Halldis Neegård Østbye: Forskjell mellom sideversjoner

m
Linje 28: Linje 28:
I 1939 økte [[Albert Viljam Hagelin]]s innflytelse i NS. Han la til rette for de to møtene mellom [[Vidkun Quisling|Quisling]] og [[Adolf Hitler|Hitler]] i 1939, og sted raskt i gradene. Under krigen ble han innenriksminister i NS-regjeringa. Hagelins og Halldis Neegård Østbyes karrierer kryssa hverandre; hans opptur signaliserte hennes tilbakeskritt. Også [[Gulbrand Lunde]] kom i veien for henne; han tok over propagandaavdelingen da den ble omgjort til [[Rikspropagandaledelsen]] i 1940. Hun ble i løpet av de første årene fratatt alle verv i partiet, både i ''Fritt Folk'', propagandakontoret og i [[Kvinnehirden]] hvor hun var leder. I et brev til Quisling sa hun rett ut at hun var bitter for at man hadde lagt skjul på hva hun hadde utretta fordi hun var kvinne.  
I 1939 økte [[Albert Viljam Hagelin]]s innflytelse i NS. Han la til rette for de to møtene mellom [[Vidkun Quisling|Quisling]] og [[Adolf Hitler|Hitler]] i 1939, og sted raskt i gradene. Under krigen ble han innenriksminister i NS-regjeringa. Hagelins og Halldis Neegård Østbyes karrierer kryssa hverandre; hans opptur signaliserte hennes tilbakeskritt. Også [[Gulbrand Lunde]] kom i veien for henne; han tok over propagandaavdelingen da den ble omgjort til [[Rikspropagandaledelsen]] i 1940. Hun ble i løpet av de første årene fratatt alle verv i partiet, både i ''Fritt Folk'', propagandakontoret og i [[Kvinnehirden]] hvor hun var leder. I et brev til Quisling sa hun rett ut at hun var bitter for at man hadde lagt skjul på hva hun hadde utretta fordi hun var kvinne.  


Selv om hun kritiserte Quisling internt, forble hun lojal utad. Hun slutta ikke med sin ideologiske virksomhet, men skrev artikler og bøker om ideologi og om Quisling. Hennes bok ''Jødeproblemet og dets løsning'' ble opprinnelig utgitt i 1938 under pseudonymet ''Irene Sverd'', men etter at hun mista sine verv fikk hun den utgitt i to nye opplag under fullt navn. Antisemittismen ble stadig tydeligere hos henn, og i 1942 engasjerte hun seg i planlegginga av [[jødedeportasjonen]]. Hun var blant annet med på å utarbeide navnelister over jøder som skulle pågripes og sendes ut av landet. Den 7. oktober 1942, omkring en måned før jødene ble pågrepet, skrev hun til Quisling av aksjonene mot jødene måtte være nådeløse, men foregå i det skjulte. Hun skrev om «anbringelse av jøder i konsentrasjonsleire», og hun skrev også at man ikke måtte pine jødene til døde, slik en del tyske soldater kunne få lyst til, for en slått fiende skal ikke mishandles men «skytes raskt og nådeløst». Hun advarte også mot at unge, ariske [[SS]]-soldater ble brukt som bødler til «å skyte jødiske kvinner, barn og oldinger», men at man heller burdre brukte russere og asiater til dette. I sin bok hadde hun, i likhet med tyske nazister, foreslått deportasjon til Madagaskar. Men brevet fra 1942 viser at hun på det tidspunktet var inneforstått med hvilken vei den tyske jødeforfølgelsen hadde tatt. Selv om hun ikke uttrykkelig støtter den totale utryddelsen av det jødiske folk, viser brevet til Quisling tydelig at hun var konfortabel med drap på jøder.
Selv om hun kritiserte Quisling internt, forble hun lojal utad. Hun slutta ikke med sin ideologiske virksomhet, men skrev artikler og bøker om ideologi og om Quisling. Hennes bok ''Jødeproblemet og dets løsning'' ble opprinnelig utgitt i 1938 under pseudonymet ''Irene Sverd'', men etter at hun mista sine verv fikk hun den utgitt i to nye opplag under fullt navn. Antisemittismen ble stadig tydeligere hos henne, og i 1942 engasjerte hun seg i planlegginga av [[jødedeportasjonen]]. Hun var blant annet med på å utarbeide navnelister over jøder som skulle pågripes og sendes ut av landet. Den 7. oktober 1942, omkring en måned før jødene ble pågrepet, skrev hun til Quisling av aksjonene mot jødene måtte være nådeløse, men foregå i det skjulte. Hun skrev om «anbringelse av jøder i konsentrasjonsleire», og hun skrev også at man ikke måtte pine jødene til døde, slik en del tyske soldater kunne få lyst til, for en slått fiende skal ikke mishandles men «skytes raskt og nådeløst». Hun advarte også mot at unge, ariske [[SS]]-soldater ble brukt som bødler til «å skyte jødiske kvinner, barn og oldinger», men at man heller burdre brukte russere og asiater til dette. I sin bok hadde hun, i likhet med tyske nazister, foreslått deportasjon til Madagaskar. Men brevet fra 1942 viser at hun på det tidspunktet var inneforstått med hvilken vei den tyske jødeforfølgelsen hadde tatt. Selv om hun ikke uttrykkelig støtter den totale utryddelsen av det jødiske folk, viser brevet til Quisling tydelig at hun var konfortabel med drap på jøder.


I 1943 ble hun medlen av [[Granskningskommisjonen av 1943]], ledet av [[Herman Harris Aall]], hvor hennes fokus var særlig i hvilken grad om [[jøder]] og [[Den norske frimurerorden|frimurere]] hadde vært involvert da den norske nøytraliten strandet i 1940. Hennes sterke antisemittisme og konspiratoriske tilnærming førte til at kommisjonens arbeid også på dette feltet kjørte seg fast.
I 1943 ble hun medlen av [[Granskningskommisjonen av 1943]], ledet av [[Herman Harris Aall]], hvor hennes fokus var særlig i hvilken grad om [[jøder]] og [[Den norske frimurerorden|frimurere]] hadde vært involvert da den norske nøytraliten strandet i 1940. Hennes sterke antisemittisme og konspiratoriske tilnærming førte til at kommisjonens arbeid også på dette feltet kjørte seg fast.
Veiledere, Administratorer, Skribenter
102 248

redigeringer