Husmannsvesen: Forskjell mellom sideversjoner

Husmannsgruppa var preget av et rikt mangfold, både når det gjaldt status i lokalsamfunnet, [[familieøkonomi]] og yrkesorientering, men må som helhet sies å ha vært en underklasse på landet. Kategorisering innad i gruppa/standen/klassen kan foretas etter forskjellige kriterier, og myndigheter og historikere har operert med forskjellige inndelinger for forskjellige formål. Grunnleggende er ressursgrunnlaget på plassen (eget jordbruk eller ikke, størrelsen på plassen). Et annet kriterium var hvor vidt det var plassfamilien sjøl eller husbonden som hadde bekostet rydding og oppdyrking av plassen. Avstanden til husbondsgarden ville spille inn på forskjellig vis, spesielt hva gjelder de praktiske mulighetene for anvendelsen av arbeidsplikt, husbondens kontroll med bruken av plassen og med plassfamiliens gjøren og laden for øvrig. Adgang til arbeids- og yrkesmuligheter utenom gardsarbeidet hos husbonden ville danne forskjeller på husmannskategorier, for eksempel om det innen rekkevidde fantes sagbruk, verksdrift av ymse slag, fiskeri og skogsdrift. Avtaleforholdets art og innhold, enten det var fastsatt i tinglyste kontrakter eller ved muntlige overenskomster og sedvane, skapte flere inndelingsmuligheter.

De fleste plassene lå nær eiergården (innmarkshusmenn, se nedenfor), og kunne bli innlemmet i den dersom det var mer hensiktsmessig for eieren. En annen viktig forskjell fra en selvstendig gård var at husmannen oftest hadde arbeidsplikt på eiergården. I onna måtte han derfor først jobbe på eiergården, og så på sin egen plass. Vår- og høstonn var derfor en ekstra krevende tid for husmenn, og deres avlinger kunne bli dårligere fordi de på det optimale tidspunktet for såing og innhøsting måtte være et annet sted. Arbeidsplikten omfattet ofte også andre familiemedlemmer.  

Der det fantes gruver og smelteverk, større sagbruksvirksomhet, glassverk eller annen protoindustriell fabrikkdrift, oppstod det gjerne hele grender av husmenn som var knyttet til disse virksomhetene, enten som arbeidere ved selve bedriftene, eller ved støttenæringer som kullbrenning, vedforsyning, kjøring osv. Plassene kunne være anlagt på grunn som var eid av bedriften, eller på bondegarder i nærheten.

Men arbeidssystemet med verkshusmenn var mest typisk for bergverksdistriktene. På 1700-tallet var det 40-50 slike bedrifter i landet, mest konsentrert om jernverk i Sørøst-Norge på fra [[Eidsvoll]] til [[Arendal]] og kopperverk rundt [[Dovre-platået]]/[[Midt-Norge]]. I Trøndelag ble slike plasser kalt «bergsrom». I 1666 var det for eksempel 30 verkshusmenn på garden [[Grutsæter]] ved [[Løkken Verk|Løkken kopperverk]] i [[Orkdal]], og det vokste fram en bebyggelse som blir karakterisert som en liten by ved smeltehytta. Liknende forhold er påvist rundt Røros, i [[Kvikne kommune|Kvikne]], og rundt de andre gruvene og smelteverkene i distriktet.<ref>Sprauten, K. 2004:86.</ref>  

Trekant-forholdet husmann/grunneier/verk kunne variere i fordelingen av rettigheter og plikter. Forholdene kunne ytterligere kompliseres der grunneieren var en godseier som bortbygslet gardene til leilendingsbønder som i sin tur da kunne komme i et husbondsforhold til plassfolket på gardene. Ved Løkken rundt år 1700 hadde verksarbeiderne arbeidsplikt overfor gardbrukerne de leide plasser av. Men da trondheimskjøpmannen og godseieren [[Hans Hornemann]] anla 80 plasser på to garder han hadde kjøpt ved Løkken, ble verksarbeiderne som flytta inn der, ikke pålagt arbeidsplikt verken for ham eller for noen annen husbond.<ref>Sprauten, K 2004:86.</ref>  

Skappel innførte i avhandlingen fra 1922 et skille mellom det han kalte henholdsvis ''bygselshusmenn'' og ''arbeidshusmenn''. Hans egen definisjon på den første kategorien var som følger: «Under betegnelsen bygselhusmænd sammenfatter vi her alle husmænd med liten eller ingen arbeidpligt; disse hadde oftest bygslet sin plads.»<ref>Skappel, S. 1922:86.</ref> Bygselshusmannen var mest utbredt på Vestlandet og var også vanlig for verks- og brukshusmenn. At han «bygslet» sin plass betydde at leieforholdet var i samsvar med den gamle bygselslovgivningen som gjaldt for leilendinger og [[Jorddrott|jorddrotter]] innen [[Leilending|leilendingssystemet]]. Bygselshusmannen betalte innfestingsavgift når han overtok plassen, og betalte leien i penger. Ofte hadde han livstidsfeste, og det kunne også forekomme [[Arvefeste|arvefeste]].

Skappel var selv klar på at denne todelingen var skjematisk og forenklet. Det fantes mange kontraktforhold som kombinerte betingelser fra de to hovedtypene. Han gjengir selv en [[Kjeldearkiv:Husmannskontrakt, Davik 1845|kontrakt for en bygselshusmann]] i [[Davik kommune|Davik]] i [[Nordfjord]], som nettopp viser dette. Husmannen har betalt innfestingsavgift, skal betale årlig grunnleie i penger, han har overtatt festet etter faren, får selv livstidskontrakt, og i kontrakten inngår endatil avtale om føderåd for den avgåtte husmannen. Alt dette likner til forveksling en bygselskontrakt for et ordinært leilendingsbruk. Men kontrakten røper også at husmannen ikke er fullt ut herre i sitt eget hus eller over sin egen arbeidskraft. Han får ikke ta inn losjerende uten tillatelse. Arbeidsplikten er fast to dager i året, men samtidig er husmannen pliktig til å stille opp på forlangende når husbonden trenger hjelp til fiskenøtene, og han er pliktig på tilsigelse å stille opp med skyss, dagarbeid og spinning. Det siste var nok i praksis et krav på arbeidskraften til plasskona.

Strandsittere var den tredje kategorien i forordningen av 1752. I likhet med husmannsbetegnelsen har «strandsitter» skiftet betydningsinnhold over tid. På 1600-tallet var strandsitterne gjerne folk som drev borgerlig næring (gjestgiveri, handel, håndverk) på strandsteder ved elveoser, havner og liknende møtepunkter for frakt og samferdsel til lands og til vanns.<ref>Drange 2008:73-74.</ref> De kom gjerne fra byen og kunne også være innvandrede skotter, engelskmenn og av andre nasjonaliteter. På 1700- og 1800-tallet festet så strandsitterbetegnelsen seg mest til husmenn bosatt på strandsteder eller andre steder ved sjøen, altså slik det brukes i forordningen fra 1752. De var oftest «bygselshusmenn».  

Betingelsene for husmanns-husbondsforholdet var høyst varierende hva gjelder festetid (livstid, åremål, på oppsigelse), leiegodtgjørelse (arbeid eller penger), arbeidsplikt osv.

Leiebetingelsene for husmannen kunne være sedvanebasert, bestemt ved muntlige overenskomster eller med skriftlige kontrakter. Avtalene omfattet slikt som festetid, betaling av leie, arbeidsplikt, beiterettigheter, seterbruk, gjerdehold, veihold, tilgang til ved og annet.

 

Husmenn uten skriftlig kontrakt hadde en langt mer usikker tilværelse enn de som fikk slik kontrakt, ettersom de praktisk talt sto uten rettigheter ved tvisteforhold. En forordning fra 1750 innførte kontraktsplikt, men allerede etter to år ble dette begrenset til det som ble kalt utmarkshusmenn. I 1792 ble kontraktskravet gjeninnført for alle husmenn, men forordningen viste seg vanskelig å håndheve i praksis. Husmannsloven av 1851 fastslo krav om tinglyste kontrakter. (Se egen artikkel om [[husmannslovgivning|husmannslovgivningen]].)

I tillegg til arbeid for leia kunne husmannen være pålagt å arbeide for bonden mot lønn. Dette kaltes arbeid på tilsigelse. Lønna var gjerne under markedspris.  

Husmannen kunne ha livstidsfeste på plassen. Det betydde at de kunne sitte på plassen livet ut. Det fantes også eksempler på arvefeste, som betydde at barna skulle arve bruksretten til plassen etter foreldrene. Oppsigelige husmenn måtte flytte fra plassen når bonden sa dem opp, og åremålshusmenn kunne sies opp når en nærmere avtalt leietid var omme.

Som «moderne» fenomen, dvs. med tilknytning til nye, markedsorienterte næringer, er det rimelig å regne begynnelsen til årtiene rundt år 1600, iallfall på Sørvestlandet. Men husmannsordningen som arbeidssystem er godt forenlig med et tradisjonelt jordbrukssamfunn basert på et tilnærmet fullstendig naturalhushold. Det gjelder så sant det eksisterte en bruksstruktur som bestod av storbruk og småbruk som definert i skjemaet ovenfor. Middelaldersamfunnet med sine [[Herregård|herregårder]], [[Fullgård|fullbondegårder]] og [[Einvirke|einvirkesbruk]] utgjorde en slik struktur, og det finst flere indikasjoner på at en del av storbrukene kan ha hatt arbeidskrafttilførsel fra «husmannsplasser». Kanskje kan uttrykket «kottkarer» knyttes til dette (bokstavelig folk som bor i hytter, jfr. betydningen av ordet kott i moderne norsk.)

Betegnelsen husmann figurerer i de gammelnorske lovene, men da bare brukt i betydningen folk som leier hus av en gårdeier i byen.<ref>Bjørkvik, H. 19xx:spalte 147.</ref> Den første konkrete henvisningen til en husmannsplass i middelalderkilder er fra 1452. I et diplom som gjelder grensedraging mellom to sameier i Efteløt sogn i Sandsvær,<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst_2016.prl?b=7001&s=n&str=  DN VII nr. 445]</ref> blir det nevnt en «husmandz rudsto» eller «rustøen som nu husmands plas er» (rudstad = nyrydning), som skulle tilhøre begge de to Hvams-gardene som er nevnt i diplomet. Halvard Bjørkvik fastslår i sin omtale av dette, at selv om dette er den tidligst kjente omtalen av en husmannsplass, «skulle [det] ikkje vera nokon grunn til å tvila på at institusjonen går lenger tilbake.»<ref>Bjørkvik, H. 19xx:spalte 147.</ref>  

I den samme forbindelsen nevner Bjørkvik en bestemmelse i [[Frostatingsloven|Frostatingslovens]], som ble tatt inn i [[Magnus Lagabøtes landslov]] i 1270-åra, om at en leilending kunne la sønner eller tjenestefolk, og med tillatelse fra jorddrotten også andre, få rydde opp små åkrer til eget bruk.