Jacob Mangers: Forskjell mellom sideversjoner

Da [[andre verdenskrig]] brøt ut var Den katolske kirke i Norge i en vanskelig stilling. Fordi de fleste prester og ordenssøstre var utlendinger kunne de bli utvist. Da Mangers tok over utgjorde prester og ordenssøstre omkring 18 prosent av det totale antall katolikker i Norge, og de var selvsagt helt nødvendige for å ha en fungerende kirke. I et hyrdebrev som ble lest opp 16. april 1940 var Mangers helt klar på at han tok avstand fra okkupasjonsmakta og [[Nasjonal Samling]]. Senere ble han mer diplomatisk, men var hele tida i klar opposisjon. Da han i mai 1940 møtte tyske okkupasjonsmyndigheter for å be om løslatelse av fem nederlandske prester, ble han bedt om å avlegge ed på at han ville sørge for at prestene skikket seg. Dette nekta han, men prestene ble allikevel løslatt dagen etter. I 1941 ble han innkalt til [[Gestapo]], som var fortørnet over at han ikke ville være tysk statsborger. Som luxembourger ble han nemlig regna som tysker av nazistene, og han måtte avgi forklaring om hvorfor han ville fortsette å være norsk statsborger. I februar 1942 skrev han under protesten mot lov om ungdomstjeneste. Da [[Den midlertidige kirkeledelse]] protesterte mot jødeforfølgelsene lot Mangers være å skrive under, fordi han var i forhandlinger med [[Innenriksdepartementet]] om å frita katolikker av jødisk opphav fra diskriminerende tiltak. Etter at det ble klart at forsøket på å redde de katolsk-jødiske familiene ikke førte fram slutta han seg tidlig i 1943 til Den norske kirkes protest. Han kom også med et nytt hyrdebrev i 1944, der han omtalte den nazistiske raselæren som hedenskap:

I 1953 ble Oslo et selvstendig bispedømme, og Mangers fikk dermed tittelen biskop av Oslo.