Islandslav: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Kategori)
(omred.)
 
(3 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''Islandslav''' (''Cetraria islandica'') (andre norske navn: Islandsmose, brødmose, brødlav, matmose, ælsnæver, brestemose, ørelav, dravlemose, fiskemose, grisemose) er en [[lav]]art innen slekten ''kruslav'' med buskformet [[thallus]] opprettstående eller mer eller mindre liggende på bakken. Opp til 10 cm høyt, moderat innskåret og grenet. Thallus er ganske løst festet til underlaget. Farge grågrønt, gråbrunt eller mørk brunt, som regel mer rødt ved basis. Laven er vanlig i hele landet.
'''Islandslav''' (''Cetraria islandica'') er en [[Lav|lavart]] som er vanlig i hele landet. Den ble i eldre tider høyt verdsatt både som næringsmiddel og medisin. Takket være dens relativt høye næringsinnhold, som er konstant hele året, har den blant annet gitt levebrød i nøds- og uår. Andre navn på islandslav er islandsmose, brødmose, brødlav, matmose, ælsnæver, brestemose, ørelav, dravlemose, fiskemose og grisemose.  
[[Bilde:Matmose.jpg|thumb|right|Islandslav, en vanlig ingrediens i «[[grisegrauten]]» fram til våre dager.]]
Islandslav var høyt verdsatt både som næringsmiddel og medisin i eldre tider. I en islandsk lovbok fra 1200-tallet ble islandslav satt i klasse med bær og man fikk ikke samle den fra annen manns eiendom uten tillatelse.
[[Barkebrød]] og [[mosegraut]] var kosten for almuen i Norge i uårene både før og etter poteten  (jordeple) hadde kommet til landet. Både islandslav og skjegglav har egenskaper, som for folk, har gitt levebrød i nøds- og uår. Stivelsen i matmose er fullverdig kost både for dyr og mennesker. Laven ble samlet og lagt i baller om høsten, for å bli kjørt hjem når det var sledeføre på senvinteren.


Under den engelske handelsblokaden (1807-1814) arbeidet [[Regjeringskommisjonen]] for at islandslav skulle komme i alminnelig bruk som kornerstatning på de norske bygdene. Naturhistorikeren [[Martin Richard Flor|M. R. Flor]] og presten [[Mathias Wendelboe Münster|M. W. Münster]] ble i den anledning sendt ut på omfattende folkeopplysningsreiser (i 1808) for å overtale befolkningen om islandslavens fortreffelighet. De ble derfor kalt moseprester.  
I en islandsk lovbok fra 1200-tallet ble islandslav satt i klasse med bær, og man kunne ikke samle den fra annen manns eiendom uten tillatelse. Laven kan høstes hele året, men vokser sakte. Den ble gjerne samlet og lagt i baller om høsten, for å bli kjørt hjem på sledeføre senvinterstid.
 
Islandslav har vært mye brukt som medisin mot en rekke plager og sykdommer. Blant annet fra norsk, samisk og tysk tradisjon har avkok av islandslav vært brukt mot hodepine, hoste, luftveisplager, mageproblemer.
Både islandslav og skjegglav ga levebrød i nøds- og uår, blant annet i [[mosegraut]], både før og etter at [[Potet|poteten]] kom til landet. Under den engelske handelsblokaden (1807-1814) arbeidet [[Regjeringskommisjonen]] for at islandslav skulle komme i alminnelig bruk som kornerstatning på bygdene. Naturhistorikeren [[Martin Richard Flor]] og presten [[Mathias Wendelboe Münster]] ble i 1808 sendt ut på omfattende folkeopplysningsreiser for å forkynne islandslavens fortreffelighet. De ble derfor kalt moseprester.
==Eksterne lenker==
 
*[http://www.lichen.com/bigpix/Cislandica.html Islandslav]
Islandslav har ikke mye smak, men kan brukes som stivelse for å binde sammen deig, supper og andre retter. Den inneholder inntil 80 % karbohydrater, hvorav menneskekroppen kan utnytte inntil 50 %. Kroppens evne til å ta opp næring fra lav krever tilvenning. Man må spise en kvart kilo (cirka fem liter) om dagen for å dekke kroppens minimumsbehov for næring. Lav må som regel lutes i kaustisk soda eller lut laget av bjørkeaske før den kan brukes som menneskeføde.
 
Islandslav har også vært mye brukt som medisin mot en rekke plager og sykdommer, blant annet hodepine, hoste, luftveisplager og mageproblemer.  
==Kilder og litteratur==
 
*Krog, Hildur: ''Lavflora''. Utg. Universitetsforlaget. 1980. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2007070301001}}.
*{{WP-lenke|Islandslav|nb}}
 
==Eksterne ressurser ==
*[http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/cetr_isl.htm Urtekildens planteleksikon]
*[http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/cetr_isl.htm Urtekildens planteleksikon]
*[http://www.akersmus.no/xmd-file.php?fid=1160 Arne Andersen: Hva skal vi ha til middag idag - bark eller mose?, i ''Akershus imellom'' 1/2008]
{{bm}}
*[http://www.fortid.no/fortid_web/fort0406.pdf Ernst Bjerke: Mosepresten M. R. Flor og Regjeringskommisjonens surrogatarbeid, i ''Fortid. Historisk studenttidsskrift'' 4/2006]
[[Kategori:Botanikk]]
 
==Litteratur==
Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: ''Lavflora. Norske busk- og bladlav'', Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0
{{Wikipedia}}
[[Kategori:Lav]]
[[Kategori:Erstatningsmat]]
[[Kategori:Erstatningsmat]]
[[Kategori:Folkemedisin]]
[[Kategori:Folkemedisin]]

Nåværende revisjon fra 25. apr. 2022 kl. 13:28

Islandslav (Cetraria islandica) er en lavart som er vanlig i hele landet. Den ble i eldre tider høyt verdsatt både som næringsmiddel og medisin. Takket være dens relativt høye næringsinnhold, som er konstant hele året, har den blant annet gitt levebrød i nøds- og uår. Andre navn på islandslav er islandsmose, brødmose, brødlav, matmose, ælsnæver, brestemose, ørelav, dravlemose, fiskemose og grisemose.

I en islandsk lovbok fra 1200-tallet ble islandslav satt i klasse med bær, og man kunne ikke samle den fra annen manns eiendom uten tillatelse. Laven kan høstes hele året, men vokser sakte. Den ble gjerne samlet og lagt i baller om høsten, for å bli kjørt hjem på sledeføre senvinterstid.

Både islandslav og skjegglav ga levebrød i nøds- og uår, blant annet i mosegraut, både før og etter at poteten kom til landet. Under den engelske handelsblokaden (1807-1814) arbeidet Regjeringskommisjonen for at islandslav skulle komme i alminnelig bruk som kornerstatning på bygdene. Naturhistorikeren Martin Richard Flor og presten Mathias Wendelboe Münster ble i 1808 sendt ut på omfattende folkeopplysningsreiser for å forkynne islandslavens fortreffelighet. De ble derfor kalt moseprester.

Islandslav har ikke mye smak, men kan brukes som stivelse for å binde sammen deig, supper og andre retter. Den inneholder inntil 80 % karbohydrater, hvorav menneskekroppen kan utnytte inntil 50 %. Kroppens evne til å ta opp næring fra lav krever tilvenning. Man må spise en kvart kilo (cirka fem liter) om dagen for å dekke kroppens minimumsbehov for næring. Lav må som regel lutes i kaustisk soda eller lut laget av bjørkeaske før den kan brukes som menneskeføde.

Islandslav har også vært mye brukt som medisin mot en rekke plager og sykdommer, blant annet hodepine, hoste, luftveisplager og mageproblemer.

Kilder og litteratur

Eksterne ressurser

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Islandslav&oldid=1733288»