Skribenter
95 110
redigeringer
Gunnar Knudsens andre regjering (vis kilde)
Sideversjonen fra 22. mar. 2018 kl. 19:27
, 22. mar. 2018ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
Denne regjeringen fikk også igjennom den første barnevernslovgivningen, kalt [[De castbergske barnelover]], som særlig var viktigste blant annet fordi ga en rettslig likestilling mellom barn født i og utafor ekteskap. | Denne regjeringen fikk også igjennom den første barnevernslovgivningen, kalt [[De castbergske barnelover]], som særlig var viktigste blant annet fordi ga en rettslig likestilling mellom barn født i og utafor ekteskap. | ||
Selv om Venstre gikk noe tilbake både i [[Stortingsvalget 1915|stortingsvalget høsten 1915]] og [[Stortingsvalget 1918|stortingsvalget høsten 1918]], | Selv om Venstre gikk noe tilbake både i [[Stortingsvalget 1915|stortingsvalget høsten 1915]] beholdt regjeringen flertallet i Stortinget, og ble slik gjenvalgt. Ved [[Stortingsvalget 1918|stortingsvalget høsten 1918]] mistet imidlertid Venstre sitt rene flertall på Stortinget, men hadde fortsatt den største partigruppen og fortsatte i regjering. Knudsen ønsket et parlamentarisk samarbeid til venstre, og uttalte at en måtte «vogte sig for at gaa til høire». Samtidig advarte han mot den kommunistinspirerte venstresiden i [[Arbeiderpartiet]]. | ||
[[Gunnar Knudsen]], som også var finansminster, ønsket en stram finanspolitikk, men [[første verdenskrig]] hadde brakt de offenlige finansene i uorden med kostbare subsidie- og reguleringer. I sin siste tid som statsminister insisterte han på streng sparsomhet. 4. februar 1919 søkte regjeringen avskjed, da den ikke fikk tilstrekkelig oppslutning i Stortinget om en stram økonomisk politikk. I statsråd 20. februar 1919 anmodet kong [[Haakon VII]] regjeringen likevel om å fortsette. Med unntak av statsrådene Lars Kr. Abrahamsen, Kristian Friis Petersen og Christian Holtfodt, trakk regjeringsmedlemmene avskjedssøknadene tilbake. | [[Gunnar Knudsen]], som også var finansminster, ønsket en stram finanspolitikk, men [[første verdenskrig]] hadde brakt de offenlige finansene i uorden med kostbare subsidie- og reguleringer. I sin siste tid som statsminister insisterte han på streng sparsomhet. 4. februar 1919 søkte regjeringen avskjed, da den ikke fikk tilstrekkelig oppslutning i Stortinget om en stram økonomisk politikk. I statsråd 20. februar 1919 anmodet kong [[Haakon VII]] regjeringen likevel om å fortsette. Med unntak av statsrådene Lars Kr. Abrahamsen, Kristian Friis Petersen og Christian Holtfodt, trakk regjeringsmedlemmene avskjedssøknadene tilbake. | ||