Skribenter
94 965
redigeringer
(11 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist) | |||
Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb|15406cr parokhet 5670 Trondheim.jpg|''Parókhet'' (arkforheng) (datert 5670 (1910)) frå [[synagogen i St. Jørgensveita i Trondheim|synagogen i St. Jørgensveita]] i [[Trondheim]].|Olve Utne}} | <onlyinclude>{{thumb|15406cr parokhet 5670 Trondheim.jpg|''Parókhet'' (arkforheng) (datert 5670 (1910)) frå [[synagogen i St. Jørgensveita i Trondheim|synagogen i St. Jørgensveita]] i [[Trondheim]].|[[Olve Utne]]}} | ||
'''[[Jødedom]]''' er den tradisjonelle religionen til [[jødar|det jødiske folket]]. Jødedommen er ein monoteistisk religion som har grunnlag i ''Tenákh'' (Den hebraiske bibelen, Det gamle testamentet) med hovudvekta på ''Toráen'' (Mosebøkene). Hovudretninga av jødedommen i dag er ''rabbinsk jødedom'', som i tillegg baserer seg den munnlege tradisjonen som han nedfeller seg i ''[[Talmúd]]'' med sine kommentarar. Sjølv om det på mange tidspunkt i historia har vore eit mindre tal jødar i Noreg, er det først sidan dei par siste tiåra av [[1800-talet]] at det har vore offentlege gudstenester her i landet. I dag finst det fullt ut organiserte jødiske meinigheiter i [[Oslo]] ([[Det mosaiske trossamfund i Oslo]]) og [[Trondheim kommune|Trondheim]] ([[Det mosaiske trossamfunn, Trondheim]]), men føre [[andre verdskrigen]] var det òg meir eller mindre organiserte grupper andre stader, inkludert i [[Kristiansund kommune|Kristiansund]] (sjå [[Jødedom i Kristiansund]]). </onlyinclude> | '''[[Jødedom]]''' er den tradisjonelle religionen til [[jødar|det jødiske folket]]. Jødedommen er ein monoteistisk religion som har grunnlag i ''Tenákh'' (Den hebraiske bibelen, Det gamle testamentet) med hovudvekta på ''Toráen'' (Mosebøkene). Hovudretninga av jødedommen i dag er ''rabbinsk jødedom'', som i tillegg baserer seg den munnlege tradisjonen som han nedfeller seg i ''[[Talmúd]]'' med sine kommentarar. Sjølv om det på mange tidspunkt i historia har vore eit mindre tal jødar i Noreg, er det først sidan dei par siste tiåra av [[1800-talet]] at det har vore offentlege jødiske gudstenester her i landet. I dag finst det fullt ut organiserte jødiske meinigheiter i [[Oslo]] ([[Det mosaiske trossamfund i Oslo]]) og [[Trondheim kommune|Trondheim]] ([[Det mosaiske trossamfunn, Trondheim]]), men føre [[andre verdskrigen]] var det òg meir eller mindre organiserte grupper andre stader, inkludert i [[Kristiansund kommune|Kristiansund]] (sjå [[Jødedom i Kristiansund]]). </onlyinclude> | ||
== Høgtider og merkedagar == | == Høgtider og merkedagar == | ||
Linje 10: | Linje 10: | ||
I ''Torá''en (Mosebøkene) finst dei tre valfartshøgtidene nemnte: ''pesaḥ'' (flatbrødfesten), ''sjabungót'' (vekefesten) og ''sukkót'' (lauvhyttefesten). | I ''Torá''en (Mosebøkene) finst dei tre valfartshøgtidene nemnte: ''pesaḥ'' (flatbrødfesten), ''sjabungót'' (vekefesten) og ''sukkót'' (lauvhyttefesten). | ||
'''Pesaḥ''' ({{hebr.}}) eller '''peisech''' ({{jid.}}), òg kalla '''páscua de las cenceñas''' ({{port.j.}}), har opphav i ein grødefest og fruktbarheitsfest der korn (særleg [[bygg]]) og husdyr (særleg [[sau]]er) står i sentrum. Samtidig er pesaḥ eit minne om utgangen av Egypt under ''Mosjé'' (Moses) si leiing. Den kristne høgtida [[påske]] har deler av opphavet sitt, inkludert namnet, i ''pesaḥ''. Under ''pesaḥ'' er det forbode å eta gjæra mjølmat av noko slag av [[kveite (korn)|kveite]], [[spelt]], [[rug]] og vanleg [[bygg]] såvel som det femte slaget, som etter ''Talmúd'' og den sefardiske autoriteten ''Moshé ben Maimón'' (Maimonides, Rambam) er villbygg/torads[[bygg]], men som den asjkenaziske autoriteten ''Rashi'' og dei fleste seinare asjkenaziske autoritetar har meint er [[havre]]. I staden blir det laga ''maṣṣót'' ({{hebr.}}) / ''matses'' ({{jid.}}), eller flatbrød som er laga så raskt at deigen ikkje vann å begynna å heve seg på noko vis. Desse flatbrøda og fleire andre symbolske matretter blir serverte under ''haggadá''en ({{port.j.}}) / ''seder''en ({{asjk.}}) — eit rituelt måltid der forteljinga om utgangen av Egypt utgjer kjerna. | '''Pesaḥ''' ({{hebr.}}) eller '''peisech''' ({{jid.}}), òg kalla '''páscua de las cenceñas''' ({{port.j.}}) eller '''jødisk påske''' (norsk), har opphav i ein grødefest og fruktbarheitsfest der korn (særleg [[bygg]]) og husdyr (særleg [[sau]]er) står i sentrum. Samtidig er pesaḥ eit minne om utgangen av Egypt under ''Mosjé'' (Moses) si leiing. Den kristne høgtida [[påske]] har deler av opphavet sitt, inkludert namnet, i ''pesaḥ''. Under ''pesaḥ'' er det forbode å eta gjæra mjølmat av noko slag av [[kveite (korn)|kveite]], [[spelt]], [[rug]] og vanleg [[bygg]] såvel som det femte slaget, som etter ''Talmúd'' og den sefardiske autoriteten ''Moshé ben Maimón'' (Maimonides, Rambam) er villbygg/torads[[bygg]], men som den asjkenaziske autoriteten ''Rashi'' og dei fleste seinare asjkenaziske autoritetar har meint er [[havre]]. I staden blir det laga ''maṣṣót'' ({{hebr.}}) / ''matses'' ({{jid.}}), eller flatbrød som er laga så raskt at deigen ikkje vann å begynna å heve seg på noko vis. Desse flatbrøda og fleire andre symbolske matretter blir serverte under ''haggadá''en ({{port.j.}}) / ''seder''en ({{asjk.}}) — eit rituelt måltid der forteljinga om utgangen av Egypt utgjer kjerna. | ||
'''Sjabungót''' ({{hebr.}}) eller ''shvues'' ({{jid.}}), òg kalla ''páscua de las semanas'' ({{port.j.}}), finn stad sju veker etter ''pesaḥ'' og svarar slik sett til [[pinse|pinsa]] i kristendommen. Høgtida blir feira i éin eller to dagar til minne om at ''Torá''en vart gjeven til jødane på Sinaifjellet. Typiske skikkar inkluderer eting av mjølkemat. | '''Sjabungót''' ({{hebr.}}) eller '''shvues''' ({{jid.}}), òg kalla '''páscua de las semanas''' ({{port.j.}}) eller '''jødisk pinse''' (norsk), finn stad sju veker etter ''pesaḥ'' og svarar slik sett til [[pinse|pinsa]] i kristendommen. Høgtida blir feira i éin eller to dagar til minne om at ''Torá''en vart gjeven til jødane på Sinaifjellet. Typiske skikkar inkluderer eting av mjølkemat. | ||
[[fil:C04883 sukka.jpg|thumb|right|Sukká (cabaña) på Nordmøre i [[2011]].]] | |||
'''Sukkót''' ({{hebr.}}) eller '''sukkes''' ({{jid.}}), òg kalla '''páscua de las cabañas''' ({{port.j.}}) eller '''lauvhyttefesten''', er ei høgtid som fell i september eller oktober, fem dagar etter ''jom kippúr'' (forsoningsdagen). Det finst to særleg karakteristiske skikkar i samband med sukkót: Den eine skikken er at det blir vifta med ein ''etróg'' (søtsitron) og ein kvast som inneheld palmeblad, pilegreiner og myrtegreiner. (I kristendommen vart dette elementet overført til [[påske|påska]], og i deler av [[Fjordane]] blir tradisjonelt pilvarianten [[selje]] faktisk kalla palme og vifta med på palmesøndag.) Den andre skikken er å byggje ein ''sukká'' (''sukke'' ({{jid.}}), ''cabaña'' ({{sp.p.}})) — ei lita hytte med minst tre ikkje-permanente, ofte glisne, vegger og glisse tak. I denne hytta er det skikk å eta måltid medan høgtida varar, og i varmare strøk er det ikkje uvanleg å sova i sukkáen òg. På grunn av klimaet i [[Midt-Noreg]], med kalde dagar og mykje regn i oktober, er det relativt få som byggjer seg sukká der. | '''Sukkót''' ({{hebr.}}) eller '''sukkes''' ({{jid.}}), òg kalla '''páscua de las cabañas''' ({{port.j.}}) eller '''lauvhyttefesten''', er ei høgtid som fell i september eller oktober, fem dagar etter ''jom kippúr'' (forsoningsdagen). Det finst to særleg karakteristiske skikkar i samband med sukkót: Den eine skikken er at det blir vifta med ein ''etróg'' (søtsitron) og ein kvast som inneheld palmeblad, pilegreiner og myrtegreiner. (I kristendommen vart dette elementet overført til [[påske|påska]], og i deler av [[Fjordane]] blir tradisjonelt pilvarianten [[selje]] faktisk kalla palme og vifta med på palmesøndag.) Den andre skikken er å byggje ein ''sukká'' (''sukke'' ({{jid.}}), ''cabaña'' ({{sp.p.}})) — ei lita hytte med minst tre ikkje-permanente, ofte glisne, vegger og glisse tak. I denne hytta er det skikk å eta måltid medan høgtida varar, og i varmare strøk er det ikkje uvanleg å sova i sukkáen òg. På grunn av klimaet i [[Midt-Noreg]], med kalde dagar og mykje regn i oktober, er det relativt få som byggjer seg sukká der. | ||
Linje 34: | Linje 35: | ||
== Kulturelle retningar == | == Kulturelle retningar == | ||
''' | === Portugisarjødar, eller sefardim === | ||
{{Utdypende artikkel|Sefardiske jøder|Portugisarjødar}} | |||
'''Sefardiske jøder''', flertall '''sefarder''' ([[hebraisk]]: סְפָרַדִּי, [[Tiberiansk hebraisk|tiberiansk]]: ''səp̄āraddî'') er et generelt begrep som hovedsakelig viser til [[jøder]] med historiske røtter på [[Den iberiske halvøy]] ([[Spania]] og [[Portugal]]) i [[middelalderen]] før de ble utvist i [[1492]] av Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón. Begrepet benyttes også om de jøder som benytter seg av den sefardiske [[liturgi]]en, eller på andre vis definerer seg selv i henhold til jødiske skikker og tradisjoner fra Den iberiske halvøy. | |||
Sefardiske jøder i denne forstand omfatter først og fremst jøder fra [[Marokko]], [[Algerie]], [[Hellas]], [[Tyrkia]], og i tillegg mange jøder fra [[Italia]], [[Frankrike]], [[Belgia]], [[Nederland]], [[Storbritannia]], [[Amerika]] og [[Israel]]. Navnet brukes imidlertid også i praksis om ikke-iberiske jøder fra arabiskspråklige land såvel som helt generelt om jøder av ikke-[[Asjkenaziske jødar|askenasisk]] opphav. I israelsk dagligtale brukes betegnelsen om ikke-europeiske jøder. | |||
Sefardisk jødedom ble utviklet hovedsakelig i middelalderens Spania og Portugal. Den sefardiske jødedommen skiller seg ut fra askenasisk jødedom hovedsakelig i ritualet for [[rosj hasjaná]] og [[Kippur|jom kippúr]], i uttalen av [[hebraisk]] og [[arameisk]], i terminologibruk, i interpretasjonen av [[halakha|halakhá]] og i en del liturgiske detaljer. | |||
''' | Begrepet sefardisk betyr i all vesentlighet «spansk» og kommer fra ''Sefarad'' (hebraisk: סְפָרַד, tiberiansk: ''Səp̄āráḏ''), en bibelsk lokalisering. Obadjas bok i den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente, 1–20: ''«Denne hæren av israelitter i eksil skal ta det som tilhørte kanaaneerne, helt til Sarepta, og de fra Jerusalem som er i eksil i Sefarad, skal ta byene i Negev.»'' Denne lokaliseringen er diskutabel, men «Sefarad» ble uansett identifisert av senere jøder som Den iberiske halvøy. | ||
Sefardiske jøder, tidligere mest kjent som «[[Portugisarjødar|Portugisjøder]]» eller «(Jøder af) den Portugisiske Nation», hadde fram til [[1814]] i prinsippet innreise- og bosetningsrett i [[Norge]] — i motsetning til [[Asjkenaziske jødar|askenasiske jøder]], som i utgangspunktet trengte kongelig leidebrev. Den sefardiske innreiseretten ble varierende praktisert, og det finnes eksempler på at sefardiske jøder ble fengslet på [[1700-tallet]]. Med [[Grunnloven]] av [[17. mai]] [[1814]] ble et totalforbud mot jødisk innreise satt i kraft. De få ikke-assimilerte sefardiske jøder som ble i Norge etter 1814 konverterte offisielt til [[evangelisk-luthersk kristendom]]. Forbudet ble opphevet for sefardiske jøder av [[Høyesterett]] i [[1844]]. Medlemsmassen i de [[mosaiske trossamfunn]] som finnes i Norge i dag har i all hovedsak sin bakgrunn i [[Asjkenaziske jødar|askenasisk]] innvandring etter grunnlovsendringen av [[1851]]. | |||
=== Romaniotes og bené Roma === | |||
=== Høgtyske jødar, eller asjkenazim === | |||
{{Utdypende artikkel|Asjkenaziske jødar}} | |||
== Politiske retningar == | == Politiske retningar == | ||
Linje 55: | Linje 65: | ||
== Jødedommen i Noreg == | == Jødedommen i Noreg == | ||
[[Bilde:Bergstien Oslo 2012.jpg|thumb|Synagogen i Bergstien i Oslo | [[Bilde:Bergstien Oslo 2012.jpg|thumb|Synagogen i Bergstien i Oslo stod ferdig i 1919 og vart innvigd i 1920, her fotografert vinteren 2012. {{byline|Stig Rune Pedersen}}]] | ||
<gallery> | <gallery> | ||
Linje 84: | Linje 94: | ||
* [http://safon.org/nn/index.php/Emne:J%C3%B8dedom Safon.org] | * [http://safon.org/nn/index.php/Emne:J%C3%B8dedom Safon.org] | ||
[[kategori: | [[kategori:jødisk religion| ]] | ||
[[kategori:jødisk historie og kultur]] | |||
{{f1}} | {{f1}} | ||
{{nn}} |