lokalhistoriewiki.no

Innvandring til Oslo på 1970-tallet: Forskjell mellom sideversjoner

Side Samtale

Innvandring til Oslo på 1970-tallet (vis kilde)

Sideversjonen fra 24. jun. 2016 kl. 16:39

2 byte fjernet ,  24. jun. 2016
m
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
mIngen redigeringsforklaring
Linje 20: Linje 20:
Mange håpet at de på sikt kunne etablere seg i Norge og få familien hit, men det var også noen som ikke hadde så konkrete fremtidsplaner. De skulle jobbe og tjene penger i Norge noen år, og spare opp en kapital så de kunne dra tilbake til sine land og få en bedre levestandard der. Dette var en vanlig tanke blant annet for [[norsk-pakistanere|pakistanerne]], som ofte kom fra områder der sesongmigrasjon var vanlig.
Mange håpet at de på sikt kunne etablere seg i Norge og få familien hit, men det var også noen som ikke hadde så konkrete fremtidsplaner. De skulle jobbe og tjene penger i Norge noen år, og spare opp en kapital så de kunne dra tilbake til sine land og få en bedre levestandard der. Dette var en vanlig tanke blant annet for [[norsk-pakistanere|pakistanerne]], som ofte kom fra områder der sesongmigrasjon var vanlig.


I boken [[Norsk Innvandringshistorie]], (kapittel 5) kan man lese at norske politikere tenkte at markedskreftene skulle regulere flyten av arbeidskraft fra andre land. Fremmedarbeidere skulle komme når Norge trengte dem, og når det ikke lenger var så stort behov for å importere arbeidskraft, skulle de reise tilbake. Dette var en stor feilvurdering, fordi det selvfølgelig handlet om mer enn arbeid for de menneskene som slo seg ned her. De fikk [[Metode:nettverksanalyse|sosiale nettverk]], mange tok utdanning og etablerte seg med familie. De trivdes og hadde det godt i Norge. Dermed ble det ofte større grunn til å bli enn til å reise tilbake.
I boken [[Norsk Innvandringshistorie]], (kapittel 5) kan man lese at norske politikere tenkte at markedskreftene skulle regulere flyten av arbeidskraft fra andre land. Fremmedarbeidere skulle komme når Norge trengte dem, og når det ikke lenger var så stort behov for å importere arbeidskraft, skulle de reise tilbake. Dette var en stor feilvurdering, fordi det selvfølgelig handlet om mer enn arbeid for de menneskene som slo seg ned her. De fikk [[Hjelp:nettverksanalyse|sosiale nettverk]], mange tok utdanning og etablerte seg med familie. De trivdes og hadde det godt i Norge. Dermed ble det ofte større grunn til å bli enn til å reise tilbake.


Markedskreftene var ikke egnet som styringsredskap, og det skulle etterhvert utover på 70-tallet vise seg at arbeidsinnvandringen ikke var udelt positiv. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, norsk økonomi var i kraftig vekst, og landet hadde bruk for mer spesialisert arbeidskraft. Dette er noe av bakgrunnen for [[innvandringsstoppen]] som ble innført i [[1975]].
Markedskreftene var ikke egnet som styringsredskap, og det skulle etterhvert utover på 70-tallet vise seg at arbeidsinnvandringen ikke var udelt positiv. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, norsk økonomi var i kraftig vekst, og landet hadde bruk for mer spesialisert arbeidskraft. Dette er noe av bakgrunnen for [[innvandringsstoppen]] som ble innført i [[1975]].
Linje 31: Linje 31:
De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store [[drabantby]]ene blir bygget. [[Ammerud (Oslo)|Ammerud]], [[Romsås (Oslo)|Romsås]], [[Stovner]], [[Furuset]] – alle oppover i [[Groruddalen]]. Idag er disse områdene blitt boligområder for veldig mange innvandrere og deres etterkommere, men på 1970-tallet var det først og fremst nordmenn som flyttet til disse stedene. For å få leilighet der, måtte man være medlem i et [[bolibyggelag]], som for eksempel [[OBOS]], og jo lengre tid man hadde vært medlem, jo større mulighet hadde man for å få kjøpt noe. Boligkooperasjonen var et ukjent system for innvandrerne som kom til Oslo på 70-tallet. Å få tildelt bolig gjennom kommunen var også veldig vanskelig på grunn av strenge krav for å bli godkjent som boligsøker.  
De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store [[drabantby]]ene blir bygget. [[Ammerud (Oslo)|Ammerud]], [[Romsås (Oslo)|Romsås]], [[Stovner]], [[Furuset]] – alle oppover i [[Groruddalen]]. Idag er disse områdene blitt boligområder for veldig mange innvandrere og deres etterkommere, men på 1970-tallet var det først og fremst nordmenn som flyttet til disse stedene. For å få leilighet der, måtte man være medlem i et [[bolibyggelag]], som for eksempel [[OBOS]], og jo lengre tid man hadde vært medlem, jo større mulighet hadde man for å få kjøpt noe. Boligkooperasjonen var et ukjent system for innvandrerne som kom til Oslo på 70-tallet. Å få tildelt bolig gjennom kommunen var også veldig vanskelig på grunn av strenge krav for å bli godkjent som boligsøker.  


De nye innvandrerne ble ofte henvist til å sette inn en annonse i avisene i håp om å få tak i en billig hybel. Men den vanligste løsningen for dem ble å få tildelt en tjenestebolig gjennom arbeidsgiveren. Disse boligene var gjerne veldig små og dårlige. Mange måtte dele en liten leilighet med flere arbeidere. Avhengighetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver var heller ingen god situasjon å være i over lengre tid. For øvrig var det viktig med forbindelser og gode [[Metode:nettverksanalyse|nettverk]] for å finne seg et sted å bo. Innvandrerne hadde ikke dette nettverket, men kunne etter hvert hjelpe hverandre. De fleste hadde ikke den nødvendige egenkapital for å kunne få lån til kjøp av bolig. Dessverre hendte det at innvandrerne som kom til Oslo ble utsatt for dårlig behandling og utnyttet av spekulanter på utleiemarkedet.  
De nye innvandrerne ble ofte henvist til å sette inn en annonse i avisene i håp om å få tak i en billig hybel. Men den vanligste løsningen for dem ble å få tildelt en tjenestebolig gjennom arbeidsgiveren. Disse boligene var gjerne veldig små og dårlige. Mange måtte dele en liten leilighet med flere arbeidere. Avhengighetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver var heller ingen god situasjon å være i over lengre tid. For øvrig var det viktig med forbindelser og gode [[Hjelp:nettverksanalyse|nettverk]] for å finne seg et sted å bo. Innvandrerne hadde ikke dette nettverket, men kunne etter hvert hjelpe hverandre. De fleste hadde ikke den nødvendige egenkapital for å kunne få lån til kjøp av bolig. Dessverre hendte det at innvandrerne som kom til Oslo ble utsatt for dårlig behandling og utnyttet av spekulanter på utleiemarkedet.  


Myndighetene engasjerte seg i liten grad i boligforholdene til fremmedarbeiderne. For å komme i betraktning i kommunens offentlige boligformidling, var kravet at man hadde bodd i landet i to år. Deres boligsituasjon var dermed veldig problematisk.
Myndighetene engasjerte seg i liten grad i boligforholdene til fremmedarbeiderne. For å komme i betraktning i kommunens offentlige boligformidling, var kravet at man hadde bodd i landet i to år. Deres boligsituasjon var dermed veldig problematisk.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Spesial:Mobildiff/810153»