Islandslav
Islandslav (Cetraria islandica) er en lavart som er vanlig i hele landet. Den ble i eldre tider høyt verdsatt både som næringsmiddel og medisin. Takket være dens relativt høye næringsinnhold, som er konstant hele året, har den blant annet gitt levebrød i nøds- og uår. Andre navn på islandslav er islandsmose, brødmose, brødlav, matmose, ælsnæver, brestemose, ørelav, dravlemose, fiskemose og grisemose.
I en islandsk lovbok fra 1200-tallet ble islandslav satt i klasse med bær, og man kunne ikke samle den fra annen manns eiendom uten tillatelse. Laven kan høstes hele året, men vokser sakte. Den ble gjerne samlet og lagt i baller om høsten, for å bli kjørt hjem på sledeføre senvinterstid.
Både islandslav og skjegglav ga levebrød i nøds- og uår, blant annet i mosegraut, både før og etter at poteten kom til landet. Under den engelske handelsblokaden (1807-1814) arbeidet Regjeringskommisjonen for at islandslav skulle komme i alminnelig bruk som kornerstatning på bygdene. Naturhistorikeren Martin Richard Flor og presten Mathias Wendelboe Münster ble i 1808 sendt ut på omfattende folkeopplysningsreiser for å forkynne islandslavens fortreffelighet. De ble derfor kalt moseprester.
Islandslav har ikke mye smak, men kan brukes som stivelse for å binde sammen deig, supper og andre retter. Den inneholder inntil 80 % karbohydrater, hvorav menneskekroppen kan utnytte inntil 50 %. Kroppens evne til å ta opp næring fra lav krever tilvenning. Man må spise en kvart kilo (cirka fem liter) om dagen for å dekke kroppens minimumsbehov for næring. Lav må som regel lutes i kaustisk soda eller lut laget av bjørkeaske før den kan brukes som menneskeføde.
Islandslav har også vært mye brukt som medisin mot en rekke plager og sykdommer, blant annet hodepine, hoste, luftveisplager og mageproblemer.
Kilder og litteratur
- Krog, Hildur: Lavflora. Utg. Universitetsforlaget. 1980. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Islandslav på Wikipedia på bokmål og riksmål