Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Tilføyelse av tekst. Referanser
mIngen redigeringsforklaring |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Tilføyelse av tekst. Referanser) |
||
| Linje 39: | Linje 39: | ||
Idealet om den objektive, beskrivende og forklarende, historievitenskapen ble videreført av de såkalte positivistene på slutten av 1800-tallet. Skjematisk formulert var historien – i betydningen historievitenskapen – basert på en rekke objektive fakta, ifølge positivistene, fakta som historikeren hentet ut av de historiske kildene, og som siden kunne brukes til å framstille en historievitenskapelig rekonstruksjon av historien – i betydningen fortiden – en rekonstruksjon som korresponderte med fortiden i forholdet 1:1. | Idealet om den objektive, beskrivende og forklarende, historievitenskapen ble videreført av de såkalte positivistene på slutten av 1800-tallet. Skjematisk formulert var historien – i betydningen historievitenskapen – basert på en rekke objektive fakta, ifølge positivistene, fakta som historikeren hentet ut av de historiske kildene, og som siden kunne brukes til å framstille en historievitenskapelig rekonstruksjon av historien – i betydningen fortiden – en rekonstruksjon som korresponderte med fortiden i forholdet 1:1. | ||
I løpet av 1900-tallet ble dette idealet om objektiv rekonstruksjon videreført i modifisert form av en retning som kan kalles kritisk empirisme. Men idealet ble også gjenstand for problematisering og kritikk. Kritikken kom fra to hold. For det første fra hermeneutikken, eller tolkningsvitenskapen, som argumenterte for at den kritiske empirismen la historiefaget for tett opp mot naturvitenskapene. Historie – som humanistisk vitenskap – fordret en annen tilnærming. Som andre kulturvitenskaper kunne ikke historien nøye seg med å forklare menneskelige handlinger. Den måtte også prøve å forstå dem. Menneskelige handlinger hadde en innside, som besto av tankene, intensjonene og meningene til den eller de som handlet, hevdet hermeneutikere som Wilhelm Dilthey, Martin Heidegger (1889-1976) og Hans-Georg Gadamer (1900-2002). Denne oppfatningen av historie som forståelse og tolkning av mening eller betydning, kan delvis sies å utgjøre et alternativt paradigme i historieforskningen. Med paradigme tenker vi da på alle de reglene for vitenskapelig arbeid, som vitenskapsfolk innen et vitenskapelig område deler, og som bestemmer hvordan kunnskap skal etableres, hvordan den skal tolkes og hvordan man skal diskutere kunnskapen, kort sagt hele rammen for en viss type vitenskapelig virksomhet. Men begrepet paradigme gir ikke den beste forståelse, for det var ikke slik at positivismen – og senere den kritiske empirismen – tok avstand fra hermeneutikkens innsikter. Og det var heller ikke slik at posisjonene avløste hverandre, på den måten at det ene paradigmet erstattet det andre. Snarere utviklet det seg slik at den kritisk-empiriske posisjonen tok opp i seg, integrerte og harmoniserte de hermeneutiske innsiktene. Historiefaget fikk dermed et bastardpreg: Historien ble en ”kjøter”, som Knut Kjeldstadli har sagt, et fag i skjæringspunktet mellom forklaringsvitenskaper og fortolkningsvitenskaper. | I løpet av 1900-tallet ble dette idealet om objektiv rekonstruksjon videreført i modifisert form av en retning som kan kalles kritisk empirisme. Men idealet ble også gjenstand for problematisering og kritikk. Kritikken kom fra to hold. For det første fra hermeneutikken, eller tolkningsvitenskapen, som argumenterte for at den kritiske empirismen la historiefaget for tett opp mot naturvitenskapene. Historie – som humanistisk vitenskap – fordret en annen tilnærming. Som andre kulturvitenskaper kunne ikke historien nøye seg med å forklare menneskelige handlinger. Den måtte også prøve å forstå dem. Menneskelige handlinger hadde en innside, som besto av tankene, intensjonene og meningene til den eller de som handlet, hevdet hermeneutikere som Wilhelm Dilthey, Martin Heidegger (1889-1976) og Hans-Georg Gadamer (1900-2002). Denne oppfatningen av historie som forståelse og tolkning av mening eller betydning, kan delvis sies å utgjøre et alternativt paradigme i historieforskningen. Med paradigme tenker vi da på alle de reglene for vitenskapelig arbeid, som vitenskapsfolk innen et vitenskapelig område deler, og som bestemmer hvordan kunnskap skal etableres, hvordan den skal tolkes og hvordan man skal diskutere kunnskapen, kort sagt hele rammen for en viss type vitenskapelig virksomhet.<ref>Fjelland 1999: s. 112f.</ref> Men begrepet paradigme gir ikke den beste forståelse, for det var ikke slik at positivismen – og senere den kritiske empirismen – tok avstand fra hermeneutikkens innsikter. Og det var heller ikke slik at posisjonene avløste hverandre, på den måten at det ene paradigmet erstattet det andre.<ref>Myhre 1995: s. 11.</ref> Snarere utviklet det seg slik at den kritisk-empiriske posisjonen tok opp i seg, integrerte og harmoniserte de hermeneutiske innsiktene. Historiefaget fikk dermed et bastardpreg: Historien ble en ”kjøter”, som Knut Kjeldstadli har sagt, et fag i skjæringspunktet mellom forklaringsvitenskaper og fortolkningsvitenskaper.<ref>Kjeldstadli 1999: s. 30.</ref> | ||
=== Nye retninger – grunnleggende kontinuitet: Annales-skolen som eksempel === | === Nye retninger – grunnleggende kontinuitet: Annales-skolen som eksempel === | ||
Et godt eksempel på denne bastardposisjonen er den franske [[Metode:Annales-skolen|Annales-skolen]], som ved siden av den tyske historismen, har vært den mest innflytelsesrike retningen innen historiefaget siden historie ble en vitenskap. Annales-skolen, som ble grunnlagt av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956) i slutten av 1920-årene, kombinerer på det metodiske plan en sterk tillit til objektive, kvantitative teknikker med en tolkende tilnærming til symboler og kulturelle uttrykk. Det har vært et mer eller mindre tydelig forskningsideal å skape ”[[Metode:Totalhistorie|totalhistorie]]”, det vil si en historie som gjennom bruk av alle typer av relevant kildemateriale forsøkte å gi et helhetsbilde av befolkning og samfunn innenfor en region. Annales-skolen brøt på vesentlige punkter med historismen: Historismen konsentrerte seg om å utforske den politiske historie, nasjonens historie og først og fremst statens historie, vendte annalistene blikket mot de geografiske, materielle, sosiale og mentale systemene som utgjorde grunnvilkårene for befolkningen som helhet. Det var historie ovenfra versus historie nedenfra. Videre kan vi si at den første retningen var humanistisk orientert, fortellende i sin natur og orientert mot å forstå individuelle enkelthendelser. Den andre var derimot orientert mot samfunnsvitenskapene, var mer analytisk i sin tilnærming og hadde ambisjoner om å framskaffe allmenngyldig kunnskap. Men når det gjaldt synet på det vi ovenfor har kalt historiens grunnlagsproblemer, hersket det likevel enighet mellom retningene, en enighet som markerte en vitenskapsteoretisk kontinuitet i historiefagets utvikling fra begynnelsen av 1800-tallet til siste halvdel av 1900-tallet. I fundamental forstand dreide denne enigheten seg om at fortiden var en realitet, og at historiefagets framstillinger skulle korrespondere med denne fortiden, det vil at historikerens målsetning var å rekonstruere fortiden. Historikere flest var tilhengere av det som gjerne kalles vitenskapelig realisme. | Et godt eksempel på denne bastardposisjonen er den franske [[Metode:Annales-skolen|Annales-skolen]], som ved siden av den tyske historismen, har vært den mest innflytelsesrike retningen innen historiefaget siden historie ble en vitenskap. Annales-skolen, som ble grunnlagt av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956) i slutten av 1920-årene, kombinerer på det metodiske plan en sterk tillit til objektive, kvantitative teknikker med en tolkende tilnærming til symboler og kulturelle uttrykk. Det har vært et mer eller mindre tydelig forskningsideal å skape ”[[Metode:Totalhistorie|totalhistorie]]”, det vil si en historie som gjennom bruk av alle typer av relevant kildemateriale forsøkte å gi et helhetsbilde av befolkning og samfunn innenfor en region. Annales-skolen brøt på vesentlige punkter med historismen: Historismen konsentrerte seg om å utforske den politiske historie, nasjonens historie og først og fremst statens historie, vendte annalistene blikket mot de geografiske, materielle, sosiale og mentale systemene som utgjorde grunnvilkårene for befolkningen som helhet. Det var historie ovenfra versus historie nedenfra. Videre kan vi si at den første retningen var humanistisk orientert, fortellende i sin natur og orientert mot å forstå individuelle enkelthendelser. Den andre var derimot orientert mot samfunnsvitenskapene, var mer analytisk i sin tilnærming og hadde ambisjoner om å framskaffe allmenngyldig kunnskap. Men når det gjaldt synet på det vi ovenfor har kalt historiens grunnlagsproblemer, hersket det likevel enighet mellom retningene, en enighet som markerte en vitenskapsteoretisk kontinuitet i historiefagets utvikling fra begynnelsen av 1800-tallet til siste halvdel av 1900-tallet. I fundamental forstand dreide denne enigheten seg om at fortiden var en realitet, og at historiefagets framstillinger skulle korrespondere med denne fortiden, det vil at historikerens målsetning var å rekonstruere fortiden. Historikere flest var tilhengere av det som gjerne kalles vitenskapelig realisme. | ||
=== Den postmoderne utfordring === | === Den postmoderne utfordring === | ||
| Linje 49: | Linje 50: | ||
Denne kritikken mot historieskrivningens vitenskapelige pretensjoner var del av et større bilde: Historiens narrative eller fortellende tradisjon ble gjenstand for kritisk undersøkelse, blant annet av litteraturhistorikeren Hayden White, som i en berømt bok fra 1973 – Metahistory – hevdet at historieframstillinger var lite annet enn fiksjoner, på linje med skjønnlitteratur. For igjen å forenkle: White oppfattet den narrative formen i en historisk framstilling som et kunstprodukt. Historikeren skapte mening i sitt litterære stoff – det vil si kildene – på samme måte som skjønnlitterære forfattere. Det som satte rammer for historikerens fantasi var ikke først og fremst kildene, men derimot de narrative formene, som er tradisjonsprodukter og som derfor historikeren ikke kan skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. Tvert imot – for å kunne kommunisere med sitt publikum må historikeren ”konstruere ei forteljing som lesarane i ein bestemt kulturkrins kan halde for rimeleg, meningsfull og akseptabel”, som Narve Fulsås har formulert det. | Denne kritikken mot historieskrivningens vitenskapelige pretensjoner var del av et større bilde: Historiens narrative eller fortellende tradisjon ble gjenstand for kritisk undersøkelse, blant annet av litteraturhistorikeren Hayden White, som i en berømt bok fra 1973 – Metahistory – hevdet at historieframstillinger var lite annet enn fiksjoner, på linje med skjønnlitteratur. For igjen å forenkle: White oppfattet den narrative formen i en historisk framstilling som et kunstprodukt. Historikeren skapte mening i sitt litterære stoff – det vil si kildene – på samme måte som skjønnlitterære forfattere. Det som satte rammer for historikerens fantasi var ikke først og fremst kildene, men derimot de narrative formene, som er tradisjonsprodukter og som derfor historikeren ikke kan skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. Tvert imot – for å kunne kommunisere med sitt publikum må historikeren ”konstruere ei forteljing som lesarane i ein bestemt kulturkrins kan halde for rimeleg, meningsfull og akseptabel”, som Narve Fulsås har formulert det. | ||
== Hayden White og historiefagets norske fortellinger == | |||
Med utgangspunkt i litteraturforskeren Northrop Frye (1912-1991) skilte White ut fire litterære sjangerkategorier, eller ”modes of emplotment”, som han hevdet at historikerne i den vestlige fortellertradisjonen måtte forholde seg til: romanse, tragedie, komedie og satire. Francis Sejersted har på en original måte utnyttet dette skjemaet i en historiografisk analyse av et knippe sentrale norske historikeres forsøk på å syntetisere Norges moderne historie fra midten av 1800-tallet til slutten av Gerhardsen-epoken.<ref>Sejersted 1995.</ref> Sejersted argumenterer for at historieskrivningen i Norge fra P. A. Munch til Halvdan Koht, på tross av store forskjeller i politisk grunnsyn og historiesyn, var preget av én samlende mønsterfortelling, nemlig romansen. Sterkt forenklet kan vi si at romansen i Whites skjema har en lineær framskrittskarakter, der utviklingen går fra en problematisk start til en harmonisk og lykkelig slutt. På tilsvarende måte var historien om Norge blitt framstilt som en fortelling om hvordan det norske folk tok kontroll over sin egen historie og førte den fram til et nasjonsbyggende mål. Som en understrøm i dette narrativet løp en nærmest ”metafysisk teleologi”, en grunnleggende forestilling om at historien beveget seg mot et mål. Målet kunne være ulikt bestemt hos forskjellige historikere (Ernst Sars=Venstrestaten; Halvdan Koht=Arbeiderpartistaten), men hovedsaken var at det alltid lå der som en meningsgivende retning i fortellingen.<ref>Sejersted, ibid: s. 112-115.</ref> Generasjonen etter Koht gjorde opprør mot denne forestillingen. Historikerne ville frigjøre historien fra det nasjonsbyggende prosjektet. Men – sier Sejersted – det påfallende med frigjøringsforsøkene var at de lenket fortellingene til andre litterære sjangerkategorier. | |||
*'''Sverre Steen''' (1898-1983) videreførte på mange måter Kohts fortelling om sosialdemokratiet som historiens mål, men Steens narrasjon er mer ironisk, tvetydig, og preget av en annen bevegelse: Fortellingen begynner med en harmonisk tilstand – kalt ”det gamle samfunn” – som forstyrres av sterke samfunnskrefter som industrialisering og klassekamp, men bringes tilbake til ny harmoni på slutten, gjennom det fredelige norske sosialdemokratiet. Historien tegnes altså som en sirkel, eller kanskje mer treffende som en spiral. Uansett: Dette narrativet mønsteret kjennetegner komedien.<ref>Sejersted, ibid.: s. 318ff.</ref> | |||
*'''Jens Arup Seip''' (1905-1992) tok skarpere avstand fra Koht enn Steen gjorde og markerte enda klarere historikernes uavhengighet av det nasjonsbyggende prosjektet, ja – frihet fra alle politiske og sosiale interesser. Steen flørtet med ironien. Seip rendyrket den.<ref>Sejersted, ibid: s. 320ff.</ref> Gjennom systematisk bruk av ironien tar Seip tydelig avstand fra Steens tolkning av Gerhardsen-epoken som ”det frie Norge”, som i Seips tolkning blir en kortvarig tilstand (”opphengt som i en gynge mellom det gamle byråkrati og det nye”<ref>Seip 1963: s. 42.</ref>) mellom to repressive regimer, embetsmannsstaten og ettpartistaten. Det paradoksale – ifølge Sejersted – er imidlertid at Seip i sitt forsøk på å frigjøre historien fra politikken, å gjøre den verdinøytral og objektiv, ender opp med å binde den til nok en litterær sjangerkategori, nemlig satiren. Satirens språkbruksmodus er nettopp ironien. Sejersted slår fast «(…) at Seips oppgjør ikke ble et generelt oppgjør med myten eller med bruk av narrative strukturer, bare et oppgjør med de myter og strukturer som hadde dominert til da.»<ref>Sejersted, op. cit.: s. 322.</ref> | |||
*'''Edvard Bull d.y.''' (1914-1986) er den tredje historikeren Francis Sejersted analyserer med utgangspunkt i sjangerkategoriene til Frye/White. Som Seip sto i opposisjon til Steen, sto Bull i opposisjon til Seip. Bull kritiserte Seips valg av tema. Seip rettet oppmerksomheten mot politikken, særlig statsskikken, mens de virkelige omveltninger i det norske samfunn ikke skjedde på politiske plan, hevdet Bull, de var derimot av sosial og økonomisk natur. På basis av dette samfunnssynet framstiller Bull moderne norsk historie som en utvikling i tre faser. Først fantes ”bondesamfunnet”, deretter fulgte ”kapitalismens frigjørende fase” i perioden fra omkring 1860 til ca. 1920, og så følger en fase som Bull kalte ”den organiserte kapitalisme”, som kjennetegnes av at det kapitalistiske system nærmest blir fullendt eller i det minst fullstendiggjort – under Arbeiderpartiets styre. Det er i dette siste at Bull konstruerer mening inn i fortellingen, og det er også her Bulls fortelling finner sin sjangerkategori. For det som skjer her, gjennom kapitalismens fullstendiggjørelse, er et forræderi, et svik mot de store løfter for fremtiden som sosialdemokratiet hadde kommet med overfor det norsk folk. Det er dette siste som gjør Bulls versjon av moderne norsk historie til en tragedie, ifølge Sejersted, et sørgelig drama som leder til heltens – det norske folks – undergang.<ref>Sejersted, ibid.: s. 322f.</ref> | |||
| Linje 61: | Linje 72: | ||
*Dahl, Ottar: ''Historisk materialisme. Historieoppfatningen hos Edvard Bull og Halvdan Koht'', Aschehoug 1974. | *Dahl, Ottar: ''Historisk materialisme. Historieoppfatningen hos Edvard Bull og Halvdan Koht'', Aschehoug 1974. | ||
*''Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning'', Norges forskningsråd 2008: [http://www.uib.no/filearchive/evaluering_av_historie.pdf] | *''Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning'', Norges forskningsråd 2008: [http://www.uib.no/filearchive/evaluering_av_historie.pdf] | ||
*Fjelland, Ragnar: ''Innføring i vitenskapsteori'', Universitetsforlaget 1999. | |||
*Fulsås, Narve: «Forteljing og historie», i ''Studier i historisk metode'', nr. 20 1989. | *Fulsås, Narve: «Forteljing og historie», i ''Studier i historisk metode'', nr. 20 1989. | ||
*Hubbard, William H., Myhre, Jan Eivind, Nordby, Trond og Sogner, Sølvi (ed.). ''Making a Historical Culture''. Historiography in Norway, Scandinavian University Press 1995. | *Hubbard, William H., Myhre, Jan Eivind, Nordby, Trond og Sogner, Sølvi (ed.). ''Making a Historical Culture''. Historiography in Norway, Scandinavian University Press 1995. | ||
| Linje 70: | Linje 82: | ||
*Myhre, Jan Eivind: «Historiografiens dobbeltbunn», i Børresen, Anne Kristine, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein: ''Historikerne som historie''. Rapport fra HIFO-seminaret 1995, Historisk institutt NTNU 1996. | *Myhre, Jan Eivind: «Historiografiens dobbeltbunn», i Børresen, Anne Kristine, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein: ''Historikerne som historie''. Rapport fra HIFO-seminaret 1995, Historisk institutt NTNU 1996. | ||
*Neumann, Iver B.: ''Mening, materialitet og makt''. En innføring i diskursanalyse, Fagbokforlaget 2001. | *Neumann, Iver B.: ''Mening, materialitet og makt''. En innføring i diskursanalyse, Fagbokforlaget 2001. | ||
*Seip, Jens Arup: ''Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays'', Universitetsforlaget 1963. | |||
*Sejersted, Francis: «Historiefagets fortellinger», i ''Nytt norsk tidsskrift'', nr. 4, Universitetsforlaget 1995. | |||
*Thorstendahl, Rolf: «Historiografins normer», i Børresen, Anne Kristine, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein: ''Historikerne som historie''. Rapport fra HIFO-seminaret 1995, Historisk institutt NTNU 1996. | *Thorstendahl, Rolf: «Historiografins normer», i Børresen, Anne Kristine, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein: ''Historikerne som historie''. Rapport fra HIFO-seminaret 1995, Historisk institutt NTNU 1996. | ||
*White, Hayden: ''Metahistory''. The Historical Imagination in Nineteenth-Century Europe, The Johns Hopkins University Press 1975. | *White, Hayden: ''Metahistory''. The Historical Imagination in Nineteenth-Century Europe, The Johns Hopkins University Press 1975. | ||