Skribenter
95 754
redigeringer
(→Liv og virke: typo) |
|||
Linje 33: | Linje 33: | ||
På det mer personlige plan var det ikke så enkelt. I 1894 hadde han blitt samboer med Laura Mathilde Larsen. De fikk ei datter i 1899, og i 1900 venta de et barn til. De valgte å gifte seg, men det var klart fra starten at dette var pro forma. Vigeland hadde nemlig møtt Inga Syvertsen, og var nok mer interessert i henne enn i Laura Larsen. Han gikk inn i en veldig produktiv tid, og det er vel nærliggende å tenke seg at han drukna seg i kunsten for å slippe unna livets viderverdigheter. Det ble i denne tida mer enn tusen tegninger, og mange av disse resulterte senere i skulpturer. | På det mer personlige plan var det ikke så enkelt. I 1894 hadde han blitt samboer med Laura Mathilde Larsen. De fikk ei datter i 1899, og i 1900 venta de et barn til. De valgte å gifte seg, men det var klart fra starten at dette var pro forma. Vigeland hadde nemlig møtt Inga Syvertsen, og var nok mer interessert i henne enn i Laura Larsen. Han gikk inn i en veldig produktiv tid, og det er vel nærliggende å tenke seg at han drukna seg i kunsten for å slippe unna livets viderverdigheter. Det ble i denne tida mer enn tusen tegninger, og mange av disse resulterte senere i skulpturer. | ||
Høsten 1900 sendte Vigeland også et tilbud på en fonteneskulptur med seks menn som bærer en stor skål med sildrende vann til Kristiania kommune. På tegninga plasserte han den i et stort basseng. [[Gunnar Heiberg]], som Vigeland hadde lagd en byste av i Paris, fikk se tegningene. Han skrev artikkelen «Staden med Fontænen», som kom på trykk i ''[[Verdens Gang (1868–1923)|Verdens Gang]]'' den 1. mai 1901. Dermed begynte en kamp for å få innkjøpt Vigelands fontene. I mellomtida ble det en byste av [[Bjørnstjerne Bjørnson]], som Vigeland ble venn med. Han vant også konkurransen om fredspris-medaljen, som ble delt ut med Vigelands design fra 1902. [[ | Høsten 1900 sendte Vigeland også et tilbud på en fonteneskulptur med seks menn som bærer en stor skål med sildrende vann til Kristiania kommune. På tegninga plasserte han den i et stort basseng. [[Gunnar Heiberg]], som Vigeland hadde lagd en byste av i Paris, fikk se tegningene. Han skrev artikkelen «Staden med Fontænen», som kom på trykk i ''[[Verdens Gang (1868–1923)|Verdens Gang]]'' den 1. mai 1901. Dermed begynte en kamp for å få innkjøpt Vigelands fontene. I mellomtida ble det en byste av [[Bjørnstjerne Bjørnson]], som Vigeland ble venn med. Han vant også konkurransen om fredspris-medaljen, som ble delt ut med Vigelands design fra 1902. [[Nobelinstituttet]] bestilte også en byste av Alfred Nobel. | ||
Fontenen ble ikke bestilt, til tross for Heibergs artikkel. Vigeland var nærmest besatt av dette verket, som han mente ville bli hans største arbeid. Arbeidet på Nidarosdomen tok slutt i 1902. Han kunne fått mer arbeid der, men følte at han gikk på kompromiss med seg selv når han lagde verk i gotisk stil. Kristiania kommune lot ham få bruke et atelier på [[Hammersborg (strøk)|Hammersborg]], og han fortsatte med sitt høye aktivitetsnivå. Da han i 1902 deltok i en konkurranse om et monument over [[Niels Henrik Abel]] som skulle stå foran [[Universitetet i Oslo|universitetsbygningene]] på [[Karl Johans gate]] brøt han bestemmelsene for konkurransen. I stedet for et portrett tegna han en symbolsk gruppe med en naken, heroisk skikkelse uten portrettlikhet, som sto på to mannlige figurer. [[Ingebrigt Vik]] vant konkurransen, men oppdraget ble aldri bestilt. Vigeland tapte, men kritikerne mente at hans bidrag var det beste kunstnerisk sett – det var bare ikke det man hadde bedt om. Det ble en lang debatt i pressen, der Vigeland fikk støtte fra en rekke framtredende kunstnere. En av de få som var motstander av ham var [[Christian Krohg (1852–1925)|Christian Krohg]]. Vigeland valgte å ta en sjanse. Han begynte å lage skulpturen, som var over fire meter høy. I januar 1905 kjøpte komiteen dette monumentet, som ble avduka i [[Slottsparken]] i 1908. En årsak til at Vigeland kunne ta denne risikoen var at han i 1904 fikk bedre økonomiske forhold da den svenske finansmannen Ernest Thiel kjøpte inn flere av hans skulpturer. | Fontenen ble ikke bestilt, til tross for Heibergs artikkel. Vigeland var nærmest besatt av dette verket, som han mente ville bli hans største arbeid. Arbeidet på Nidarosdomen tok slutt i 1902. Han kunne fått mer arbeid der, men følte at han gikk på kompromiss med seg selv når han lagde verk i gotisk stil. Kristiania kommune lot ham få bruke et atelier på [[Hammersborg (strøk)|Hammersborg]], og han fortsatte med sitt høye aktivitetsnivå. Da han i 1902 deltok i en konkurranse om et monument over [[Niels Henrik Abel]] som skulle stå foran [[Universitetet i Oslo|universitetsbygningene]] på [[Karl Johans gate]] brøt han bestemmelsene for konkurransen. I stedet for et portrett tegna han en symbolsk gruppe med en naken, heroisk skikkelse uten portrettlikhet, som sto på to mannlige figurer. [[Ingebrigt Vik]] vant konkurransen, men oppdraget ble aldri bestilt. Vigeland tapte, men kritikerne mente at hans bidrag var det beste kunstnerisk sett – det var bare ikke det man hadde bedt om. Det ble en lang debatt i pressen, der Vigeland fikk støtte fra en rekke framtredende kunstnere. En av de få som var motstander av ham var [[Christian Krohg (1852–1925)|Christian Krohg]]. Vigeland valgte å ta en sjanse. Han begynte å lage skulpturen, som var over fire meter høy. I januar 1905 kjøpte komiteen dette monumentet, som ble avduka i [[Slottsparken]] i 1908. En årsak til at Vigeland kunne ta denne risikoen var at han i 1904 fikk bedre økonomiske forhold da den svenske finansmannen Ernest Thiel kjøpte inn flere av hans skulpturer. |