Historiografi: Forskjell mellom sideversjoner

'''Historiografi''' er i generell forstand vitenskapen om historieskrivningen. Mer bestemt betegner "historiografi" den gren innenfor historievitenskapen som beskriver og analyserer historievitenskapens egen historie: «Historiografi er utforskningen og framstillingen av historiefagets historie».<ref>Kjeldstadli 1999: s. 51.</ref> Terminologien er imidlertid uklar og flertydig, og i en rekke land brukes "historiografi" nærmest synonymt med ”historieforskning”, som [[Jan Eivind Myhre]] har påpekt.<ref>Myhre 1996: s. 4.</ref> Noe av forklaringen på denne uklarheten ligger rett og slett i at ordet ”historie” er tvetydig på mange språk, på norsk til og med tretydig: Historie betegner som kjent både en fortelling, faget historie og fortiden. Vi finner noe av det samme på engelsk. Ordet "History" kan både bety fortiden og historiefaget.<ref>Marwick 1989: s. 5ff.</ref> Hvis vi legger den første betydningen til grunn, virker det rett og rimelig at historiografi – forstått som fortidsbeskrivelse – kan være det samme som historieforskning. Baserer vi oss derimot på den andre betydningen, virker det rimeligere å tenke seg at begrepet betyr historien om historiefaget, altså at det har en kritisk-analytisk og metafaglig funksjon. Noen ganger kan denne «terminologiens dobbelthet» opptre i samme tekst og skape en viss uklarhet om hva som egentlig betegnes. For eksempel forekommer det en rekke tilfeller av vekslende språkbruk i Forskningsrådets ''Evaluering av norsk historiefaglig forskning'' fra 2008. Noen steder i rapporten betegner ”historiografi” historieskrivningen, andre ganger historien om historieskrivningen. Et døme på det første har vi i følgende formulering: «Vitenskapelig historiografi legitimerte at nasjonalstaten var et skjebnefellesskap som hadde vokst fram gjennom historisk utvikling.»<ref>''Evaluering'' 2008: s. 16.</ref> Her er det opplagt historiefaget eller historieskrivningen som betegnes med ”historiografi”. Andre steder i rapporten er det imidlertid den vitenskapelige utforskningen av historiefaget det må være tale om. Som i dette tilfellet: «Moderne historiografisk forskning har vist hvor sterkt ideologisk influert historikernes profesjonelle virksomhet var.»<ref>''Evaluering'' 2008: s. 17.</ref> Det er ikke innlysende hvorfor forfatterne av rapporten har valgt å beholde denne tvetydigheten. Vi må tro den er bevisst, og kanskje avspeiler den rett og slett at forfatterne (to svensker, to dansker og en finlender) har bakgrunn i ulike historiekulturer. I denne artikkelen vil vi prøve å holde oss konsekvent til den metafaglige språkbruken og bruke ordet til å betegne historien om historieforskningen og historieskrivningen.