Grip: Forskjell mellom sideversjoner

==Historie==

===Den første bosetninga===

===Kirkegods===

I 1753 kom en forordning som påbød væreieren og oppsitterne å tilby husrom til sesongfiskerne. Det ble ikke fastsatt noen priser, og væreieren brukte sin makt for å sørge for at det ble mest mulig lønnsomt for ham. I 1754 avvikla Ramsay sin virksomhet i Norge og reiste hjem til Skottland. [[John Ord]] og [[John Moses d.e.]] eide allerede parter, og tok over resten av eierskapet til Grip. I 1764 måtte de selge to tredjedeler til [[Georg Moses]] for 1066 riksdaler. Bare et år senere pantsatte han fiskeværet til tollforpakteren i Trondheim for 400 riksdaler. I 1766 solgte så John Ord og John Moses d.e. de tredjedelen de fortsatt satt på til [[William Leslie]] for 1000 riksdaler. Han eide også [[Strømsholm]], [[Røeggen]], [[Ekkilsøy]] og [[Smørholmen]].  

Det gode fisket førte til at mer penger var i omløp blant fiskerne. Mens Gripværingene lenge hadde måttet handle på fastlandet, kom det nå flere handelsfolk ut dit og oppretta lagerhus. Så går det ikke fullt så godt lenger. I en matrikkel fra slutten av 1700-tallet fortelles det at det var 36 bebodde hus, og at i 16 av disse husstandene hadde de økonomiske problemer. Seks enker og to eldre menn var betlere, og skyldte mer enn husene deres var verdt. Det var også åtte borgerhus, brukt at utliggere, og en rekke [[naust]], [[stabbur]] og [[sjøhus]]. Denne voksende fattigdommen er et resultat av at fisket igjen slo feil flere år på rad i 1780.

Klagene kom fortsatt inn fra fiskerne, og i 1877 ble det bestemt at myndighetene skulle bygge ut havna. Slik ville også andre enn væreierne ha bidratt til tilrettelegging for fiskeriet, og man kunne derfor frata væreierne forkjøpsretten. For å kunne gjøre dette måtte staten kjøpe ut grunn til havneanlegget. Brødrene Volckmar var negative til salg, og mente at fisket på Grip gikk sin gang uansett om det ble ny havn der eller ikke. Havnearbeidskommisjonen kom allikevel til at det skulle bygges bedre havner i åtte fiskevær, deriblant på Grip. Stortinget godkjente bevilgninger til dette i 1881 og 1882. Men pengene ble gitt uten krav om at væreierne måtte gi fra seg forkjøpsretten. Dermed kom det ingen endringer som følge av de statlige investeringene.

Alt var allikevel ikke rosenrødt. Det var fortsatt konflikter mellom folket på Grip og Williamsen, som kunne nekte fiskere å ta opphold på Grip om de ikke inngikk avtaler med ham. Han krevde også leie som fiskerne mente var urimelig høy. Allerede i 1896 var arbeidet med en ny væreierlov som ytterligere skulle innskrenke væreieres makt i gang. Kommunene i området ble bedt om å uttale seg. I Kristiansund gikk et mindretall inn for departementets nye forslag, mens formannskapet mente at staten måtte ta over fiskeværene, om nødvendig ved ekspropriasjon. Amtmann [[Ludvig Arnoldus Leth]] mente at loven allerede ga fiskerne rett til å forhandle om leie. Dermed ville ikke en ny lov gjøre ting vanskeligere for væreiere, det ville bare presisere denne retten. Den nye væreierloven ble sanksjonert 20. mai 1899. Den sa ingenting om forkjøpsrett, og dermed kunne væreierne fortsatt kreve dette. Men fiskerne hadde nå krav på å få fastsatt leie ved skjønn, og herredsstyrene kunne gripe inn ved konflikter mellom væreier og befolkninga. I mellomtida hadde det skjedd ting på Grip.

{{thumb|Grip kommunehus.JPG|Kommunehuset på Grip. Dette var tidligere væreierens hus.|Chris Nyborg|2017}}

Noen annet skjedde også i 1896: [[Grip poståpneri]] ble etablert den 10. januar dette året. Tidligere hadde posten bare blitt sendt med gripværinger som var inne i Kristiansund. Nå skulle det i stedet fraktes med rutebåten. Værbestyrer [[Karl Herje]] var poståpner fram til 1898, og så tok lærer [[Johan Gjøen]] over. Postkontoret holdt ut til 1. desember 1974, da det ble nedlagt i forbindelse med at de siste fastboende forlot Grip.  

Selv om Grip nå var egen kommune slet befolkninga med at væreieren eide det aller meste der. Den private eiendomsretten førte til at man ikke kunne styre øya sjøl. Saken fra 1902 hadde gått sin gang, men først i 1906 begynte departementet virkelig å sette inn høygiret. Det ble bestemt at Grip kommune skulle få kjøpe ut fiskeværet for 110 000 kroner, og at dette skulle finansieres med offentlige midler. Herredsstyret vedtok dette mot én stemme. Den 19. november 1908 ble sakget formelt avgjort, og 1. januar 1909 skulle alt være på plass. På grunn av forskjellige formaliteter var ikke dette så enkelt, men etter hvert innså Williamsen at slaget var tapt og gikk med på å overfre eiendomsretten. Skjøtet ble undertegna den 28. august 1909. Av kjøpesummen ga Stortinget 20 000, mens resten var et lån fra [[Invalidefondet]] til 3,5 % rente. Med dette hadde Grip blitt en fullverdig kommune med råderett over eget areal.

Under [[okkupasjonen 1940–1945]] ble ikke Grip ramma direkte av krigshandlinger. Da [[bombinga av Kristiansund 1940|Kristiansund ble bomba]] i 1940 oppsto det rykter om at tyskerne også planla å bombe Grip, og dette førte til at mange evakuerte til fastlandet [[Nasjonal Samling|NS-myndighetene]] innsatte ny ordfører, men hadde ingen medlemmer som de kunne bruke. Herredstinget, NS' erstatning for herredsstyrene, fikk fem medlemmer. Det var ingen tyskere på Grip, bortsett fra at tyske soldater bemanna fyret, og at de til tider kom for å gjennomføre razziaer. Fisket ble i liten grad berørt av krigen. Tre sjøfolk fra Grip falt under krigen: styrmann [[Ole K. Pedersen Grip (1909–1940)|Ole K. Pedersen Grip]], maskinist [[Peder K. Pedersen Grip (1907–1944)|Peder K. Pedersen Grip]] (1907–1944) og matros [[Edvard Gerhard Edvardsen (1919–1940)|Edvard Gerhard Edvardsen]] (1919–1940). Det ble i 1946 satt opp ei minnestøtte over de tre.

Det var, med unntak av i krigsåra, tolv representanter i herredsstyret. I tillegg var det tolv vararerepresentanter. Herredsstyret var hele tida fullstendig dominert av menn. Representantene måtte også ta på seg andre verv i komitéer og administrasjon. Det var ikke alltid lett å kombinere dette med fiske, ettersom man kunne være ute på havet i lengre perioder. I 1956 forøkte kommunen å redusere antall representanter til sju, men det gikk ikke fylket med på. Til tider ble også kravet om forskjellige kommunale komiteer noe parodisk, som da det ble krevd at Grip skulle ha en skogkomité med skogkyndige medlemmer. Det er ikke et tre å finne på Grip, og skogkyndige trekkes heller ikke dit i nevneverdig grad. Herredsstyret måtte bare konstatere at ingen var skogkyndige, og ba fylkesmannen om å oppnevne komiteen – som de jo ikke hadde bruk for. Dyrevernsnemnd trengte de heller ikke; det eneste dyret på Grip da dette kravet kom var en hund som fungerte som alles kjæledegge, og som hadde det riktig så godt.

Kommunen hadde bare én ansatt, nemlig herredskassereren. Han var samtidig formannskapssekretær, likningssjef og trygdesjef. Allikevel hadde han tid til å drive telefonsentralen – som hadde ei linje.  

Det er ikke vegadresser på, men i stedet navn på de enkelte husene. Mange av dem har navn etter tidligere beboere (f.eks. Iverstua og Ingehuset), mens andre har navn etter funksjon (f.eks. Ishuset) eller beliggenhet (f.eks. Utsikten og Østfronten). I tillegg har husene [[bruksnummer]], som også brukes for å identifisere dem. Da Grip ble matrikulert ble den registrert som [[gårdsnummer]] 30 i [[Kvernes tinglag]], og dette nummeret ble beholdt fra Grip ble innlemma i Kristiansund.  

==Stedsnavnet==

{{thumb|RS 78 Hagbart Waage 02.jpg|Grip-ruta kjøres i dag med den tidligere redningsskøyta RS 78 «Hagbart Waage».|Chris Nyborg|2017}}

Det er flere hurtigbåtavganger fra Kristiansund hver dag i sesongen med [[Grip-ruta]]. For turister er det rundturer på omkring tre og en halv time, med en times båttur hver vei og rundt halvannen time på øya med guiding deler av tida. Den samme båten brukes også av de som har feriebolig på Grip.

==Referanser==

==Kilder==

* {{Iversen 1998}}

[[Kategori:Øyer]]