Veiledere, Administratorer
9 134
redigeringer
Ingen redigeringsforklaring |
(Korrektur) |
||
Linje 4: | Linje 4: | ||
Han var son av tømmermann [[Peder Pedersson Hyldbakk]] (1860–1953) og [[Rannei Eriksdotter Øien]] (1862–1927). | Han var son av tømmermann [[Peder Pedersson Hyldbakk]] (1860–1953) og [[Rannei Eriksdotter Øien]] (1862–1927). | ||
Sjølv vart han ikkje | Sjølv vart han ikkje gift, og etterlet seg ikkje born. | ||
== Liv og | == Liv og virke == | ||
Som ung gut | Som ung gut arbeidde han som gardsdreng, før han vart bokseljar og salsagent. I 1923 kom han i kontakt med styrar [[Eirik Øverås]] på [[Nordmøre folkehøgskule]], og dette gav han inspirasjon til å tenke i nye banar. Han vart medarbeidar i avisa [[Heimveg (avis)|''Heimveg'']], som skulen gav ut. Der utvikla han språket, som var stilsikkert, men alltid med ein munnleg undertone. Seinare, frå 1939, var han redaktør i denne avisa inntil han la ned drifta i protest mot [[Nazifisering|nazifiseringa]] i 1942. | ||
Gjennom | Gjennom skrivinga i ''Heimveg'' fekk han sjølvtillit nok til å gje ut ei diktsamling i 1929, ''Harpespel''. Her kom det som vart hans mest kjende dikt, «Vårsøg». Mellom anna dette og «E slåttatæja» er skrevne på dialekt, medan dei fleste dikta i samlinga er på normert nynorsk. Tekstar på dialekt kan vere vanskeleg tilgjengelege for eit større publikum, og «Vårsøg» fekk ikkje så mykje merksemd i starten. Det var fyrst da det vart tonesett, og dermed munnleg framført at det fann vegen inn i den norske folkesjela. Det vart ein lang diktarkarriere, med fleire samlinger og bidrag til antologiar. Den tiande og siste samlinga kom det året han fylte hundre år. | ||
Romanforfattar vart han ikkje, men han freista i 1930 lukka med eit manus. Romanen ''Gunnar Hjelen'' sende han til [[Aschehoug forlag]], men då han vart redusert brende han manuset. | Romanforfattar vart han ikkje, men han freista i 1930 lukka med eit manus. Romanen ''Gunnar Hjelen'' sende han til [[Aschehoug forlag]], men då han vart redusert brende han manuset. | ||
Linje 15: | Linje 15: | ||
Som lokalhistorikar er han kjend som «småkårsfolkets historikar». [[Husmenn og husmannsplassar i Surnadal|''Husmenn og husmannsplassar i Surnadal'']] frå 1942 er eit pionerverk. Eit trekk ved den eldre gards- og slektshistoria er at dei fleste husmannsfamilier er fråverandre. Ein kan tolke det på mange vis - ei nedlatande haldning til husmannsfolk, vanskelege kjeldetilhøve, spørsmålet om kven det var som hadde råd til å kjøpe bøkene og så bortetter. I dag er det gjerne oppfatta som naturleg at husmannsfolket òg er med i gards- og slektshistoria, og Hyldbakk var den fyrste som satsa tungt på dette. | Som lokalhistorikar er han kjend som «småkårsfolkets historikar». [[Husmenn og husmannsplassar i Surnadal|''Husmenn og husmannsplassar i Surnadal'']] frå 1942 er eit pionerverk. Eit trekk ved den eldre gards- og slektshistoria er at dei fleste husmannsfamilier er fråverandre. Ein kan tolke det på mange vis - ei nedlatande haldning til husmannsfolk, vanskelege kjeldetilhøve, spørsmålet om kven det var som hadde råd til å kjøpe bøkene og så bortetter. I dag er det gjerne oppfatta som naturleg at husmannsfolket òg er med i gards- og slektshistoria, og Hyldbakk var den fyrste som satsa tungt på dette. | ||
I løpet av karriera som lokalhistorikar skreiv han bygdebøker for seks kommunar, og i alt kring 11 000 sider. Sjølv om dei fleste truleg | I løpet av karriera som lokalhistorikar skreiv han bygdebøker for seks kommunar, og i alt kring 11 000 sider. Sjølv om dei fleste truleg tenkjer mest på han som diktar, var det lokalhistorikar han sjølv identifiserte seg som. Diktinga var ein hobby. Dette seies å vere grunnen til at han aldri søkte seg til noko litterært miljø, men i staden kjende seg heime i det lokalhistoriske miljøet. Det er samstundes eit uløyseleg band mellom lokalhistoria og diktinga - kjærleiken til heimbygd og medmenneske er det sentrale. | ||
Lokalhistorie har sjeldan gjort nokon til rikskjendis, og det tok lang tid før dikta hans nådde det store publikum. Sjølv i heimbygda var han ikkje særleg populær i lang tid. Han budde for seg | Lokalhistorie har sjeldan gjort nokon til rikskjendis, og det tok lang tid før dikta hans nådde det store publikum. Sjølv i heimbygda var han ikkje særleg populær i lang tid. Han budde for seg sjølv på [[Kleiva (Surnadal)|Kleiva]], og var nok litt for frittalande for mange av bygdefolket. Fyrst i 1970-åra byrja han få større anerkjenning. Han skreiv ''Brev frå Kleiva'' i avisa [[Driva (avis)|''Driva'']], og desse vart oppdaga. Den fyrste prisen, [[Møre og Romsdal fylkes kulturpris]], fekk han i 1973. [[Norsk kulturråds pris for lokalhistorie]] fekk han i 1976. Dermed byrja han byggje seg opp eit ry i litterære og akademiske kretsar. Men det store gjennombrotet kom i 1977 då Sommerro tonesette «Vårsøg». I 1995 samla [[Vidar Sandem]] fleire av tekstane hans til stykket ''No skin det sol'', som sette publikumsrekord for [[Teatret Vårt]], og som fekk gjere gjestespel på [[Det Norske Teatret]]. I 1994 fekk Hyldbakk [[Kongens fortenestmedalje]] i gull. | ||
Han reiste aldri utanlands, og | Han reiste aldri utanlands, og forlet sjeldan nærområdet. Men som lokalhistorikar reiste han mykje rundt på [[Nordmøre]], i [[Romsdal]] og i [[Trøndelag]]. Han levde nøysamt, og mot slutten av livet kunne han testamentere nær ein million kronar til kultur- og lokalhistorisk arbeid i Surnadal kommune, og han gav også husa sine på Kleiva til kommunen. | ||
== Litteratur og kjelder == | == Litteratur og kjelder == |