Jødeparagrafen: Forskjell mellom sideversjoner

Den vanlige betegnelsen «jødeparagrafen» er godt begrunnet på tross av at paragrafen egentlig dreide seg om den norske statens forhold til religionen generelt, og medførte diskriminering også mot andre grupperinger enn jødene. Forbudet mot jøder var det som hadde størst rekkevidde sett i historisk perspektiv. Utestengningen av jesuitter og munkeordener hadde til sammenligning begrensede praktiske konsekvenser. Det er også en viktig prinsipiell forskjell mellom bestemmelsene om jesuitter og munker på den ene siden og den om jødene på den andre. Det førstnevnte rettet seg mot det en mente kunne være undergravende organisasjoner, og ville i tilfelle ramme personer som hadde inntatt bevisste ideologiske standpunkter og tatt konsekvensen av dette ved et målrettet organisasjonsarbeid. Jødeforbudet må derimot tolkes i en etnisk forståelsesramme. Det gjaldt diskriminering av det som i tiden var forstått som et ''folk''. Det rammet barn og voksne, kvinner og menn, uten hensyn til faktisk virksomhet og individuelle standpunkter. Jødeforbudet var antisemittisk diskriminering.

Det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet, som fikk størst direkte innflytelse på den ferdige grunnloven, inneholdt ingen bestemmelser om jøder.<ref>Riksforsamlingens forhandlinger 3die del side 1-56.</ref> Andre bevarte grunnlovsutkast inneholder imidlertid bestemmelser om å nekte jøder adgang. Det gjaldt forslagene fra henholdsvis [[Nicolai Wergeland]],<ref>Riksforsamlingens forhandlinger 3die del side 259-279, §8.</ref> [[Lauritz Weidemann]]<ref>Riksforsamlingens forhandlinger 1ste del side 123-156, bilag til hovedprotokollen nr. 14 og 15, §61.</ref> og [[Peter Elieson]] (som sjøl ikke var medlem av riksforsamlinga).Hos sistnevnte er riktignok ikke jødene nevnt i selve utkastet, men derimot i begrunnelsen for den paragrafen som gjelder religionen.<ref>Riksforsamlingens forhandlinger 3die del side 90, kommentar til § 4h.</ref>  

I [[Konstitusjonskomitéens]] 11 grunnsetninger, lagt fram til debatt i forsamlingen den 16. april, var jødeforbudet kommet med i den 8. setning som ellers hjemlet utstrakt religionsfrihet: «Den evangelisk-lutherske Religion bør forblive Statens og Regentens Religion. Alle Religions-Secter tilstedes frie Religions-Øvelse, dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» I konstitusjonskomiteen satt markante både motstandere og tilhengere av forbudet mot jøder. Prost [[Hans Christian Ulrik Midelfart|Midelfart]] var den som sterkest understreket det intolerante og inhumane i jødeforbudet. Blant mer eller mindre klare motstandere av forbudet kan i tillegg iallfall følgende dokumenteres: [[Hermann Wedel Jarlsberg|Wedel Jarlsberg]], [[Jonas Rein]] og prost [[Peter Ulrik Magnus Hount|Hount]]. Følgende komitemedlemmer kan dokumenters å ha talt for å utelukke jødene: [[Nicolai Wergeland]], [[Georg Sverdrup]], [[Peter Motzfeldt]] og [[Hans Jacob Grøgaard]].

Debatten om jødeparagrafen den 16. april skal ha blitt brått avsluttet med vedtak om forbud ved at [[Teis Lundegaard]] reiste seg og ropte ut: «Staaer op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet!», og i den perplekse forsamlingen hadde flertallet spontant reist seg og avgjort saken. Episoden er imidlertid blitt trukket i tvil, blant annet av [[Jacob Aall]] i hans erindringer.

På grunnlag av debatten om grunnsetningene utarbeidet så konstitusjonskomiteen et første utkast til grunnlov. Der var jødeforbudet av en eller annen grunn falt ut av religionsparagrafen (§25 i det første utkastet). Men det var tatt inn igjen i det reviderte forslaget som ble debattert den 4. mai. Religionsparagrafen, som nå var plassert som paragraf 2, lød i forslaget som følger: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. Alle Religions-Secter tilstædes fri Religions Øvelse, dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Her grep [[Wilhelm Frimann Koren Christie]] inn på avgjørende vis ved å få gjennomslag for en innsnevring av religionsfriheten til å gjelde utelukkende kristne trossamfunn. Av hittil uforklarte grunner har imidlertid hans setning Alle Christelige Religions-Sectyer tilstedes frie Religions Øvelse falt ut i den endelige grunnlovsredigeringen, slik at formuleringen ble som sitert i begynnelsen av denne artikkelen.

Da jødeparagrafen ble tatt opp på nytt i 1840, med [[Henrik Wergeland]] som fremste talsmann for å fjerne den, måtte flere av dem som hadde vært med på Eidsvoll på nytt ta standpunkt. Flere hadde skiftet mening. Det gjaldt for eksempel [[Gustav Peter Blom]], som hadde stemt for forbudet på Eidsvoll, men som nå gikk inn for å oppheve det. Også Nicolai Wergeland skal ha forandret mening. Men iallfall to av dem som hadde stemt for jødeforbudet i 1814, holdt fast ved sitt standpunkt i 1840-åra, Teis Lundegaard og stattholder [[Severin Løvenskiold]]. «Især sistnevnet viste ved flere anledninger i hvor høy grad han var imot å gi jødene adgang til landet,» skriver [[Oskar Mendelsohn]] om dette.