Islandslav

Islandslav (Cetraria islandica) (andre norske navn: Islandsmose, brødmose, brødlav, matmose, ælsnæver, brestemose, ørelav, dravlemose, fiskemose, grisemose) er en lavart innen slekten kruslav med buskformet thallus opprettstående eller mer eller mindre liggende på bakken. Opp til 10 cm høyt, moderat innskåret og grenet. Thallus er ganske løst festet til underlaget. Farge grågrønt, gråbrunt eller mørk brunt, som regel mer rødt ved basis. Laven er vanlig i hele landet.Lav inneholder relativt gode mengder næring, men vokser sakte. Plukk derfor bare litt hvert sted.

Islandslav, en vanlig ingrediens i «grisegrauten» fram til våre dager.

Islandslav var høyt verdsatt både som næringsmiddel og medisin i eldre tider. I en islandsk lovbok fra 1200-tallet ble islandslav satt i klasse med bær og man fikk ikke samle den fra annen manns eiendom uten tillatelse. Barkebrød og mosegraut var kosten for almuen i Norge i uårene både før og etter poteten (jordeple) hadde kommet til landet. Både islandslav og skjegglav har egenskaper, som for folk, har gitt levebrød i nøds- og uår. Lav må som regel lutes i kaustisk soda eller lut laget av bjørkeaske før den kan brukes som menneskeføde. Du kan koke grøt på finhakket ren islandsk lav eller navlelav. Alle arter bør lutes og vannes ut, men navlelaven kan du spise som den er. Evnen til å ta opp næring fra lav må kroppen vennes til. Derfor tiltar kroppens evne til å fordøye lav over tid. Stivelsen i matmose er fullverdig kost både for dyr og mennesker. Lav har ikke så mye smak men inneholder inn til 80% karbohydrater hvorav menneskekroppen kan utnytte inntil 50%. Fin som stivelse for å binde sammen deig eller i supper og andre retter. Du må spise ¼ kilo lav om dagen for å dekke kroppens minimumsbehov for næring. Det tilsvarer fem liter. Lav har like høyt næringsinnhold hele året.

Laven ble samlet og lagt i baller om høsten, for å bli kjørt hjem når det var sledeføre på senvinteren.

Under den engelske handelsblokaden (1807-1814) arbeidet Regjeringskommisjonen for at islandslav skulle komme i alminnelig bruk som kornerstatning på de norske bygdene. Naturhistorikeren M. R. Flor og presten M. W. Münster ble i den anledning sendt ut på omfattende folkeopplysningsreiser (i 1808) for å overtale befolkningen om islandslavens fortreffelighet. De ble derfor kalt moseprester.

Islandslav kan høstes hele året og har vært mye brukt som medisin mot en rekke plager og sykdommer. Blant annet fra norsk, samisk og tysk tradisjon har avkok av islandslav vært brukt mot hodepine, hoste, luftveisplager, mageproblemer.

Eksterne lenker

• Islandslav
• Urtekildens planteleksikon
• Naturtips
• Arne Andersen: Hva skal vi ha til middag idag - bark eller mose?, i Akershus imellom 1/2008
• Ernst Bjerke: Mosepresten M. R. Flor og Regjeringskommisjonens surrogatarbeid, i Fortid. Historisk studenttidsskrift 4/2006

Litteratur

Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: Lavflora. Norske busk- og bladlav, Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0

---