Husmannsvesen: Forskjell mellom sideversjoner

Kategori 1 forutsetter eksistensen av 3 og/eller 4. Kategori 4 forutsetter kategori 1 (landarbeideren må ha et storbruk innen rekkevidde om han skal kunne livnære seg som landarbeider). Kategori 3 derimot forutsetter ikkje nødvendigvis storbønder, dersom det er andre arbeidsgivere innen rekkevidde. (Men undergruppa «husmenn med jord» finnes likevel ikke uten gardbrukere som eier/disponerer grunnen som plassene ligger på.)

Idet han sammenligner forholdstall mellom bonde- og husmannshushold i henholdsvis 1665 og 1825, konkluderer Skappel med at en «fuldstændig social omveltning har funnet sted» i løpet av denne perioden. På det første tidspunktet utgjorde husmannshusholdene 21,5% av samlet antall gardbruker- og husmannshushold, i 1825 var det tilsvarende prosenttallet 49. Utover på 1800-tallet økte både husmannsklassen og - enda mer - antallet dagleiere og andre landarbeiderhushold. I 1855 talte den samlede landarbeiderklassen flere hushold enn gardbrukersjiktet, henholdsvis 116.000 og 113.000, og da er ikke tjenestefolket medregnet.<ref>York m.fl. 2012:1, 2, 7.</ref> En bør også ta med i beregningen at det fantes et stort antall selvstendige, matrikulerte gardsbruk innen husholdsgruppe 3 i skjemaet ovenfor, der altså brukerfamiliene tok på seg onnearbeid, tømmerhogging osv utenfor egen eiendom, og som sådanne føyde seg til den samlede skog- og landarbeiderbefolkningen. Skappel kan trygt konkludere: «Det er en nydannelsens tid paa det sociale omraade, en ny lagdannelse finder sted, den nye tids hær av landarbeidere tropper op.»

Utenom å være en prosess som splittet Bygde-Norge (bygdeallmuen) sosialt i to, kan utviklinga av husmannsvesenet også sees som et uttrykk for en økt samfunnsmessig arbeidsdeling og yrkesdifferensiering  i tidlig moderne tid. På tross av en svært lav urbaniseringgrad i Norge, befant en økende del av befolkninga seg utenfor de mer eller mindre sjølforsynte bondegardshusholdene, noe som fremmet markedsøkonomien både når det gjaldt forbruksvarer (mat og håndverksprodukter) og arbeidskraftmarkedet (flere ble helt eller delvis lønnsarbeidere). Mange husmenn fant attåtnæringar i de nye virksomhetene som ekspanderte på 1600- og 1700-tallet: Trelasteksport, bergverk, protoindustriell virksomhet. Historikere som særlig har framhevet dette moderniserinsgaspektet er Ernst Drange, N.O. Østrem og Ståle Dyrvik.  

Husmannsgruppa var preget av et rikt mangfold, både når det gjaldt status i lokalsamfunnet, [[familieøkonomi]] og yrkesorientering, men må som helhet sies å ha vært en underklasse på landet. Kategorisering innad i gruppa/standen/klassen kan foretas etter forskjellige kriterier, og myndigheter og historikere har operert med forskjellige inndelinger for forskjellige formål. Grunnleggende er ressurstilgngen på plassen (eget jordbruk eller ikke, størrelsen på plassen, utmarksrettigheter...). Et annet kriterium var hvor vidt det var plassfamilien sjøl eller husbonden som hadde bekostet rydding og oppdyrking av plassen. Avstanden til husbondsgarden ville spille inn på forskjellig vis, spesielt hva gjelder de praktiske mulighetene for anvendelsen av arbeidsplikt, husbondens kontroll med bruken av plassen og med plassfamiliens gjøren og laden for øvrig. Adgang til arbeids- og yrkesmuligheter utenom gardsarbeidet hos husbonden ville danne forskjeller på husmannskategorier, for eksempel om det innen rekkevidde fantes sagbruk, verksdrift av ymse slag, fiskeri og skogsdrift. Avtaleforholdets art og innhold, enten det var fastsatt i tinglyste kontrakter eller ved muntlige overenskomster og sedvane, skapte flere inndelingsmuligheter.

{{thumb|Fuglesangen2.jpg|[[Fuglesangen under Hedemarken]], Eidsberg i Østfold.}}Hadde husmannsplassen et jordstykke som var stort nok til å kunne drive sitt eget jordbruk, ble husmannen kalt husmann med jord. De hadde en plass med åker og eng, beiterett i utmark og noen tilfeller [[seter]]. Størrelsen på plassene varierte mye, og selv om de fleste var avhengig av inntekter fra annet arbeid for å klare seg, kunne plassen være av størrelse med et brukbart småbruk. Tidvis var den største forskjellen fra et selvstendig bruk at husmannen ikke selv eide plassen.  

De fleste plassene lå nær eiergården (innmarkshusmenn, se nedenfor), og kunne bli innlemmet i den dersom det var mer hensiktsmessig for eieren, og såframt kontraktforholdet ikke var til hinder for det. En annen viktig forskjell fra en selvstendig gård var at husmannen oftest hadde arbeidsplikt på eiergården. I onna måtte han derfor først jobbe på eiergården, og så på sin egen plass. Vår- og høstonn var derfor en ekstra krevende tid for husmenn, og deres avlinger kunne bli dårligere fordi de på det optimale tidspunktet for såing og innhøsting måtte være et annet sted. Arbeidsplikten omfattet ofte også andre familiemedlemmer.  

Dersom husmannsplassen bestod av bare hus og tomt, uten nevneverdig areal til åker og eng, ble beboeren kalt husmann uten jord.  Om lag 1/5 av denne gruppen tjente sitt levebrød som dagleiere, dvs. løsarbeidere, som oftest i primærnæringene, men vi finner dem også som soldater, fiskere, klokkere, håndverkere, verksarbeidere osv. Husmenn i denne gruppen var ofte ''bygselshusmenn'' (se nedenfor).  

Betingelsene for husmanns-husbondsforholdet var høyst varierende hva gjelder festetid (livstid, åremål, på oppsigelse), leiegodtgjørelse (penger eller et tilsvarende omfang arbeid for husbonden),(arbeid eller penger), arbeidsplikt arbeidsplikt (ut over husleia), beiterettigheter, seterbruk, gjerdehold, veihold, tilgang til ved og osv.

Leiebetingelsene for husmannen kunne være sedvanebasert, bestemt ved muntlige overenskomster eller med skriftlige kontrakter. Husmenn uten skriftlig kontrakt hadde en langt mer usikker tilværelse enn de som fikk slik kontrakt, ettersom de praktisk talt sto uten rettigheter ved tvisteforhold. En forordning fra 1750 innførte kontraktsplikt, men allerede etter to år ble dette begrenset til det som ble kalt utmarkshusmenn. I 1792 ble kontraktskravet gjeninnført for alle husmenn, men forordningen viste seg vanskelig å håndheve i praksis. Husmannsloven av 1851 fastslo krav om tinglyste kontrakter. (Se egen artikkel om [[husmannslovgivning|husmannslovgivningen]].)

For eksempler på husmannskontrakter, søk på [[:Kategori:Kontrakter og skjøter]].

Husmannen kunne ha ''livstidsfeste'' på plassen. Det betydde at husmannsparet kunne sitte på plassen livet ut, vel oftest for begge ektefellene. Det fantes også eksempler på ''arvefeste'', som betydde at barna skulle arve bruksretten til plassen etter foreldrene. ''Oppsigelige husmenn'' måtte flytte fra plassen når bonden sa dem opp, og ''åremålshusmenn'' kunne sies opp når en nærmere avtalt leietid var omme.

Arkeologen Nina Elisabeth Ingebretsen mener å finne både skriftlige og arkeologiske indikasjoner på eksistensen av husmannsplasser alt i tidlig middelalder/vikingtid.<ref>Her ref. etter Østrem, N.O. 2000:36-37.</ref> Hun mener at [[Snorre|Snorres]] beretning om [[Erling Skjalgsson|Erling Skjalgssons]] frigivelse av trælene sine kan tolkes som opprettelse av husmannsplasser. Arkeologiske utgravninger i [[Dalane]] og på [[Jæren]] har påvist jordbruksenheter fra tidlig- og høgmiddelalderen som etter beliggenhet og størrelse (2-8 dekar dyrka) minner sterkt om seinere tiders husmannsplasser.