Husmannsvesen: Forskjell mellom sideversjoner

[[Husmannsvesen|Husmannsvesenet]] i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90.000 husmenn i landet, jamført med ca. 113.000 gardbrukere med smått og stort. Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. Før midten av 1600-tallet kunne husmann for eksempel være en person som var innlosjert hos en gårdeier i byen eller hos en bonde, dvs. tilsvarende en [[innerst]]. Men i denne tiden kunne «husmann» også bli brukt om en gardbruker i en lav skatteklasse. På 1700- og 1800-tallet var hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt ([[Matrikkel|matrikulert]]) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt Den hadde altså ikke eget [[gardsnummer|matrikkelnummer]], men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som [[leilending]].) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne [[lafting|laftede]] tømmerhus som lett kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.</onlyinclude>

Dette framtrer fremdeles som en gyldig og god beskrivelse. Men en bør da føye til at de arbeidskraftressursene som husmannsplassen representerte, ikke alene var knyttet til den mannlige hovedpersonen som «arbeidsmand», men i høy grad også til kona og de større barna i familien.

<onlyinclude>I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et ''arbeidssystem'', en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og nokså stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.</onlyinclude>  

:2. Familiebrukshushold (subsistenshushold). (Brukerfamilien disponerer tilstrekkeleg jord til eget opphold og drift ved egen arbeidskraft. Familien kan ha overskudd av arbeidskraft i jordbrukets lavsesonger, som den kan velge å anvende utenfor bruket, eller la være.)

Kategori 1 forutsetter eksistensen av 3 og/eller 4. Kategori 4 forutsetter kategori 1 (landarbeideren må ha et storbruk innen rekkevidde om han skal kunne livnære seg som landarbeider). Kategori 3 derimot forutsetter ikkje nødvendigvis storbønder, dersom det er andre arbeidsgivere innen rekkevidde. (Men undergruppa «husmenn med jord» finnes likevel ikke uten gardbrukere som eier/disponerer grunnen som plassene ligger på.)

<onlyinclude>Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv.</onlyinclude> Arbeids- og bosystemer som liknet husmannsvesenet utviklet seg i tidlig moderne tid over store deler av Europa, under varierende juridiske og praktiske former. Særlig i [[protoindustri|protoindustrialiserte]] områder, og der et storskala handelsjordbruk var utbredt, kom slike ordninger både tidligere og fikk en større utbredelse enn det norske husmannsvesenet. Men der ble også proletariseringen på landsbygda ofte drevet lenger, idet en satset mer på ren lønnsarbeidskraft framfor den delvis sjølberga husmannskategorien.

Østrem bruker «arbeidsdelingssystem» som et tredje karakteristikum for husmannsvesenet ved siden av «arbeidssystem» og «bosystem».  Dyrvik framhever husmannen som en viktig aktør i moderniseringa av næringslivet, en innovatør. Husmannen var nødt og gjerne snar til å finne på nye ting, og kastet seg over de mulighetene for nye typer levebrød som den tidligmoderne næringsutviklingen skapte.<ref>Flere steder, f,eks. et foredrag på husmannsseminaret i Bergen 10.11.2016 i regi av [[Landslaget for lokalhistorie|LLH]].</ref>

#Så kommer kanskje noen bedre år med «rummeligere levevilkaar», da barna er fløyet fra redet og forsørgelsesbyrden er blitt tilsvarende mindre. Denne fasen varer kanskje opp i 60-årsalderen.