Kåre Anthonsen: Forskjell mellom sideversjoner

== Skihopp ==

== Hoppinstruktør ==

I februar [[1939]] fikk han i oppdrag av [[Norges Skiforbund]] å reise til Fiskars og Vasa i [[Finland]] som hoppinstruktør. Det ble en stor opplevelse for den unge mannen som da var stasjonert på [[Bardufoss]] som sersjant. Den 3 ukers turen kan ikke ha vært nok til å få instruert alle medlemmene i disse relativt store skiklubbene i skihoppingens finesser. Men i sin rapport til skiforbundet ved heimkomsten til Harstad fortalte han at det ble tatt hensyn til de mange som arbeidet skift i Fiskars store fabrikkhaller. De som arbeidet kveldsskift fikk hoppinstruksjonene sine fra kl 1100 til kl 1400, mens morgenskiftet var i bakken fra kl 1630 til 1900. Det kan synes noe merkelig at man holdt det gående så lenge ut over kveldene, men det forklarer Kåre med at «der fantes en slags elektrisk belysning». I Vasa ble det bare en ukes opphold, men på grunn av den store interessen fikk han «utrettet meget mere enn i Fiskars» for de 15 elevene han hadde hatt der.

== Hvem initierte Finlandsferden? ==

== Soldaten ==

20. januar 1940 ble Kåre antatt i flyvåpenet og sin vane tro skrev han brev heim til familien. Her forteller han om det som for ham var hverdagslige ting «på moen»: Motta og sende signaler med morsenøkkel samtidig som han holdt handa på skuldra til piloten for å instruere ham om meldingene, mens piloten speidet etter «fiendtlig aktivitet» på bakken. I brevet han sendte heim 15. mars 1940 ba han faren om å gjøre den kommende påsken til en familiefest, for det var ikke sikkert man fikk anledning senere.

Det gikk bra – maskinen starta opp igjen – «som en velsmurt gammel Singer». Det «var forgasseren som frøs i den høyden», men det ordna seg igjen når de kom ned i 1000 meters høyde. Som for å understreke «ingen fare» avslutta han dette brevet med; «hygg dere riktig bra da. Hils alle kjente, bestefar og bestemor på Sjøveien, alle i [[Kvæfjord]] o.s.v. Jeg har det bare bra, og håper det samme med dere. Hilsen fra deres alle tiders Kåre. God påske!»

[[Andre verdenskrig]] begynte 1. september 1939, og 17. september gikk også Sovjetunionen inn i [[Polen]], og 30. november marsjerte [[Stalin]]s tropper mot Finland. Man kan tenke seg at det må ha vært en spent ung mann som dro ut for å starte på hva han så som sitt kall.  

== På rømmen ==

== Over Stillehavet til Amerika ==

Ut over en del signaturer fra medpassasjerer og et par adresser til nyvunne venner av det motsatte kjønn, har vi ingen opptegnelser fra turen over Stillehavet. I Harstad fikk far Harald radiotelegram til sin 50-årsdag lille julaften via en Japansk radio, og julaften kom det ønsker om god jul via radio San Fransisco. Kåre gikk i land i [[Seattle]] på julaften – og skrev da et brev heim, hvor han blant annet opplyste om at nå var postadressen hans Brooklyn.

== Little Norway – England – tur retur ==

Hvordan Kåre ble møtt – og de følelser som må ha rørt ham ved ankomsten til den voksende norske kolonien ved juletider i 1940 vet vi lite om. Uten at vi vet hvilke lovnader som var stilt ham i utsikt, må det ha vært en skuffelse for ham ikke å bli antatt ved flyskolen da han ankom. Årsaken til det vet vi heller ikke. Kan hende rakk han ikke opp i de tester som måtte gjennomgåes. Mye tyder imidlertid på at han først tjenestegjorde innen radiotelegrafi, som han var opplært til ved Kjeller.  

Da Japan angrep Pearl Harbor 7. desember [[1941]], ble kontakten over Brooklyn brutt. Men da Kåres bror [[Atle Anthonsen|Atle]] rømte til Sverige i oktober [[1942]] klarte de to brødrene å komme i kontakt med hverandre. Familien i Harstad visste da ikke hvor Kåre befant seg, men brødrene korresponderte via en adresse i London. I brevvekslingen mellom Kåre og Atle får vi et innblikk i hvordan de omgikk sensur og brukte kurerer for å unngå okkupasjonsmaktens viten om enkelte personers gjøren og laden. I sær var det viktig at de som oppholdt seg i utlandet og var knyttet til de norske styrkene der ikke ble identifisert, også av hensyn til familiene i Norge. Selv om brevene gikk «sikre ruter» måtte det utvises stor forsiktighet. Enkelte foreteelser var så hemmelige at de enten ikke kunne fortelles som de var, eller også ble omstendighetene forklart av den kureren som overbrakte beskjedene. Av den grunn er mange av brevene noe uklare og vanskelige å forstå.  

== Harde vilkår ==

Kåre ankom Little Norway den 29. desember 1940 hvor han tjenestegjorde som instruktør i radiotelegrafi ved flyskolens befalskurs, og seinere ved rekruttskolen på samme sted. Den 20. november 1941 kom han til England hvor han tjenestegjorde som kaserneoffiser og seinere ved den norske brigade i Skottland.  Den 29. april 1942 dro han tilbake til Canada hvor han begynte som flysoldat for seinere å bli flyger. Han ble opptatt som elev ved flyskolens kull 10 – og tjenestegjorde seinere som flyinstruktør i Little Norway.

Av sammenhengen kan vi her se bildet av en potensiell flysoldat som blir skadet, og som midlertidig må ta annen tjeneste til han blir sterk nok til å fortsette den karrieren han var eslet til.  

Likevel; han fikk rik anledning til å utfolde seg sportslig mens han var i Nord-Amerika. I februar 1941 skrev han hjem – fra New York. Han hadde «fri fra jobben for å delta i et skirenn». Også i dette brevet oppga han sin adresse til å være i Brooklyn, New York. Dette kan ha vært i forbindelse med at han ledet en delegasjon med skiløpere fra Little Norway som skulle delta i 20-årsjubileet til Chicago skiklubb sitt stevne. De oppholdt seg i Beloit i Wisconsin mens de trente for Chicago skiklubb sitt 20-årsjubileumsstevne. Mens han var der fikk Kåre en norsk «fosterfamilie», som han i brevene til Atle kalte sine reserveforeldre. Både i Chicago og i New York vant han fine premier som familien seinere fikk tilsendt sammen med de øvrige etterlatenskaper. Hvor han ble skadet, og hvor omfattende den var er uklart, men i et brev til Atle datert 23. juni 1943 skrev han at «jeg er nu helt bra etter det lille eventyret mitt i fjorsommer, og har det bra».

Til øvrig slekt: «De på mitt fødested (Sjøvegan), får dere hilse så meget fra mig. De rådene de gav mig da jeg var ung har visst sig å bli sanne, og jeg tror at utenom dem hjemme, så er det den plassen jeg tenker mest på».

Til forloveden Lillemor hadde han og tenkt gjennom hva han ville si: «hvis hun gjennem årene har funnet at det er vanskelig å vente, så har hun min fulle myndighet til å gjøre hvad hun vil. Jeg vil ikke ødelegge hennes beste år i å vente for mig, og før jeg er ferdig med min jobb kan jeg ikke møte henne».

== Slutten ==

Vi kan si om Kåre at han falt som han sto. Den 11. juni 1944, i et raid over Cherbourgh-halvøya der amerikanerne søkte å avskjære tyske styrker deltok 331-skvadronen. Kåres fly ble truffet, han kom seg ut, men fallskjermen kom fast i flyet og han antas å ha omkommet av luftpresset etter få sekunders forløp.

Familien Anthonsen fikk et første hint om tragedien ved at en kurer kom med beskjed om at Kåre skulle være skutt ned over Kanalen og lå på lasarett. Noen tid seinere kom prosten, [[Ole Konrad Steinholt]], med en melding datert Stockholm 15/7 1944:

Familien satte sin lit til at mirakler skjer, og at det nok kom til å gå bra. Men virkeligheten var ikke mulig å unngå. En ny melding fra svensk Røde Kors som var datert 21. september 1944 kom med neste identisk ordlyd. Bare ett ord var skiftet ut: «saknad» var byttet ut med «avliden».

Den offisielle meldinga fra [[Flyvåpenets Felleskommando]] til Herr kaptein Harald Anthonsen m/frue var datert 18. mai [[1945]]. Her bekreftet [[Hjalmar Riiser-Larsen]] at Kåre omkom ved Quinville 11/6-1944, slik den norske legasjonen i Stockholm og [[Røde Kors]] via kurer hadde forsøkt å meddele familien tidligere.

I brev av 16. oktober 1945 ble familien Anthonsen gjort kjent med at regjeringen hadde besluttet å hjemføre alle landsmenn som falt under krigen og som var begravd i utlandet. Denne hjemføringen ville finne sted i løpet av vintermånedene januar – mars, opplyste Forsvarsdepartementet. Samtidig ba man om en erklæring om at man ikke motsatte seg kremering, eventuelt en bestemt uttalelse om at man var mot dette.

Anthonsen svarte på brevet, og grunnga hvorfor han var mot kremering. Han ga også beskjed om at hvis det påløp spesielle omkostninger, ville familien bære disse selv.

Men det tok lang tid før kista kom til Harstad. Etter seks brev fra den sørgende familien kom endelig [[feltprest]] Dahle sitt svar datert 18. mars 1946. Kåres grav på den amerikanske gravlunden var besøkt, og den nye britiske gravlunden var besiktiget. Dit aktet man å flytte Kåre og de øvrige fem norske gravene om 2 – 3 uker. Først måtte imidlertid denne gravlunden bli ferdig opparbeidet. Brevet avsluttes med at Kåre neppe ville bli ført heim før i slutten av april. Verre var det kanskje for familien at Forsvarsdepartementets prestekontor hadde klart å forbytte navnet, slik at Kåre hadde fått etternavnet Evensen. Dette bare nevner Kaptein Anthonsen overfor myndighetene – uten å legge vekt på departementets feil.

Mens man ventet fikk familien oppklart hva den avdøde hadde i gjeld, hva han hadde innestående på sin bankkonto i Toronto, og de fikk dessuten heimsendt alle dokumenter og personlige effekter han etterlot seg. Men selv etter flere henvendelser klarte ikke myndighetene å spore opp hvor det var blitt av bilen Kåre hadde skrevet om i sitt siste brev heim.

Søndag 16. september 1945 ble det holdt en minnegudstjeneste i [[Bethel i Harstad|Bethel]], som var det gudshus man hadde tilgjengelig i Harstad på den tiden. Der mintes man alle som var falt for land og folk. Kaptein Anthonsen skrev et hyldningsdikt til denne gudstjenesten hvor han inkluderte alle som var falt for land og folk.

Minnehøytideligheten på Harstad gravlund] 17. mai [[1946]] med bekransning på [[Minnelunden Harstad gravlund|gravlunden]] ble holdt uten at familien hadde fått heim sin kjære. Også der finnes et sterkt vitnesbyrd nedtegnet av kaptein Harald Anthonsen på familiens vegne.

== Kilder ==

{{DEFAULTSORT:Anthonsen, Kåre}}

[[Kategori:Flygere]]

[[Kategori:Fødsler i 1918]]

[[Kategori:Dødsfall i 1944]]