Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 828
redigeringer
Hjelp:Normalisering av personnavn (vis kilde)
Sideversjonen fra 30. jun. 2010 kl. 12:01
, 30. jun. 2010test
m (korr) |
m (test) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Metode:Normalisering av fornavn|Normalisering av fornavn]]''' vil si at man velger standardformer av fornavn framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt er at det fram til [[1800-tallet]], og i mange tilfeller inn på [[1900-tallet]], ikke var slik at man hadde noe forhold til skrivemåten. En og samme person kan dermed ha fått sitt navn skrevet på flere måter i kildene. Norsk navnetradisjon bærer preg av liten grad av standardisering i forhold til mange andre lands tradisjoner. Dette gjelder endringer over tid, endringer som følge av skrivere som valgte egne former og etter hvert oppfatningen av at det som opprinnelig var versjoner av et og samme navn egentlig er ulike navn. | <onlyinclude>'''[[Metode:Normalisering av fornavn|Normalisering av fornavn]]''' vil si at man velger standardformer av fornavn framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt er at det fram til [[1800-tallet]], og i mange tilfeller inn på [[1900-tallet]], ikke var slik at man hadde noe forhold til skrivemåten. En og samme person kan dermed ha fått sitt navn skrevet på flere måter i kildene. Norsk navnetradisjon bærer preg av liten grad av standardisering i forhold til mange andre lands tradisjoner. Dette gjelder endringer over tid, endringer som følge av skrivere som valgte egne former og etter hvert oppfatningen av at det som opprinnelig var versjoner av et og samme navn egentlig er ulike navn.</onlyinclude> | ||
I et lokalhistorisk verk, som en bygdebok, velger forfatteren derfor ofte å normalisere navn. Dette kan vekke sterke følelser, spesielt fra personer som finner slektninger omtalt under det de oppfatter som et fremmed navn. Samtidig har normalisering fordeler i forhold til muligheten til å indeksere navn og til å avgjøre hvilken form av de mange som er oppgitt i kirkebøker og andre kilder man skal velge. Sentralt for normaliseringsprinsippet er forståelsen av at navn i tidligere tider ble skrevet etter eget forgodtbefinnende, og ikke etter noen tanke om at en skrivemåte var rett og andre var gale. På midten av [[1800-tallet]] inntreffer et skifte. Dette blir blant annet knytta til økende lese- og skrivekyndighet hos allmuen, som førte til at flere fikk et bevisst forhold til hvordan navnet deres ble skrevet. I [[1920-åra]] kom et enda tydeligere skifte med [[navneloven]] som førte til at skrivemåten ble fast for hver enkelt persons navn. | I et lokalhistorisk verk, som en bygdebok, velger forfatteren derfor ofte å normalisere navn. Dette kan vekke sterke følelser, spesielt fra personer som finner slektninger omtalt under det de oppfatter som et fremmed navn. Samtidig har normalisering fordeler i forhold til muligheten til å indeksere navn og til å avgjøre hvilken form av de mange som er oppgitt i kirkebøker og andre kilder man skal velge. Sentralt for normaliseringsprinsippet er forståelsen av at navn i tidligere tider ble skrevet etter eget forgodtbefinnende, og ikke etter noen tanke om at en skrivemåte var rett og andre var gale. På midten av [[1800-tallet]] inntreffer et skifte. Dette blir blant annet knytta til økende lese- og skrivekyndighet hos allmuen, som førte til at flere fikk et bevisst forhold til hvordan navnet deres ble skrevet. I [[1920-åra]] kom et enda tydeligere skifte med [[navneloven]] som førte til at skrivemåten ble fast for hver enkelt persons navn. | ||