005)}}

{{thumb|Grip kyrkja2005.jpg|Grip stavkirke og noen av de fargerike husene på Gripholmen.|Arnfinn Kjelland (2005)}}

'''[[Grip]]''' er ei gruppe på omkring åtti øyer og holmer rundt halvannen mil utafor [[Kristiansund]] på [[Nordmøre]]. Øyene var fra [[1897]] til [[1964]] [[Grip kommune|egen kommune]]. De ble fraflytta i 1970-åra, og er nå et attraktivt turistmål for dagsturer på sommeren. Tilsammen har øyene og holmene et areal på rundt en halv km². Bebyggelsen på øyene er samla på Gripholmen, som er den største av øyene – 40 dekar av totalt 48 for alle øyer og holmer. Unntaket er [[Grip fyr]], som ligger på [[Bratthårskollen]].

Da Grip kommune ble innlemma i Kristiansund i 1964 var det bare 104 innbyggere på øyene, som utgjorde landets minste kommune både i areal og befolkning. Etter dette gikk det raskt nedover for øysamfunnet. I [[1969]] ble losstasjonen nedlagt, og i [[1974]] flytta de siste fastboende, med unntak av fyrvokteren. I [[1977]] ble fyret automatisert, og dermed ble også vokterboligen stående tom. Husene på Grip holdes ved like som sommerhus. Etter fraflyttinga sto de i en del år til forfalls, men i dag er de i svært god stand. Kaféen [[Gripkroa]] er åpen i turistsesongen. Stavkirken er også åpen for publikum under omvisninger.  

[[Grip stavkirke]] er den eldste bygningen på Grip, og er datert til omkring 1470. Det er usikkert hvor lenge det da hadde vært folk på øyene. Vio vet at øyene kom over havflata mellom 3500 og 2500 f.Kr., altså i [[yngre steinalder]]. Det var altså ikke folk her mens [[Fosnakulturen]] hadde sin periode på [[Nordmøre]] mellom omkring 8300 og 6000 f.Kr. På [[Smøla]] er det funnet spor som peker mot [[Nøstvedtkulturen]], rundt 3500 f.Kr., og gjennom yngre steinalder er det mange spor etter folk både på Smøla og på [[Averøya]]. På Grip er det ikke funnet noen slike spor, og det er tvilsomt om det var noen bosetning der ute så tidlig. Det finnes ikke byggematerialer, og ikke huler eller hellere på de flate øyene; i hvert fall ingen som var egna for å bosette seg i. Men de modigste fiskerne kan vel nokså tidlig ha kommet seg ut dit, eller de kan ha søkt nødhavn der også i tidlige tider.

Det finnes ingen skriftlige kilder som kan fortelle når Grip først ble befolka. Det skrinne jordsmonnet og det at huset flere ganger har blitt skylt på havet betyr også at det er lite arkeologisk materiale der. Trolig var det ikke før på 1100-tallet, og kanskje ut på 1200-tallet, at de første menneskene bosatte seg der. Det er rimelig å anta at det skjedde i forbindelse med fiskeeksporten fra [[Lofoten]] via [[Trondheim]]. Med økte handelsmuligheter var det mulig å utnytte det gode fisket ved Grip, og dermed var det grunnlag for permanent bosetning. En grunn til at det skjedde så sent er nok mangelen på dyrkbar jord. [[Fiskerbonde]]n har lange tradisjoner i denne delen av landet, hvor man for å klare å fø familien helst skulle ha en jordlapp som kunne dyrkes av kone og unger mens mannen var ute på fiske.

I [[folketellinga 1769]] ble det registert 147 personer, hvorav 73 menn og 74 kvinner. 51 av dem var under 16 år gamle, og 66 var mellom 16 og 48. [[Gerhard Schøning]] besøkte Grip i 1770-åra, og han kunne fortelle at det ble født 53 barn der mellom 1760 og 1769, og at det i samme periode døde 75 personer. 17 av de døde var barn som var under ett år gamle. Den eldste av de døde ble 84 år gammel. Det finnes egne kirkebøker fra Grip for perioden 1733 til 1832. En spesiell ting med Grip er at det ikke er noen gravplass verken ved kirken eller noe annet sted. Det er nemlig så tynt jordsmonn der at det ikke var mulig å gravlegge de døde der, så de måtte i stedet ligger i Kristiansund eller på [[Bremnses kirkegård]] på [[Averøya]].

I 1796 ble Grip ramma av en kraftig storm, og dette skjedde igjen i 1804. Mange hus gikk på sjøen, og befolkninga måtte søke tilflukt i kirka. Den ligger på det høyeste punktet – åtte meter over havet. Det var nok til at bølgene ikke lenger hadde nok kraft til å slå kirke over ende. Men det førte til befolkningsnedgang. I [[folketellinga 1801]] er det ført opp 167 innbyggere på Grip, og i [[folketellinga 1815]] var det bare 59. De som var igjen hadde også det problemet at de ikke lenger eide sine hjem etter at husene ble skylt på havet. I 1807 hadde firmaet Thomas og Isaac Moses omkring 7000 riksdaler utestående hos befolkninga på Grip, uten reell mulighet til å kreve inn gjelda. Firmaet kjøpte ut oppsittere, og i 1816 var det bare fire eller fem hus som var i sjøleie. De økonomiske vanskene firmaet hadde ble ikke bedre av [[Napoleonskrigene]]. De klarte ikke å kjøpe fisk fra Grip, og fiskerne begynte derfor å selge til kjøpmenn i Kristiansund. I 1813 kom en pengesanering som ramma firmaet ytterligere. Dermed hadde fiskerne noen år der væreierne i svært liten grad involverte seg i deres liv. I 1819 hadde det blitt noe bedre tider, og Thomas og Isaac Moses prøvde å få kontroll over fiskeværet igjen. Men de hadde fått gode forbindelser i Kristiansund, og mange av dem hadde kreditt hos kjøpmennene. Forordninga fra 1753 slo fast at kreditorer hadde førsterett på handel, og dermed hjalp det ikke å være væreier.  

I 1886 gikk Brødrene Volckmar konkurs, og Grip ble overtatt av panthaverne Th. Fasting og O. Furu. Konkursboet leide i 1887 ut fiskeværet til [[Nicolay Volckmar]], sønnen til en av de to brødrene. Også i hans tid fortsatt værtvangen. Det ble faktisk verre, for mens det tidligere hadde vært samme pris i alle fiskevær, fikk fiskerne på Grip nå dårligere betaling enn andre. Volckmars begrunnelse var at Grip lå så nær Kristiansund at prisen måtte være lavere der. Fiskerne fortvilte over nok en endring i «spillereglene». Klagen de sendte inn gikk sin gang, og endte opp hos [[Væreierkommisjonen av 1884]], som var nedsatt for å granske forholdene i fiskeværene. Det kom ikke noe ut av klagen.  

I 1890 ble Grip solgt til det som skulle ble den siste væreieren, [[Ludvig Williamsen (1854–1924)|Ludvig Williamsen]]. Bare to hus var i sjøleie, resten ble Williamsens eiendom. Samtidig jobba væreierkommisjonen med et forslag til ny lovgivning. Kommisjonen delte seg i et flertall og et mindretall, der mindretallet i stor grad sto på væreiernes side. Flertallet gikk inn for lovendringer, og det kom et forlsag om ny væreierlov. Det ble sanksjonert den 6. juli 1892. Med denne loven mista væreierne forkjøpsrett og salgsplikt, og leie skulle avtales mellom leietaker og væreier. Dersom husleia var urimelig høy kunne lensmann og fogd senke den etter skjønn. Det ble i de neste årene tatt opp langt mindre fisk enn i foregående tiår, men allikevel satt fiskerne igjen med betydelig mer penger. Dårlig fiske førte altså ikke lenger til fattigdom for dem – tidligere hadde væreieren tatt ut det han skulle ha, og fiskerne ble sittende med en slikk og ingenting når det var vanskelige tider. Det var tydelig at væreiernes forkjøpsrett hadde vært dypt urettferdig mot fiskerne.  

I 1896, da departmentet hadde sitt nye lovforslag til høring i herredene, var ikke Grip en egen kommne. De hadde helt siden 1838 ønska å styre seg selv. I 1897 ble så [[Grip kommune]] oppretta. Dermed var det et herredsstyre på Grip som kunne stå samla mot væreieren. Det viste seg at det var behov for det, for heller ikke loven av 1899 fungerte etter hensikten. Williamsen respekterte den ikke, og fant flere smutthull. I 1901 sendte herredsstyret på Grip et skriv til Stortinget. Williamsen krevde fortsatt salgsplikt på Grip, og betalte ikke like mye som det man fikk i i andre fiskevær. Han tillot heller ikke at fiskerne sjøl salta fisken på Grip. De 39 oppsitterne som skrev under på brevet krevde at enten måtte loven endres en gang til, eller så måtte staten kjøpe ut Grip. Igjen kokte saken bort i byråkratiet. I de andre fiskeværene fungerte loven; bare på Grip var det fortsatt problemer. Stortingsrepresentant Hestnæs fra Nordmøre kom med kvass kritikk av Williamsen fra Stortingets talerstol, men de andre representantene lot seg ikke affisere av det.

I [[mellomkrigstida]] var det vanskelige tider for mange i Norge. Sviktende fiske førte til at mange ikke klarte å betale skatterestanser til Grip kommune, og i 1935 hadde de 21 000 kroner utestående. Dermed ble det vanskelig å betjene lånet fra Invalidefondet. Kommunen fikk også stadig større utgifter til fattigforsorgen. I 1930-åra ble betongveien som fortsatt får mellom husene på Grip anlagt som nødsarbeid, noe som ga både litt mer penger inn i kommunen og bedre forhold på øya.  

Lokalvalgene på Grip ble aldri gjennomført som partivalg; man hadde bare personvalg. Vi vet allikevel noe om partitilhørighet gjennom stortingsvalgene. I mellomkrigstida var det over 50 % oppslutning om [[Arbeidspartiet]], og i 1961 fikk AP oppslutning fra 48 %. De borgerlige stemmene ble delt mellom [[Kristenlig Folkeparti]] og [[Venstre]], mens [[Høyre]] fikk få eller ingen stemmer. [[Norges Kommunistiske Parti]] fikk 30 % av stemmene i 1945, men ved neste stortingsvalg i 1949 falt de til 1,2 %.  

[[Grip brannstasjon]] er en liten bygning som er sammenføyd med kraftverket. «Brannbilen» er ei håndkjerre – men den har blålys.

Det er ikke vegadresser på, men i stedet navn på de enkelte husene. Mange av dem har navn etter tidligere beboere (f.eks. Iverstua og Ingehuset), mens andre har navn etter funksjon (f.eks. Ishuset) eller beliggenhet (f.eks. Utsikten og Østfronten).

I Heimnaustet er det hengt opp gamle bilder fra Grip med forklarende tekster. Bygningen ble reist på dugnad etter at et eldre naust, bygd av drivtømmer i mellomkrigstida, ble feid på sjøen under [[nyttårsorkanen 1992]].

Det er flere hurtigbåtavganger fra Kristiansund hver dag i sesongen. For turister er det rundturer på omkring tre og en halv time, med en times båttur hver vei og rundt halvannen time på øya med guiding deler av tida. Den samme båten brukes også av de som har feriebolig på Grip.

<references/>

[[kategori:Grip|  ]]

[[kategori:Kristiansund kommune]]

{{bm}}