Jørgen Olaus Walnum
.jpg)
Jørgen Olaus Walnum (1799-1888), født på Nord-Herøy gård den 21. september 1799, var det eldste av Jonas Greger Walnum og Else Marie Meier Herslebs femten barn. Familien var velstående og med mange kontakter. Søsteren Johanne ("Hanna") ble gift med Hans Holst, fogd i Salten, to år etter at Walnum ble gift med Holsts søster, Christiane, i 1830.
J. O. Walnum utdannet seg til prest i Christiania, og ble residerende kapellan til Herøy i 1827, med tilholdssted på prestegården på Sør-Herøy. Det fortelles at han tok til takke med det relativt fattige prestekallet i Herøy fordi han ønsket å bo og virke i heimbygda - samt at han med sin bakgrunn ikke manglet midler uansett. Han overtok godset Nord-Herøy, med tilhørende eiendommer blant annet i Rana, etter farens død i 1838, men fortsatte likevel som kapellan. 62 år gammel ble Walnum den første sognepresten i Herøy prestegjeld, da dette ble skilt ut fra Alstahaug i 1862. Walnum overlot embetet til Otto C. Gladtvet i 1867, og flyttet til Bergen der han hadde en yngre bror, Svend Borchmann Hersleb Walnum, som var prest ved Nykirken. Walnum døde den 21. juni 1888.
Walnum var gift to ganger, og fikk til sammen 12 barn. Første ekteskap var, som nevnt, med Christiane Holst, det andre med Pouline Marie Jensen. Datteren Kristiane Lommerud skrev en svært interessant beretning om oppveksten og livet på prestegården[1]. Walnum var en energisk ordensmann. Han var interessert i gårdsdrift, og bygde prestegården opp til en standsmessig embetsgård.
Med 40 år i embetet festet Walnum seg godt i lokalbefolkningens minne. I ettertid er han blitt presentert i et svært positivt lys, blant annet i datteren Kristiane Lommeruds memoarer[1] og av lokalhistorikeren Paul Solheim. Lommerud skriver at presten og prestefrua ble kalt «han far» og «ho mor» av alle i menigheten, og at presten var svært gavmild overfor fattigfolk. Sogneprestens kallsbok inneholder imidlertid flere eksempler på et til tider noe anstrengt forhold til almuen. Respektert var han dog utvilsomt, og ikke bare i kraft av sin stand. Det fortelles mange historier om at Walnum var kapabel til å nøytralisere spøkelser og onde makter. I tillegg skal han ha hatt en «svartebok», og bedrevet litt «trolldomskunst» selv også.[2]