Husmannsvesen: Forskjell mellom sideversjoner

::: - I samband med matrikuleringsarbeidet 1723 ble det forordnet at den gamle matrikkelskylda på gardene skulle bli stående selv om det ble ryddet plasser under garden. Denne bestemmelsen ble stadfestet og eksplifisert ved husmannsforordningen av 29. april 1752. En gardbruker kunne dermed oppnå en verdiøkning og inntekter som han ikke trengte å skatte av.

::: - Bruksdeling kunne ikke gjøres uten videre etter eierens forgodtbefinnende, og det gjaldt ulike regler for hhv. sjøleier- og leilendingsgarder. [[Åsetesrett|Åsetesretten]] (eldste sønns rett til å overta bruket udelt) hindret oppdeling av sjøleide garder. Også for leilendingsgarder var det fra 1600-tallet satt en nedre grense for hvor små enheter gardene kunne deles i. Størrelsen på delingsenheten måtte sikre at en familie kunne underholdes av bruket. Disse bestemmelsene var imidlertid nokså fleksible.<ref>Sogner, S. 1984:238.</ref> Ved forordning av 14. april 1769<ref>Schous Kongelige Forordninger og Aabne Breve bd. 5, København, 1795.</ref> fikk også sjøleiere tillatelse til å dele garden, så sant delingsenhetene ble av drivverdig størrelse. Dessuten hadde åsetesarvingen fremdeles rett til å kreve overtakelse av minst halvparten av garden som skulle deles.

==Referanser==