Husmannsvesen: Forskjell mellom sideversjoner

Felles for husmennene, og noe som skilte dem fra andre leieboere, var at husleien medførte et husbondsforhold, dvs. at husmannsfamiliene mer eller mindre uttalt ble betraktet som en del av gardbrukerens utvidede hushold. De typiske husmennene kan betraktes som gifte tjenestefolk. Husbondsforholdet var en form for [[patriarkat]](farsstyre, husbondsmakt), der husfaren (bonden) hadde makt og myndighet, men også et faderlig ansvar overfor egen kone og barn, tjenestefolk, og altså i en viss grad også overfor plassfolket. Det var et underliggende premiss i det klassiske husmannsvesenet at husmannen skulle være sin husbond «hørig og lydig», en formulering som ikke sjelden inngikk i kontraktene. Husbonds-tjenerforholdet mellom gardbruker og husmann ble mentalt konsolidert ved at de fleste plassfolka ifølge det typiske livsløpet hadde barne- og ungdomstida som dreng eller taus på gardene.

Klarest kom husbondsmakta til uttrykk i husbondens adgang til å kreve pliktarbeid. [[Sølvi Sogner]] slår fast at «...viktigste kriterium på en husmann er adgangen til å pålegge ham arbeidsplikt, uten hensyn til om denne adgangen utnyttes eller ikke. Sorterer han ikke under husmannsloven med dens adgang til å ilegge ham arbeidsplikt, går han over i en annen kategori, og må regnes som innerst.»<ref>S.Sogner NHU VIII s. 236-237.</ref> Mest ytterliggående gjorde husbondsmakta seg gjeldende der plassfolket hadde arbeidplikt «på tilsigelse», dvs. at de hadde plikt til å stille til arbeid for husbonden når han fant dette tjenlig, også ut over den arbeidsplikten som evt. inngikk som leie for huset/plassen. I slike tilfelle kan en si at husmannen endatil mistet en del av den tradisjonelle husfarsmyndigheten over sin egen familie, da husbonden hadde en utstrakt rett til også å disponere arbeidskraften til kvinner og barn på plassen.