Nord-Herøy

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Silvalen på 1920-tallet. Butikken til Marius Moe i midten.
Foto: H. Benonisen

Nord-Herøy er den største øya i Herøy kommune i Nordland. Arealet er 8,9 km2. Mot sørvest ligger Herøysundet med Herøysundet bru til HerøyholmenSør-Herøy. Mot sørøst ligger Alstenfjorden og Alstahaug. Mot øst-nordøst ligger Hjartøya. Mot nord ligger Dønnessundet og Dønna. Mot nordvest ligger Hestøya, med vei- og bruforbindelse videre til Indre og Ytre Øksningan, Staulen, Seløy og Dønna. Kommunesenteret Silvalen ligger på Nord-Herøy, ved Herøysundet.

Så langt vår viten rekker, har Nord-Herøy hørt med i kretsen av embetsgårder og storgårder. Likevel var den ikke av de største og beste i Nordland. I 1723 ble den karakterisert som våt og dårlig til sæd, god til høy, men meget tungdreven.[...] Kornet var dengang en hovedsak. Derfor var vel gården satt så lavt som til 3 våg, skjønt det fulgte en del små "herligheter" med den. Den hadde bra egg- og dunvær, litt småskog til husbehov - det hadde ikke alle gårdene - og det var lett for fisk.
Axel Coldevin i «Jordegods og storgårder"[1]

Nord-Herøy var lenge et sentralt sted på Helgeland. Stedet har god havn, og ligger nært både den indre og den ytre leia. Her holdt kongens sysselmann på Helgeland til i deler av middelalderen, og her møttes de 36 fremstående helgelendingene som ønsket å gå ut av unionen med Danmark i 1564 (flere detaljer her). Selve gården var en tid krongods og embetsgård for fogdene, senere også tilholdssted for godsforpaktere, proprietærer, storbønder og handelsmenn. Silvalen lenger sør på øya har hatt lokale sentrumsfunksjoner siden slutten på 1800-tallet, bl.a. er det her lensmann og lege har holdt til. [2] På Tjuvholmen i Herøysundet skal det ha vært rettersted i gammel tid.[3]

Nord-Herøy gård

Forhistorisk tid, middelalder og tidlig moderne tid

Arkeologiske funn på gården viser at det har vært bosetning her i alle fall siden vikingtid.

De kongelige sysselmenn eller fogder for Helgeland skal ha holdt til på Nord-Herøy i deler av middelalder og tidlig moderne tid. I en fortegnelse fra "Lensherren i Nordlandene", Hartvig Bille, vet man at fogdegården Nord-Herøy i 1609 var stasjon for en av "skjøttebåtene" som utgjorde sjøforsvaret på den tiden. Stasjoneringen av disse fartøyene kan ha skjedd i direkte forlengelse av den gamle leidangsordningen man kjenner fra middelalderen[4], så Nord-Herøy kan tenkes å ha hatt en rolle som sjømilitært samlingspunkt allerede da. Seil og rigg for leidangsfartøyet kan i så fall ha vært oppbevart på kirkeloftet i kirkaSør-Herøy. Det er imidlertid ikke registrert noen nausttufter av tilstrekkelig størrelse på hverken Sør-Herøy eller Nord-Herøy.

Slekten Falch

Gravplata til Maren Falch.
Foto: Børge Evensen

Slekten Falch kom til å prege Nord-Herøy i flere generasjoner. Peter Jacobsen Falch (død 1643) var fogd på Helgeland, og antagelig bosatt på Nord-Herøy fra tiltredelsen av embetet i 1618 til 1629. Han var gift med Anna Jonsdotter (d. 1673), hvis opphav er usikkert[5]. Falch underla seg mange eiendommer på Helgeland. Han prøvde også å få hand om embetsgården Nord-Herøy, som da var krongods. Det fikk han ikke, og han flyttet til sist over til Tjøtta. Enken styrte godset etter mannens død, og overtok også hans ansvar som verge for kirkene i Vefsn, Tjøtta og Herøy. Anna Jonsdotter og Peter Falch fikk ni barn. To av sønnene ble prester, og én sorenskriver, mens «døtrene rodde seg godt fram med dei giftemål dei gjorde», som Paul Solheim skriver.[6]

Datteren Margrethe ble gift med Jesper Hanssøn Richard, som var fogd fra 1646. De bodde på Nord-Herøy en tid, etter først å ha holdt til på Torget, som også var krongods.[7] Baron Peder Jespersen ble født på Nord-Herøy, i følge Albert Chr. Dass[8].

En annen datter av fogd Falch, Maren, ble gift med Peiter Don Dass i 1646, en skotte med utliggerborgerskap i Bergen. Dass hadde bosatt seg på Nord-Herøy som handelsmann etter at hans (fremtidige) svigerfar Falch var flyttet til Tjøtta. Dass senior døde noen år senere, og Maren ble sittende igjen med fem barn, deriblant den senere dikterpresten Petter. Maren ble to ganger gift igjen, først med en prest nordpå (Telleman, i Hadsel) og siden med Peder Christophersen Broch fra Senja. Broch ble i 1668 fogd på Helgeland, og overtok både embete og embetsgård etter svogeren Richard. Maren kom dermed tilbake til Nord-Herøy. Hun overlevde både sin tredje mann og sønnen Petter, og ble gravlagt under sørveggen i Herøy kirke i 1709.[9]

I og med foreldrenes tilknytning til gården regnes vanligvis Nord-Herøy som fødestedet for dikterpresten Petter Dass, skjønt ÅkvikDønna og Tjøtta i Alstahaug også har vært nevnt i denne sammenheng.[10]

Sverdrup - Hersleb - Walnum

Proprietær Jonas Greger Walnum og kona Else Marie Hersleb Meyer, Nord-Herøy.
Foto: ukjent
Johanne «Hanna» Severine Brodtkorp Walnum (1807-1901) fra Nord-Herøy. Hun var datter av Jonas Walnum på Nord-Herøy, og gift med fogden i Salten.
Foto: ukjent

Sammen med resten av krongodset på Helgeland ble Nord-Herøy overdratt til Joacim Irgens i 1666, selv om gården fortsatte å være tilholdssted for fogdene. I 1678 ble gården solgt til Angell-godset, og ble fra begynnelsen på 1700-tallet forpaktet av slekten Sverdrup.[11] Jørgen Sverdrup ble konstituert som fogd og kom til gården i 1710. Han var 39 år, hadde studert i København og vært i tjeneste hos Angell-slekta – først hos kanselliråd Albert Angell i Trondheim, etterpå hos fogd (og senere lagmann) Peter Lorentzen Angell. Sverdrup ble boende på gården også etter at den nye fogden – Gjert Lange – var utnevnt, og giftet seg i 1711 med Peter Angells datter Margrethe. Margrethes mor var Anne Margrethe Broch, halvsøsteren til Petter Dass, og datter av Maren Falch og fogd Peder Broch, nevnt ovenfor. Sverdrup ble i 1712 forvalter av baron de Petersens gods på Helgeland. Senere forpaktet han godset for rundt 500 riksdaler om året.[12]

Jørgen Sverdrup døde i 1732. Ingen av de 12 barna var voksne nok til å ta over, så enken Margrethe styrte en tid boet med hjelp av prokurator Anders Gyth i Hellesvika. Senere overtok sønnen Peter Jakob Sverdrup - "en mer enn alminnelig kraftfull og impulsiv herre, dyktig og streng som familiefar og jorddrott"[13]. Rundt 1750 ble imidlertid godset til de Petersen solgt til en Hvid, og det økonomiske grunnlaget for forpakterne på Nord-Herøy ble dermed revet bort. Sverdrup giftet seg imidlertid med en rik enke fra Trøndelag, og flyttet dit. Senere kjøpte han en del av Angell-godset, inkludert Nord-Herøy gård, etter at dette ble delt opp i 1767. Dette solgte han så i 1775 videre til søsteren Maren Petronelle Sverdrups sønn Jørgen Sverdrup Hersleb.[14]

Jørgen Sverdrup Hersleb slo seg ned på Nord-Herøy. Han fikk én sønn, Svend Borchmann Hersleb, som ble professor i teologi ved Universitetet i Oslo. Datteren Else Marie Meyer Hersleb ble gift med Jonas Greger Walnum (etter å ha blitt enke etters sin første mann, handelsmannen Tøger BechKulstadsjøen i Vefsn, bare 20 år gammel). Walnum var da gjestgiver og handelsmann i Sandnessjøen. Walnum kjøpte Nord-Herøygodset av svigerfaren i 1801, og han bosatte seg som proprietær på Nord-Herøy. Walnum skal, i følge Paul Solheim, ha satt «garden i ein framifrå stand»[15], med tre stuebygninger og et tun og en hage som var velstelt og vakkert utformet. Tilgangen på bygningsmaterialer var selvsagt også god, all den tid store eiendommer i skogbygdene inne i Rana hørte med i godset. Han var ellers, i følge Solheim «ein særs venesel og omgjengeleg mann [...] [ein]akta og avhalden og ein særs rettvis mann». Jørgen Walnum drev gården frem til 1836, og døde 27. mars 1838.[16]

Else Marie og Jonas Greger Walnum fikk 15 barn, deriblant Johanne («Hanna») som ble gift med fogd Hans Holst i Salten, og sønnen Jørgen Olaus Walnum. Jørgen Walnum var presteutdannet, og virket som kapellan og sogneprest i Herøy fra 1827[17] til 1867, og overtok også Nord-Herøygodset i 1836. Han holdt til på prestegårdenSør-Herøy, også etter farens død i 1838. Etter at Jørgen Walnum sluttet som prest og flyttet fra Herøy styrte sønnen hans, Alexander Walnum, Nord-Herøygodset en tid før det ble solgt. Eiendommene i Hemnes, skyldsatt til 102 daler, ble solgt samlet til Hemnes kommune i 1874, og videresolgt til brukerne.[18]

Utdypende artikkel: Jørgen Olaus Walnum

Peder Broch, Andreas Bech og "Hansen på Nord-Herøy"

Kathinka og Conrad Magnus Havig, Andreas og Johanne Bech, Peder og Maren Broch, ca 1870.
Foto: Ukjent
Peder Broch Gyth Olsen, Nord-Herøy, fotografert på 1860-tallet.
Foto: Meyer & Nicolaisen, Bergen
Hans Herman Hansen med familie.
Foto: Muligens Hagbart Hansen
Nord-Herøy gård, ca 1890.
Foto: ukjent

Nord-Herøy ble delt opp i flere bruk, og forpaktet bort en gang rundt 1840, antagelig like etter Jonas Walnums død. Jørgen O. Walnum bodde som sagt på prestegården på Sør-Herøy, snarere enn på slektsgården Nord-Herøy. Selve hovedgården ble da delt og leiet ut som to bruk, skjønt begge brukene fortsatte å ha husene liggende sammen på det gamle tunet.[19] Peder Broch Gyth Olsen, fra Mo gård i Vefsn, hadde den vestlige delen, og Johan Fredrik Olsen Evjen (f. 1811 i Ulvik i Salten, d. 1849Seløy) den østre. I 1849 overtok Andreas Chr. Bech det østre bruket.[20]

Paul Solheim skriver at det var stor forskjell på de to brukerne, Bech og Broch. Bech førte seg mer «aristokratisk» enn naboen, Per Broch. Bech var kjent for alltid å gå i ulveskinnspels om vinteren, og var visstnok den siste som benyttet seg av Nord-Herøys egen kirkestol i Herøy kirke (antagelig oppe i galleriet som før gikk oppe langs langveggene i skipet). Bech ble valgt til Herøys første ordfører i 1862, da kommunen ble skilt ut fra Alstahaug.[21] Bech hadde mange barn, men alle flyttet ut. Den andre leilendingen på Nord-Herøy, skipper «Per Brok», var gift med enka etter Hans Hermann Kristensen, Maren Ås Johansdotter. Sammen hadde de bare én datter, Anna.[22]

Peder Broch hadde imidlertid en stesønn, Hans Herman Hansen (født 1843), sønn av konas første ektemann Hans Hermann Kristensen (død 1843), som med tiden skulle bli kjent som selveste «Hansen på Nord-Herøy».[23] H. H. Hansen samlet den gamle hovedgården på Nord-Herøy igjen, da han kjøpte begge brukene av Aleksander Walnum i 1870. Han var gift med Sofie Kristoffersen fra Søvik eller Alstahaug, og hadde mange barn.[24]

Hansen, som hadde vært styrmann[25] i ungdommen, drev det stort som jekteeier og notreder i forbindelse med sildefiskeriene på 1870- og 1880-tallet. Han tilvirket klippfisk, tørrfisk, rogn, tran og saltsild. Ved Nord-Herøyvågen var det ført opp store sjøhus, der mengder med sild ble saltet. Der var det også en stor bygning - «kontorbygninga» - med kontorer og lagerrom, samt innkvartering av arbeidsfolk i andreetasjen. I tillegg drev han stort også i forbindelse med selve gårdsdriften. På hans tid fødde Nord-Herøy gård 25-30 kyr, 3 hester og 70-80 sauer, og hadde 12 husmannsplasser. Sildeårene i Herøy var imidlertid over rundt 1890, og det gikk etterhvert nedover med Hansen på Nord-Herøy. Til slutt måtte han gi opp, og han reiste fra Herøy rundt år 1900.[26] Gården ble drevet en tid av en agronom Hunstad fra Salten, på vegne av Hypothekbanken. Banken solgte så videre til Else Thode Dahl i 1906.[27]

Else Thode Dahl

Else Thode (født 23. juni 1882, død mars 1961) var datter av distriktslege Georg Thode i Hadsel, og hadde som ugift fungert som husbestyrer for faren.[28] Hun ønsket å drive gård også etter å ha giftet seg med skipper Johan Dahl (født 20. oktober 1870, død april 1948), og kjøpte dermed Nord-Herøygården i 1906.[29]

I 1909 brant den store gamle fjøsen ned. Bryggene ved sjøen, satt opp i H. H. Hansens tid, og et gammelt stabbur på gården ble da revet, og bygget i hop med den gamle borgstua, til bruk som fjøs.[30] Else Thode Dahl startet butikk i en kjeller på gården i 1926. Denne overtok sønnen Sigurd Dahl (født 1914) i 1945, og butikken ble flyttet ned til nytt hus og ekspedisjonsbygning ved Nord-Herøysjøen i 1949. Johan Dahl og Else Thode hadde fire barn: Jens, Hanna, Sigurd og Georg. I dag (2010) drives Nord-Herøy gård av barnebarnet Kornelius Dahl.[31]

Nyheim

Lensmannsgården Nyheim, ca 1890.
Foto: ukjent

Bruket Silvalen store hørte opprinnelig under Nord-Herøygården. Det er uvisst hvem som bodde her tidligere på 1800-tallet, men rundt 1850 slår en Jens Nilsen fra Gotteløya seg ned her. Gårdsdrifta var relativt omfattende: i 1865 hadde de 2 hester, 15 kyr, 23 sauer, samt gris, og de satte 10 tønner potet, 3 tønner bygg og 6 tønner havre. Jens hadde minst syv barn, men ingen av dem overtok gården.[32]

I 1870 fikk Herøy egen lensmann igjen, etter i lang tid å ha vært underlagt lensmannsembetet i Alstahaug. Den nytilsatte lensmannen Conrad Magnus Havig bodde først en tid i Åkvik, før han kjøpte gården[33] i 1880, og døpte den om til Nyheim. Havig drev gården som «eit mønsterbruk», i følge Paul Solheim.[34]

C. M. Havig døde i 1903. Sønnen Gudolf Havig overtok både gården og lensmannsembetet. Uregelmessigheter i embetsskjøtselen under første verdenskrig kostet ham stillingen, og gården – minus hovedhuset og hagen – ble solgt til T. O. Brænden fra Lesja (via Vefsn) i 1917. Den gamle lensmannsboligen ble solgt til Herøy tuberkuloseforening i 1937, til bruk som sykestue og gamlehjem. [35]

Silvalen

Silvalen på 1920-tallet. Butikken til Marius Moe i midten.
Foto: H. Benonisen
Silvalen rundt år 1900.
Foto: ukjent

Det ble også etablert et handelssted ved Silvalosen rundt 1870, der en I. K. Johansen, og noe senere Jørgen Johansen (muligens samme personen?), bygget opp en forretning som i forskjellig eie og form har eksistert helt frem til i dag. Handelsstedet ble kjøpt av trønderen Carl Bernhard Pettersen, i 1880 eller 1881. Etter at Pettersen omkom under en seilas til Søvik i 1887, 31 år gammel, drev kona Anne Marie (født Sivertsen) forretningen frem til 1889. Deretter overtok Angel Albrigtsen, og siden Johan Emil Winther fra Vega. Winther var gift med lensmann Havigs datter, Aslaug.[36]

I 1911 kjøpte (Ivar) Marius Moe (født 1877, død 1935) fra Ørsta på Sunnmøre handelsstedet fra Winther. I desember samme året brant det ned. Bare fjøsen og eldhuset sto igjen. Butikk, innbo og varer var imidlertid forsikret[37], og ny butikk sto ferdig i 1912. Moe drev også som notreder. Sønnen John Moe (født 1908, død 1977) overtok etter farens død.[38]

Eksterne lenker

Referanser

  1. Coldevin 1943, side 164.
  2. Coldevin 1943, side 156; Solheim, "Den gamle bygda", side 4 og 1986.
  3. Notat av Harald E. Lund, datert juli 1963, i Topografisk arkiv, Vitenskapsmuseet, Trondheim.
  4. H. D. Bratrein 1984, side 32.
  5. Axel Coldevin (1943, side 157) kaller henne Anna Jonsdatter Benkestok, "datter av Jon Trondssøn til Meløy".
  6. Coldevin 1943, side 157; Solheim 1986, sidene 5-6.
  7. P. Solheim, "Den gamle bygda", side 5 og 1986, side 6-7.
  8. K. Jakobsen, 1979.
  9. Coldevin 1943, side 157-159; Solheim 1986, side 6-7.
  10. K. Hansen, 2006; «Petter dass» i Store norske leksikon, nettutgave. Oppsøkt 12.03.2010.
  11. Nord-Herøy i Store norske leksikon
  12. Coldevin 1943, sidene 159-160; Solheim 1986, side 7-8, 14.
  13. Coldevin 1943, side 160.
  14. Coldevin 1943, side 160-162; Solheim 1986, side 8, 14, 16.; Nord-Herøy i Store norske leksikon
  15. P. Solheim 1986, side 9.
  16. Coldevin 1943, side 163-164; Solheim 1986, side 9-11, 16.
  17. Coldevin 1943, side 164, skriver at han ble ordinert i Herøy kirke av biskop Krogh i 1828.
  18. Coldevin 1943, side 163-164; Solheim 1986, side 9-11.
  19. P. Solheim 1986, side 11.
  20. Coldevin 1943, sidene 164-165; Solheim 1986, side 26.
  21. Solheim 1986, side 24, og notater u.å.
  22. P. Solheim 1986, side 11, 16.
  23. P. Solheim 1986, side 11.
  24. Coldevin 1943, sidene 164-165; Solheim 1986, side 11-12.
  25. Solheim 1986, side 16.
  26. ref. på årstall?
  27. Coldevin 1943, sidene 164-165; Solheim 1986, side 11-12.
  28. Folketellingen for 1900.
  29. Solheim 1986, side 12.
  30. Solheim 1986, side 12.
  31. Solheim 1986, side 26.
  32. Solheims upubl. gårdshist. u.å .
  33. Det fremgår ikke av kildene hvorvidt han kjøpte fra Alexander Walnum, eller om forrige bruker Jens Nilsen allerede var selveier.
  34. Solheim 1986, side 22, og upubl. gårdshist. u.å .
  35. Solheims upubl. gårdshist. u.å .
  36. Solheim 1986, side 22.
  37. Hansen 2004, side 78
  38. Solheims upubl. gårdshist. u.å.


Kilder

  • Bratrein, Håvard Dahl: «Skjøttebåter og leidangsskip i Nord-Norge». I Acta Borealia 1, 1984.
  • Coldevin, Axel: Jordegods og storgårder i Nord-Norge. Trondheim, 1943.
  • Hansen, Kåre: Dæ sto' i avisa. Helgelands Blad, 2004.
  • Hansen, Kåre: Petter Dass - mennesket, makten og mytene, 2006.
  • Jakobsen, Kurt: «Albert Chr. Dass' brev om Helgeland». I Årbok for Helgeland, 1979.
  • Solheim, Paul: Nord-Herøy. Herøy bygdeboknemnd, 1986.
  • Solheim, Paul: Den gamle bygda. Upublisert manuskript, uten årstall.
  • Solheim, Paul: Gårdshistorier. Upublisert manuskript, uten årstall.