Hjelp:Sensitive ord
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Hjelp:Sensitive ord er en veiledning til hvordan vi omgås vanskelige ord og begrep når vi skriver historie. Dette gjelder særlig når vi skriver om minoriteter og utsatte grupper, men vi støter også på den samme problematikken når vi skriver om kvinner i en historisk sammenheng. Spesielt vanskelig er det når vi skal forholde oss til eldre tekster, der disse ordene enten hadde en helt annen valør, eller de ble brukt nedsettende uten at særlig mange brydde seg om det. Diskusjonen omkring slike ord omtales ofte som en diskusjon om «politisk korrekthet». Men dette handler om noe mer, nemlig det å vise en grunnleggende respekt for den man omtaler.
Den viktigste regelen, som vi må ta med oss videre gjennom dette temaet, er å trå varsomt. Dette er spesielt viktig når du kommer inn på et tema som du kanskje ikke kjenner så godt, og møter fremmed ordbruk. Videre på denne sida skal vi gi noen tips til hvordan man kan håndtere problematikken, og en del praktiske eksempler. Vi starter med noen grunnleggende forklaringer.
Ord skifter betydning og valør
Det er velkjent at ord kan skifte betydning over tid, men enda oftere støter vi på at de skifter valør. Med det menes at de kan gå fra å være nøytrale begreper til å få nedsettende betydning. Et typisk eksempel er 'finn' eller 'lapp' som betegnelse på samer. Disse kan fortsatt bli brukt i noen sammenhenger, som 'finnkniv' og finnsko', men som en generell betegnelser på samer blir de i dag oftest oppfatta som nedsettende. 'Krøpling' var tidligere et nøytralt begrep for personer med fysisk funksjonsnedsettelse, men regnes i dag som nedsettende og støtende.
Når vi skriver historie, støter vi stadig på slike ord i kildene. Det er noen ting som er viktig å ta med seg inn i arbeidet:
- Vi kan ikke uten videre dømme forfatteren/kildeskaperen ut fra bruken av ordene. De reflekterer ofte ikke spesielle holdninger – eller om de gjør det, reflekterer de ofte vel så mye storsamfunnets holdninger som enkeltpersonens.
- Når vi skal bruke disse kildene, må vi bestrebe oss på å finne passende ord. Vi skal lenger ned komme tilbake til hvordan vi løser dette i sitater, parafrasering og vår egen tekst.
Navnet vårt er en del av selve vår identitet, og dette gjelder også for gruppenavn. Det er et vanlig prinsipp av ei gruppe selv må kunne bestemme hva de skal kalles. Det høres i utgangspunktet enkelt ut, men det ligger i gruppers natur at man ikke alltid er enige.
Kjente eksempler på denne problematikken er rom/sigøyner og romani/tater. Gruppene er delt, og man kan oppleve at begge uttrykk oppleves som fornærmende avhengig av hvem man snakker med eller skriver om. Her kommer vi tilbake til regelen trå varsomt - forsøk å orientere deg i landskapet.
Innad i ei gruppe kan man ofte bruke endonymer, gruppas egne navn på seg selv, og det er mange eksempler på at det da kan bli brukt ord som generelt oppfattes som nedsettende. Når Johan Golden omtaler seg selv som 'neger' på radio, eller to funksjonshemmede forteller hverandre 'krøplingvitser', er ikke dette et uttrykk for at det er greit for andre å bruke ordene. Når det internt i gruppa er greit å bruke ordene, er det ofte som en del av prosessen med å fordøye felles lidelse og undertrykking, og som et identitetsskapende element. Tilhører man ikke selv gruppa skal man være meget forsiktig med å kaste seg ut i dette.
Eksempler på problematiske ord
Vi skal her ta for oss noen typiske eksempler, knytta til forskjellige grupper, og nevne erstatningsord som kan brukes.
Hudfarge
En av de store diskusjonene omkring dette har vært bruken av ordet 'neger'. I utgangspunktet betyr dette 'svart', fra latin niger. Men ordet fikk også tidlig en negativ valør*; tydeligst ble dette i varianten 'nigger', men også 'neger' har ofte blitt brukt som et tydelig nedsettende uttrykk. Mange har foretrukket å bli omtale som 'svart' i stedet; selv om grunnbetydningen er den samme, fjerner man seg da fra det negativt ladde begrepet. I senere tid har det blitt gjengs å bruke 'afrikaner', og mer spesifikt om amerikanske forhold 'afroamerikaner'. Når man skriver om en konkret person, vil nasjonalitetsbetegnelsen også være en grei løsning, f.eks. 'somalier' eller 'ghaneser'.
Ordet 'mørkhudet' brukes ofte, og gjerne som et nøytralt, beskrivende ord. I senere tid har det vært en diskusjon omkring å erstatte dette med 'melaninrik', en henvisning til stoffet som gjør huden mørk. Det er her vanskelig å komme med noen absolutt tilråding, ut over å trå varsomt. Det greieste vil som oftest være å knytte personen man skriver om til et område, framfor å beskrive hudfargen. I mer generell omtale, der man ikke beskriver en person eller konkret gruppe, men samfunnsforhold, kan begrepet være forståelig og praktisk, og satt i rett kontekst vil det oftest fungere.
Andre eksempler på ord knytta til hudfarge er 'guling' for øst-asiater og 'rødhuder' for innfødte amerikanere/indianere (her er forøvrig også et eksempel på at gruppa er delt; noen insisterer på indianer, mens andre vil bli omtalt som innfødt amerikaner). Igjen faller vi ned på at verdensdel eller nasjonalitet er beste løsning.
Etnisitet/folkegrupper/religion
Et av de mest kjente eksemplene på dette er vel 'pakkis', som tidligere var svært vanlig å bruke om pakistanere. En variant av dette, 'staner', kunne brukes om folk fra flere land med endelsen -stan i navnet, som Pakistan, Afghanistan og andre. Bruken av 'pakkis' var lenge som omfattende at mange knapt oppfatta det som nedsettende eller respektløst; det var bare det man sa. Beste erstatning er her nasjonalitetsbetegnelse, eventuelt områdenavn.
Når det gjelder rom/signøyer og romani/tater er den enkle løsningen å forholde seg til at offisiell norsk betegnelse er rom og romani. Men det kan samtidig være uheldig å presse et av disse ordene på en person som selv har klare meninger om hva hen vil bli kalt. I artiklene rom og romani er ordene, og også andre navn som er brukt på gruppene, beskrevet nærmere.
For samers vedkommende er 'same' det nøytrale begrepet, mens finn og lapp er forelda og ofte oppfattes som nedsettende. Eventuelt kan same brukes i sammensetninger, som sørsame, nordsame og lulesame for å få et høyere presisjonsnivå.
Jøder har i Norge i liten grad fått helt andre ord knytta til seg, men heller sammensatte skjellsord. For eksempel forekommer 'jødetamp' ofte i litteratur og aviser. Det er her snakk om ord som i utgangspunktet er ment som skjellord, og disse er dermed nokså enkle å omgå. Det en skal være litt forsiktig med er skjellsord knytta opp mot fordommer om griskhet og åger; disse kan være vanskelig å forstå i dag, og man skal vokte seg for å gjenbruke dem ukritisk.
Muslimer ble tidligere ofte omtalt som 'muhammedanere'. Dette er et forelda ord; det er ikke nødvendigvis ment nedsettende, men bruken av det kan fort knyttes til en tid da det veldig ofte ble brukt i nedsettende sammenhenger.
Katolikker ble tidligere ofte omtalt som 'papister', en henvisning til at de har paven som sitt åndelige overhode. Dette er et forelda ord, som stort sett alltid ble brukt i nedsettende betydning.
Funksjonsnedsettelser
I dette avsnittet skal vi ta for oss både fysiske funksjonsnedsettelser og psykisk utviklingshemning/mental helse.
For den fysiske sida er 'funksjonshemma' eller 'person med funksjonsnedsettelse' uproblematiske uttrykk. Låneordet 'handikappet' kan også brukes, jf. Norges Handikapforbund. Ofte, når funksjonsnedsettelser omtales i historieskriving, kan det være riktigere å gå tettere på, og heller oppgi om personen hadde lammelser, var blind eller svaksynt eller mangla et lem. Ord som 'krøpling', 'vanfør' og 'invalid' er utdaterte og oppfattes gjerne som nedsettende. Her ser man tydelig at ordene har skifta valør: Det er ikke veldig lenge siden at vi hadde vanførehjem og vanføreklinikker, noe som ble oppfatta som en framgang fra å omtale folk som krøplinger.
Når det gjelder personer med psykisk utviklingshemning eller mentale helseutfordringer er det nettopp slike begrep det er greit å bruke. I kildene kan vi støte på en rekke betegnelser som i dag framstår som grovt støtende. Det er da viktig å være klar over at ord som 'idiot', 'abnorm' eller 'tomsing/halv-tomsing' ikke ble oppfatta som nedsettende i seg selv (selv om de så klart ofte ble brukt slik); de var funksjonelle kategorier som ble brukt av helsevesenet, og som ofte forekommer i kilder som folketellinger.
Et spesielt tilfelle er ordet 'mongoloid'. Dette er forelda, og erstattes med 'person med Downs syndrom'.
Sitat og parafrasering
En av utfordringene kommer når man skal sitere eller parafrasere en kilde. For de som er usikre på dette: Et sitat er en nøyaktig gjengivelse av det som står/er sagt; en parafrasering er en omskriving med egne ord av det som står/er sagt.
Når vi støter på sensitive ord i kildene, er løsninga ofte å parafrasere og erstatte ordene. Men noen ganger er det riktig å sitere, også der det forekommer nedsettende uttrykk. For å ta et konkret eksempel: Dersom man omtaler en person som antisemitt, kan det være riktig å sitere noe denne personen har skrevet om jøder, for å dokumentere at det virkelig dreide seg om antisemittisme.
Litteratur og kilder
- Sensitive ord, Språkrådet.
- Bruk av ordet «neger», Språkrådet.