Husmorvikar var ei yrkesgruppe som først og fremst skulle tre til hos barnefamilier, når den som hadde ansvaret for daglig tilsyn og stell i hjemmet (husmora) var blitt sjuk eller på annen måte ikke kunne utføre arbeidet sitt i hjemmet.

Norske Kommuners Sentalforbunds normalinstruks for leder av hjelpeordningene. Målsetting for husmorvikarer.

Allerede i årene før 2. verdenskrig gikk forskjellige kvinneorganisasjoner inn for å opprette husmorvikarstillinger. De hjelpeformer som da eksisterte dekket hvert sitt avgrensede felt og ikke det spesielle behovet som oppstod når en husmor ble sjuk.

I årene etter krigen ble arbeidet tatt opp igjen med nye impulser fra Sverige som i 1944 innførte en tilskuddsordning til husmorvikarer. Ved kongelig resolusjon av 7. februar 1947 ble det oppnevnt en komité som skulle utrede spørsmålet om husmorvikarer.

Norges Husmorforbund (i dag "Norges Kvinne- og Familieforbund") starta egne kurs for husmorvikarer i 1947. Husmorvikarordningen fikk statsstøtte fra budsjettåret 1948/49 og ansvaret for utbygging og administrasjon av virksomheten ble lagt til sosialstyrene i kommunene. Det ble en rask utbygging og ordningen ble stadig utvidet i omfang. De statlige bevilgningene var til å begynne med relativt lave, mens i midten av 70-tallet var de oppe i 50% dekking av de samlete nettoutgiftene. I 1975 var de fleste kommunene omfattet av ordningen.

Før ordninga med statstilskudd kom i stand var det under 100 husmorvikarer i arbeid i hele landet. I 1952 var tallet kommet opp i ca. 1000. Fra statistikken i 1976 finner vi at det var 2107 husmorvikarer i hele landet, hvorav 512 ansatt på deltid.

Etter hvert som det ble færre heltidshusmødre og sosiale ordninger som foreldepermisjoner, barnehager o.l. ble bygd ut, ble husmorvikarordninga avvikla. I dag gir kommunene personlig hjelp i hjemmene gjennom den kommunale pleie- og omsorgstjenesten.

Kilder

  • Ottesen, Clara: Husmorvikaryrket. Folkets brevskole, 1977. Mal:Bokhylla