Husmannsvesen: Forskjell mellom sideversjoner

[[Husmannsvesen|Husmannsvesenet]] i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90.000 husmenn i landet, jamført med ca. 113.000 gardbrukere med smått og stort. Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. Før midten av 1600-tallet kunne husmann for eksempel være en person som var innlosjert hos en gårdeier i byen eller hos en bonde, dvs. tilsvarende en [[innerst]]. Men i denne tiden kunne «husmann» også bli brukt om en gardbruker i en lav skatteklasse. På 1700- og 1800-tallet var hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt ([[Matrikkel|matrikulert]]) som egen landbruksenhet. Den hadde altså ikke eget [[gardsnummer|matrikkelnummer]], men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som [[leilending]].) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne [[lafting|laftede]] tømmerhus som lett kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.</onlyinclude>

<onlyinclude>I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et ''arbeidssystem'', en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft, særlig til landbruket, og levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og nokså stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.</onlyinclude>  

Det kan være hensiktsmessig å se husmannsvesenet i forhold til et bredt anvendelig skjema over agrarbefolkningen (sysselsatte i jordbruket) med hensyn til fordeling av disposisjonsrett (ikke nødvendigvis eiendomsrett) til bruksenhetene i jordbruket:<ref>Skjemaet er inspirert av den svenske etnologen Orvar Löfgrens inndeling i sentrifugale og sentripetale hushold i agrarsamfunnet.</ref>

Husmannsordningen kan betraktes ikke bare som et arbeidssystem i jordbruket, men også et ''bosystem'', et boligtilbud, i første rekke for arbeiderfamilier.<ref>Østrem, N.O. 2000:40, Sprauten, K. 2004:83.</ref> Dette aspektet ved husmannsvesenet blir mest framtredende i de tilfellene der husmannen ikke var knytta til drifta på husbondsgarden. Det var en måte å skaffe seg hus og heim på som bød seg fram for f.eks. håndverkere, fiskere, sagbruks- og verksarbeidere.

<onlyinclude>Husmannsstanden ble et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som skogbruks- og trelastvirksomhet, bergverksdrift, håndverksnæringer osv.</onlyinclude> Arbeids- og bosystemer som liknet husmannsvesenet utviklet seg i tidlig moderne tid over store deler av Europa, under varierende juridiske og praktiske former. Særlig i [[protoindustri|protoindustrialiserte]] områder, og der et storskala handelsjordbruk var utbredt, kom slike ordninger både tidligere og fikk en større utbredelse enn det norske husmannsvesenet. Men der ble også proletariseringen på landsbygda ofte drevet lenger, idet en satset mer på ren lønnsarbeidskraft framfor den delvis sjølberga husmannskategorien.

== En sosial kløyving av bygdesamfunnet ==

Idet han sammenligner forholdstall mellom bonde- og husmannshushold i henholdsvis 1665 og 1825, konkluderer Skappel med at en «fuldstændig social omveltning har funnet sted» i løpet av denne perioden. På det første tidspunktet utgjorde husmannshusholdene 21,5% av samlet antall gardbruker- og husmannshushold, i 1825 var det tilsvarende prosenttallet 49. Utover på 1800-tallet økte både husmannsklassen og - enda mer - antallet dagleiere og andre landarbeiderhushold. I 1855 talte den samlede landarbeiderklassen flere hushold enn gardbrukersjiktet, henholdsvis 116.000 og 113.000, og da er ikke tjenestefolket medregnet.<ref>York m.fl. 2012:1, 2, 7.</ref> En bør også ta med i beregningen at det fantes et stort antall selvstendige, matrikulerte gardsbruk innen husholdsgruppe 3 i skjemaet ovenfor, der altså brukerfamiliene tok på seg onnearbeid, tømmerhogging osv utenfor egen eiendom, og som sådanne føyde seg til den samlede skog- og landarbeiderbefolkningen. Skappel kan  trygt konkludere: «Det er en nydannelsens tid paa det sociale omraade, en ny lagdannelse finder sted, den nye tids hær av landarbeidere tropper op.»

Utenom å være en prosess som splittet Bygde-Norge (bygdeallmuen) sosialt i to, kan utviklinga av husmannsvesenet også sees som et uttrykk for en økt samfunnsmessig arbeidsdeling og yrkesdifferensiering  i tidlig moderne tid. På tross av en svært lav urbaniseringgrad i Norge, befant en økende del av befolkninga seg utenfor de mer eller mindre sjølforsynte bondegardshusholdene, noe som fremmet markedsøkonomien både når det gjaldt forbruksvarer (mat og håndverksprodukter) og arbeidskraftmarkedet (flere ble helt eller delvis lønnsarbeidere)  Mange husmenn fant attåtnæringar i de nye virksomhetene som ekspanderte på 1600- og 1700-tallet: Trelasteksport, bergverk, protoindustriell virksomhet. Historikere som særlig har framhevet dette moderniserinsgaspektet er Ernst Drange, N.O. Østrem og Ståle Dyrvik.  

I flere studier av forholdene i Rogaland og Sunnhordland gjør Drange overbevisende rede for at det ble anlagt mange husmannsplasser for folk som var knyttet til trelasteksporten til Tyskland, Holland og Skottland. Denne virksomheten opplevde en lang høgkonjunktur fra 1500-tallet og et stykke inn på 1600-tallet. Det galdt særlig innover langs Ryfylkefjorden, der det var mye god skog, og der oppgangssagene kom opp i betydelige antall ved bekker og elveutløp. Det oppstod en økonomi som var sterkt preget av markedsutveksling og pengehushold. Drange er tilbøyelig til å se husmennene som entreprenører i dette systemet. Men trelasteksporten fra disse distriktene tok slutt utpå 1600-tallet, og bygdene falt tilbake til en mer tradisjonell jordbruksøkonomi. Med Dranges uttrykk hadde naturalhusholdet tatt en pause i Ryfylke og Sunnhordland under høgkonjunkturen.<ref>Drange, E. 2008:83</ref>

Østrem bruker «arbeidsdelingssystem» som et tredje karakteristikum for husmannsvesenet ved siden av «arbeidssystem» og «bosystem».  Dyrvik framhever husmannen som en aktiv aktør i moderniseringa av næringslivet, en innovatør. Husmannen var nødt og gjerne snar til å finne på nye ting, og kastet seg over de mulighetene for nye typer levebrød som den tidligmoderne næringsutviklingen skapte.<ref>Flere steder, f,eks. et foredrag på husmannsseminaret i Bergen 10.11.2016 i regi av [[Landslaget for lokalhistorie|LLH]].</ref>

I avhandlingen fra 1922 behandler Skappel husmannsvesenet på et mangefasettert vis. I tillegg til å se husmennene som en egen sosial klasse og husmannsordningen som et arbeidssystem og måte for arbeiderfamilier å skaffe seg bolig på, legger han vekt på at husmannstilværelsen også kan betraktes i et livsløpsperspektiv. Han inndeler livsløpet til den typiske landarbeideren i husmannstida  i fem perioder:<ref>Skappel, S. 1922:89-90.</ref>