Skribenter
95 606
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
mIngen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]]. | Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]]. | ||
Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon manglet mer eller mindre denne evnen som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, [[Avholdsbevegelsen|avholdsfolk]], [[Nynorsk|målfolk]] og [[Lavkirkelig|lavkirkelige]]. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner. Oppstyret rundt statsminister (i Stockholm) Ole Richters selvmord 15. juni 1888 slo også tilbake på Sverdrup. Utbrytere fra Venstre dannet det nye partiet [[Moderate Venstre]] før stortingsvalget | Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon manglet mer eller mindre denne evnen som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, [[Avholdsbevegelsen|avholdsfolk]], [[Nynorsk|målfolk]] og [[Lavkirkelig|lavkirkelige]]. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner. Oppstyret rundt statsminister (i Stockholm) Ole Richters selvmord 15. juni 1888 slo også tilbake på Sverdrup. Utbrytere fra Venstre dannet det nye partiet [[Moderate Venstre]] før [[stortingsvalget 1888]]. Dette partiet fikk 19,9 % av stemmene og 24 mandater, stemmemessige omtrent tilsvarende Venstres tilbakegang med 21,4 %. Venstre tapte tilsammen 47 mandater og sitt tidligere rene flertall på 84 av 114 stortingsplasser. | ||
Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra [[Høyre|Høire]], behøvde den ikke å gå av. Høires støtte til regjeringen viste seg ved valget i [[1888]] å ha vært en god strategi, og Høire gikk fram med 19 mandater. Regjeringen hadde vist slitasje og Høire virket modent for regjeringskontorene. I [[1889]] ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høire og de radikale gjorde felles sak mot ham. | Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra [[Høyre|Høire]], behøvde den ikke å gå av. Høires støtte til regjeringen viste seg ved valget i [[1888]] å ha vært en god strategi, og Høire gikk fram med 19 mandater. Regjeringen hadde vist slitasje og Høire virket modent for regjeringskontorene. I [[1889]] ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høire og de radikale gjorde felles sak mot ham. | ||