Hjelp:Normalisering av personnavn
Normalisering av personnavn vil si at man velger standardformer av personnavn framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt er at det fram til 1800-tallet, og i mange tilfeller inn på 1900-tallet, var slik at de færreste hadde noe bevisst forhold til skrivemåten. En og samme person kan dermed ha fått sitt navn skrevet på flere måter i kildene. Norsk navnetradisjon bærer preg av liten grad av standardisering i forhold til mange andre lands tradisjoner. Dette gjelder endringer over tid, endringer som følge av skrivere som valgte egne former og etter hvert oppfatningen av at det som opprinnelig var versjoner av et og samme navn egentlig er ulike navn.
I et lokalhistorisk verk, som en bygdebok, velger forfatteren derfor ofte å normalisere navn. Dette kan vekke sterke følelser, spesielt fra personer som finner slektninger omtalt under det de oppfatter som et fremmed navn. Samtidig har normalisering fordeler i forhold til muligheten til å indeksere navn og til å avgjøre hvilken form av de mange som er oppgitt i kirkebøker og andre kilder man skal velge. Sentralt for normaliseringsprinsippet er forståelsen av at navn i tidligere tider ble skrevet etter eget forgodtbefinnende, og ikke etter noen tanke om at en skrivemåte var rett og andre var gale. På midten av 1800-tallet inntreffer et skifte. Dette blir blant annet knytta til økende lese- og skrivekyndighet hos allmuen, som førte til at flere fikk et bevisst forhold til hvordan navnet deres ble skrevet. I 1920-åra kom et enda tydeligere skifte med navneloven som førte til at skrivemåten ble fast for hver enkelt persons navn.
Det er i eldre navn normalt tre ledd: Fornavn, patronym (farsnavnet) og enten gårds- eller slektsnavn. Patronym og gårdsnavn ble ofte brukt til å danne slektsnavn på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Det er særlig fornavn og patronym som er gjenstand for normalisering. For slektsnavn er det ofte enklere å finne en «riktig» form. Gårdsnavnene kan være vanskeligere. En mulighet er å følge praksis for skrivemåte av stedsnavn (se Hjelp:normalisering av stedsnavn), men dette kan føre til at man får anakronistiske former. En mulighet vil i mange tilfeller være å velge den formen av slektsnavn som har vært i bruk etter innføringa av navneloven.
Et unntak man gjerne gjør er for navn på kjente personer. Der velger man som hovedregel den skrivemåte de selv brukte, men i en del tilfeller finnes det en standardform som er mer eller mindre allment akseptert.
Tilrådinger fra NLI
I spørsmål om normalisering av personnavn har Norsk lokalhistorisk institutt kommet med noen tilrådinger. Disse kan oppsummeres slik:
- Normalisering av fornavn og fornavndelen av patronym bør være forankra i lokal navneskikk. Samme norm bør følges for fornavn og fornavnsdel av patronym, slik at man unngår blandingsformer.
- Suffikset i patronym skrives –sson og –dotter for personer født før omk. 1830. Dette er det nærmeste man kommer en standardform som var i bruk over hele landet.
- Normalisering bør begrenses til personer født før omk. 1830.
- Normen bør gjøres tilgjengelig for leserne.