Halvard Olsen: Forskjell mellom sideversjoner

Halvard Olsen ble i [[1913]] gift med Adolfine (Fine) Gladsjø (født [[1888]]). Fine er sannsynligvis identisk med den Adolffine Gladsjø som i folketellinga [[1910]] bor i Nonnegate 25 i Trondheim og beskjeftiget som «strykerske», født i [[Beitstad]]. I folketellinga 1900 er hun ei 12 år gammel gjeterjente hos gardbrukeren Bertin Gladsjø i Beitstad. Adolfine Adolfsdatter var født 6. mai [[1888]] og døpt i [[Solberg kirke]] i Beitstad. Foreldrene var sjømann Adolf Tonius Ovesen og hustru Karoline Mathilde Konradsdatter, bosatt på «Hjeldeplads». Ifølge Norsk biografisk leksikon [[2003]] var Adolfine datter av gardbruker Adolf Gladsjø og Mathilde Svarte, og det lar seg jo forene med kirkeboksopplysningene, under forutsetning av at sjømannen på et seinere tidspunkt ble gardbruker. Imidlertid fortelles det i bind 1 av ''Beitstadboka'' at Adolf (Tonius Ovesen) Gladsø ([[1854]]-[[1888]]), som var sjømann, solgte garden Størvoldaunet (b.nr 2 sk.mrk 1,07) til Ole Iver Grøttum for kr. 2 300 i [[1883]] og bosatte seg i en heim under Hjellan.

20 år gammel flyttet han til [[Trondheim]] der han fikk jobb som mekaniker og dreier. Blant annet arbeidet han da ved [[Trondhjems Mekaniske Verksted]]. Sannsynligvis var det her han kom i kontakt med ungsocialistene som lærte ham viktigheten av å være fagorganisert og kjempe for rettighetene. Vi vet med sikkerhet at han ble medlem av [[Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund]] (NSU) gjennom lokallaget Trondhjems ungdomslag, og at han også tid om annen skrev i forbundsavisa [[Klassekampen (1909)|Klassekampen]]. Enkelte kilder hevder at han der kom under innflytelse av [[Martin Tranmæl]], men det har vi vanskelig for å godta, ut fra at Martin Tranmæl ikke kom med i NSU før i [[1912]] da ungsosialistene i Harstad fikk ham valgt som sin delegat til NSUs landsmøte. Sannsynligvis er dette en sammenblanding av Tranmæls roller i «det Throndhjemske» den gang, etter som han også kom til å stå i front for [[Fagopposisjonen av 1911]].

Da Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fikk trykt opp 100 000 eksemplarer av sitt antimilitaristiske merke, ble dette også tatt i bruk av Halvard Olsens kone, Fine, da hun fikk i oppdrag av sin mann - som den gang var formann i Trondheim Arbeiderparti - å frankere et par hundre brev. Men brevene kom aldri fram; myndighetene hadde da allerede forbudt bruken av merket, og alle brev som hadde dette merket på ble stanset av postverket. Dette ble ikke godt mottatt av Harstad-væringen som ga til kjenne sin harme: «Ka fan e dettan førr idioti?. Den mer sindige Fine skal da ha korrigert ham ned at om det var idioti å bekjempe militarismen så kunne det være det samme!»

Landssammenslutningen av arbeiderråd i Norge, der [[Sigurd Simensen]] ble formann, og som ble dannet i tilknytning til Påskelandsmøtet i 1918, gjorde mange større og mindre viktige vedtak som skulle få vidtrekkende betydning for den videre utvikling i landet, ikke minst innen arbeiderbevegelsens flerfoldige organer. Blant annet reiste Martin Tranmæl en prinsipiell utredning i åtte punkt på en faglig distriktskonferanse i Kristiania 1. og 2. mars 1919 der ett av punktene hadde denne ordlyden:

Spørsmålet falt med 63 mot 54 stemmer, men saken ble arbeidet videre med. På Arbeiderpartiets 2. ekstraordinære landsmøte i juni 1919 vant tanken om en rådsforfatning for alvor fram. Ole O. Lian var den som fikk satt fart i saken med sitt forslag om å nedsette en komite der både partiet og AFL var representert «for nærmere at drøfte socialiseringsspørsmålet». Denne komiteen skulle blant annet drøfte spørsmålet om overgangen til et sosialistisk samfunn der «Det sociale demokrati forutsætter en samfundsforfatning, som lægger hele den politiske og økonomiske magt i det arbeidende folks hønder gjennin arbeider, bonde og fiskerraad».

{{thumb|Avisklipp fra Folkeviljen 2911 1918.jpeg|Opprop i arbeideravisa Folkeviljen 29. november 1918|[[Folkeviljen]]}}

På Arbeiderpartiets kandsstyremøte 28. mars 1920 ble mindretallets innstilling kritisert og man foreslo at det kommende landsmøtet skulle fatte vedtak i samsvar med flertallets innstilling. Og denne endelige innstillingen ble så vedtatt på partiets 24 landsmøte som ble avviklet fra 22. til 25. mai 1920, med et nær øredøvende flertall; 285 mot 32 stemmer.

Så gikk altså Halvard Olsen likevel ut av DNA og ble medstifter av NKP 4. november 1923. Likevel; fordi: På «rest-Arbeiderpartiets» landsmøte vedtok man et prinsipp-program det stillingen til rådstanken fikk formuleringer som «De nuværende samfundsorganer er ikke skikket til at løse de opgaver som vil melde sig i et kommunistisk samfund» og «Paa arbeidslivets, raadssystemets grund maa der bygges organer og en forfatning som svarer til den revolutionære situation og lægger hele samfundsmagten i hænderne paa de revolutionære krefter - haandens og aandens arbeidere».

Men igjen, likevel altså - gikk Olsen med åpne øyne inn i NKP hvor han - riktignok etter mye tau-trekking og taktikkeri, på papiret, fikk den nest høyeste stjerne i partiet. Men posisjonen som NKPs nestformann synes ikke å ha hjulpet på hans kredibilitet blant de øvrige sentralstyremedlemmer. Ikke bare at han ble ekskludert for sin linje om at demokratiet i fagbevegelsen skulle bibeholdes og ikke la seg styre av «sentralen», verken i Moskva eller Oslo - i drøftingene omkring forbudspolitikken tapte han også ganske ettertrykkelig. Det ser ut til at han var alene blant sentralstyrets medlemmer som gikk imot forbudslinja i alkoholpolitikken.

Halvard Olsen var som sagt en av Martin Tranmæls dragoner; syndikalist på sin hals. Denne troen på fagbevegelsens ledende rolle var det nok som i utgangspunktet dro ham inn i den kommunistiske bevegelsen. Men den store ledestjerne, dens nasjonale og internasjonale ledelse innen Komintern ga fort et annet syn. Men medlem av Arbeiderpartiet ble han ikke før den store samlingsprosessen starta, og som altså resulterte i enhet på samlingskongressen i 1927. Han sto sentralt i prosessene fram mot kongressen og ble da medlem av sentralstyret i DNA og medlem av den nydannede samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet.

Det er flere pussigheter knyttet til den tranmælske uviljen vis-á-vis Halvard Olsen: Da man drøftet partiets forhold til fagbevegelsen, ble retningslinjene utarbeidet av en komité der Tranmæl og Olsen begge var med, uten at man i dag kjenner til noen divergens mellom dem. Det samme landsmøtet, (1930) satte ned en komité til å revidere partiets prinsipielle program. Der ble også Halvard Olsen med i selskap med folk som [[Edvard Bull]], Oscar Torp og Martin Tranmæl. Komiteen la fram en innstilling overfor partiets 29. ordinære landsmøte i 1933 der kjernen i rådssystemet var bevart, en innstilling som altså var støttet av begge de stridende drabanter.