Kåre Anthonsen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Kåre Anthonsen.
Foto: Utlånt av familien

Kåre Bergithon Anthonsen (født 6. september 1918 i Salangen kommune, død ved Quineville i Frankrike 11. juni 1944) var skihopper, fenrik, jagerflyger og krigshelt. Han vokste opp i Harstad, som sønn av kaptein Harald A. Anthonsen f. 1890 i Gjesvær i Måsøy kommune og hustru Ågot Marie f. Fjellstad 1894 i Sjøvegan i Salangen.

Anthonsen var frivillig med i krigen på alliert side og falt i et raid over Cherbourghalvøya i Normandie der amerikanerne søkte å avskjære tyske styrker. Kåres fly ble truffet, han kom seg ut, men fallskjermen hang seg fast i flyet og han døde momentant.

Skihopp

Holmenkollen og Midtstubakken i mellomkrigsåra

Kåre fikk en levende interesse for hoppsporten som var i en rivende utvikling da han vokste opp. Det ble laget hoppbakker i nær hver eneste kneik hvor det var mulig å komme til med spade til å måke i hop et skihopp over et unnarenn i Harstad og omegnen. I Årbok for Harstad 2003 finner vi to artikler om skibakker i gamle dager skrevet av Reidar Mathiassen og Asbjørn Eidnes. Kåre ble en av regionens mest lovende hoppere, og kan hende den beste Harstad idrettslag noen gang har fostret. I følge en opptegnelse hoppet Kåre 84 meter i NarekollenNordagutu i Sauherad kommune i Telemark, og da nye Midtstubakken ble innviet fikk han førstepremie i sin klasse. Det var der Bjørn Wirkola ble verdensmester i 1966. Men Kåres store bragder skjedde fra midten av 1930-tallet og til henimot 1939.

Hoppinstruktør

Hoppstilen i 1940. Her ser vi Emil Kvanlid fra Drammen som ble norsk mester i kombinert.

I februar 1939 fikk han i oppdrag av Norges Skiforbund å reise til Fiskars og Vasa i Finland som hoppinstruktør. Det ble en stor opplevelse for den unge mannen som da var stasjonert på Bardufoss som sersjant. Den 3 ukers turen kan ikke ha vært nok til å få instruert alle medlemmene i disse relativt store skiklubbene i skihoppingens finesser. Men i sin rapport til skiforbundet ved heimkomsten til Harstad fortalte han at det ble tatt hensyn til de mange som arbeidet skift i Fiskars store fabrikkhaller. De som arbeidet kveldsskift fikk hoppinstruksjonene sine fra kl 1100 til kl 1400, mens morgenskiftet var i bakken fra kl 1630 til 1900. Det kan synes noe merkelig at man holdt det gående så lenge ut over kveldene, men det forklarer Kåre med at «der fantes en slags elektrisk belysning». I Vasa ble det bare en ukes opphold, men på grunn av den store interessen fikk han «utrettet meget mere enn i Fiskars» for de 15 elevene han hadde hatt der.

Ukjent for Harstads aviser

I lokalavisene som kom ut i Harstad på den tiden finner vi ikke mye informasjon om det Kåre hadde vært med på. Det kan selvsagt skyldes at Kåre selv ikke var opptatt av å fortelle om opplevelsene han var med på, men på den annen side er det noe som skurrer her, for han var jo veldig i vinden som utøvende idrettsmann. Riktignok var han på dette tidspunkt medlem av BUL i Oslo, men han satt jo i Harstad og skrev rapporten som han sendte skiforbundet etter endt Finlands-opphold. Kåre var en flittig brevskriver, og da han tjenestegjorde i Bardu i oktober 1939 fortalte han blant annet at Forsvaret hadde sin oppmerksomhet festet mot forholdet mellom Finland og Sovjetunionen, noe hans far var fullt innforstått med, etter som han i egenskap av å være offiser i hæren også var blitt innkalt i denne forbindelse.

Hvem initierte Finlandsferden?

Man kan se denne reisa som en flott anledning for en ung mann til å få gitt av seg selv, samtidig som han fikk en opplevelsesrik tur. Nå ville tilfeldighetene at Odd Lindbäck-Larsen hadde vært norsk forsvarsattache til Finland, Estland og Latvia i 1934-1936. Og at Lindbäck-Larsen hadde full oversikt over idrett og forsvarsvilje i Harstad er en selvfølge - etter som han var stabssjef/major ved 6. Divisjon fra 1936. Mon majoren kan ha hatt en finger med i uttaket av hopptreneren? Dette sagt i vissheten om at Forsvaret pleide mye og intim omgang med idretten i mellomkrigsåra.

Soldaten

Kåre søkte om å få utvide tjenestetiden som skulle opphøre i november 1939 fram til 10. januar 1940. Som en kuriositet kan opplyses at han begrunnet ønsket med den gode lønna; mellom ni og ti kroner pr dag! Som for å understreke alvoret og viljen til å forsørge seg tenkte han å søke på ledig vernepliktig stilling ved Alta bataljon – men regnet ikke med at han ville få stillingen. Vi vet ikke om han fikk tilbud om denne posten, men da tyske tropper viste sin styrke i Norge, morgenen den 9. april 1940 så var den unge underoffiseren blitt opptatt ved Hærens flyskoleKjeller. Han dro dit i desember 1939 for å gå observatørkurset med det mål for øye å bli flyger.

20. januar 1940 ble Kåre antatt i flyvåpenet og sin vane tro skrev han brev heim til familien. Her forteller han om det som for ham var hverdagslige ting «på moen»: Motta og sende signaler med morsenøkkel samtidig som han holdt handa på skuldra til piloten for å instruere ham om meldingene, mens piloten speidet etter «fiendtlig aktivitet» på bakken. I brevet han sendte heim 15. mars 1940 ba han faren om å gjøre den kommende påsken til en familiefest, for det var ikke sikkert man fikk anledning senere.

De flyturene han deltok i, virker nokså dramatiske, særlig da et fly mista en av skiene, slo av en vinge og flygeren måtte hoppe i fallskjerm. Flyet ramla ned foran et arbeidslag som drev med grøfting i området. Under en av øvelsene han selv var med på måtte de få lyskasterne som illuderte skyts til å stoppe «ildgivningen» for maskinen stoppa i 1600 meters høyde. Kåre skjøt ut nødbluss og de sikta seg inn på Maridalsvannet for nødlanding. Det gikk bra – maskinen starta opp igjen – «som en velsmurt gammel Singer». Det «var forgasseren som frøs i den høyden», men det ordna seg igjen når de kom ned i 1000 meters høyde. Som for å understreke «ingen fare» avslutta han dette brevet med; «hygg dere riktig bra da. Hils alle kjente, bestefar og bestemor på Sjøveien, alle i Kvæfjord o.s.v. Jeg har det bare bra, og håper det samme med dere. Hilsen fra deres alle tiders Kåre. God påske!»

Krig

Andre verdenskrig begynte 1. september 1939, og 17. september gikk også Sovjetunionen inn i Polen, og 30. november marsjerte Stalins tropper mot Finland. Man kan tenke seg at det må ha vært en spent ung mann som dro ut for å starte på hva han så som sitt kall.

9. april kom krigen også til Norge. Kjeller ble bombet. Kåre deltok i kamphandlinger i Østerdalen før han ble tatt som krigsfange og ført til Grini, via Akershus festning. Etter løslatelsen klarte han å ta seg nordover til Bardu over Sverige. Ca to uker før kapitulasjonen klarte han å få telefonisk kontakt med sin far som da lå i Tromsø med Lyngen landvernskompani. Etter kapitulasjonen tok han også telefonkontakt, men da var faren ute av kvarteret, og han fikk ikke prata med ham.

På rømmen

Kåre låntok en motorsykkel fra Forsvarets lager. Med denne kom han seg velberget over Skibotn og inn i Finland. Han tok seg videre fram til Helsingfors hvor han fikk innpass hos en av lederne av det svensk-finske idrettsforbundet, som han kjente fra tiden som hopptrener året før. I Helsingfors fikk han seg arbeid i et dansk firma som drev med installasjon av stokere i fyrkjeler. Familien ble anmodet om å sende ham en del klær, og på Harstad tollsted ble det den 31. august 1940 utfylt en utførselsdeklarasjon i henhold til eksportlisens nr 45819 om at 1 brukt frakk, 1 brukt dress, 1 par brukte sko og undertøy uten verdiangivelse skulle til Kåre Anthonsen, Svenska Finlands Skiförbund, Helsinki. Imidlertid nådde ikke pakken Kåre, som i mellomtida var blitt uten arbeid og dessuten hadde flytta til Stockholm.

Soldaten revitaliseres

Familien fikk et brev datert 29. september 1940 som bar preg av den rådende tidsånd. Brevet var skrevet i kode, der man måtte tyde seg fram til at nå var han kommet i kontakt med norske myndigheter som hadde gitt ham signal om at «slike gutter, det vil gamle Norge ha». Av brevet der det også refereres til en annen Harstad-gutt han hadde truffet i Stockholm fikk altså familien kodet beskjed om at Kåre hadde søkt – og blitt opptatt i Norges utenlandsstyrker, men ikke hvilke.

Lang togreise

Billetthefte Stockholm-Vladivostok

Det neste signalet familien fikk fra bror og sønn var et postkort stemplet Leningrad datert 12. oktober 1940. Så enda et postkort; nå fra Moskva. Begge kortene var skrevet på tysk, noe som kan ha hatt sammenheng med at den russiske sensuren forlangte det. Enda seinere fikk en slektning; skomaker Fjellstad et rekommandert brev Kåre sendte fra Vladivostok. Av dagboka Kåre skrev på turen fra Stockholm til Little Norway får vi svar på problematikken omkring motorsykkelferden inn i Finland. Ved krigens slutt 10. juni var han på Alapmoen, mellom Bardufoss og Skjold. Under virvaret på Bardufoss tok han en B.S.A. og kjørte sammen med Hans Berg, løytnant Brettne og fenrik i Hærens sanitet Olav Thujord. Disse var sammen til de nådde Kemi. Herfra dro Kåre sammen med Eivind Rosten og Louis Berggren fram til Helsingfors. 12. september forlot han Finland og dro på foranledning av kaptein Ole Reistad til Stockholm. Fra 26. september 1940 mottok han igjen lønn som soldat. Fredag 11. oktober fikk han, C. M. Bjørn, O. Helling og F. Andvig beskjed om at det var plasser ledig på den Transsibirske jernbane. Turen ble i sin helhet finansiert av den norske regjering. Han hadde i tillegg fått utbetalt 4.800 svenske kroner til å dekke alle utgifter på turen.

Det var D/S «Molotov» som hadde tatt dem over til Leningrad, hvor de ankom 15. oktober. Her ble det tid til å se byens severdigheter, og Kåre nevner i fleng Vinterpalasset, Marinemuseet, fyrtårnene langs Neva og statuen av Peter den store. De ankom Moskva onsdag 16. Her fikk Kåre solgt klærne familien sendte ham. Da vet vi samtidig at han enten har henta klærnei Helsingfors, eller fått de videresendt til Stockholm. Affæren innbrakte 2.200 rubler som den unge forretningsmannen synes å ha vært stolt av. Torsdag 17. oktober bokføres: «Jævli interessant»: Røde plass, Vasilijkatedralen, Lenin-mausoleet, Moskva-kremlen, og til sist Lenin-høyden med utsikt over hele Moskva. Dessuten ble det tid til en tur med Moskvas imponerende undergrunnsbane. Men så er det jamt slutt med positive inntrykk. Den transsibirske jernbane ble et møte med sovjetisk hverdag: «Risting, gamle høner, vodka, standard 5 kr. cigar, diskusjon og i seng. – Mye skitt og lort». Atspredelsene besto i enkelte slag bridge, men Kåre kom ikke like godt ut av det med alle: En tysk familie; flyktninger fra Polen, fikk på pukkelen for sitt opphav. I dagboka skryter han av at han hater alle tyskere. Seint søndag 27. oktober – etter 10 døgns anstrengende reise ankom de Vladivostok og ble innkvartert på byens beste hotell, men også der: «Bare dritt og krangel». Reiseselskapet ble i Vladivostok til 16. november. Sannsynligvis er det ikke mye å berette derfra; dagboka er tom fra 30/10 til 15/11.

Til Japan

Fra lørdag 16. november forteller Kåre at han lurte den russiske tollen; han gjømte unna $ 200 samt smykker til en verdi av ca 12.000 kr på kroppen, men uten å gi noen forklaring på hvordan han kom i besittelse av smykkene. De gikk om bord i D/S «Kanau Maru», en lastebåt som tok dem via Tsuruga til Kobe hvor de ankom to døgn seinere. Her ble de innkvartert på det luksuriøse Tor Hotell, som var oppført i 1907 i sveitsisk stil. Statsoverhoder og andre notabiliteter ble vanligvis innkvartert på dette hotellet, og nå altså også norske soldater. Heller ikke her er det notert noe i dagboken, men han kjøpte en masse suvenirpostkort som viser at han har vært omkring og sett på byens severdigheter. Lørdag 23. dro de først til Osaka og fikk der med seg at hele byen var full av musikkorps. I følge dagboka skal det ha vært Japans nasjonaldag (som var sammenfallende med keiserens fødselsdag). Ut på dagen dro de videre til Kyoto hvor de etter hvert fikk innpass på Miyako hotell hvor både standard og pris var til å leve med. Turene rundt i denne byen med alle dens templer, slott og hager, silkeveverier og andre severdigheter fascinerte Harstad-gutten så mye at han skrev flere sider i boka si fra opplevelsene.

Japansk tempel i Nara

Men; når det ikke regnet lå tåka som en grøt over stedet. Derfor ble han da også forkjølet. Det satte ham ut av spill, men ikke mer enn at han fikk skrevet julekort til Ole Klæboe, kaptein Magnus og familiene Nystrøm, Thorson og Suberg i Finland. Så gikk turen videre til Mijanoshita, som Kipling flykta fra – «bare for å komme til et verre helvete», ifølge en av hans romaner. Så forteller Kåre at de skal reise sammen med «Evang» med tog til Tokyo. Etter all sannsynlighet er det Karl Evang det refereres til. Karls bror Vilhelm ble noe seinere riktignok sjef i Øreryd; det norske flyktninghovedkvarteret i Sverige, men hadde på dette tidspunkt ingen kjente offentlige oppdrag. Under krigen tilbrakte Karl Evang mest tid i London hvor han bygde opp Medisinaldirektoratet. Men han var også formann i «Sosialkomiteen for Norske sjøfolk i Amerika», og tilbrakte to år i USA, der Medisinaldirektoratet hadde egen underavdeling.

Over Stillehavet til Amerika

Av passasjerlista fra M/S «Heian Maru» som skulle ta nordmennene over Stillehavet, framgår det at følgende norske gikk om bord i skipet i Yokohama den 10. desember 1940 og med destinasjon Vancouver: Kåre Anthonsen, T. Anundskås, F. Andvig, C. M. Bjørn, O. Helling, Harriet K. Hermanson, Erling Opsahl og J. Strand. På forskjellige steder i dagboka er disse navna nevnt, og vi skjønner at noen av dem må ha vært folk som skulle administrere eller observere i Little Norway. Men Karl Evang må ha reist med et annet fartøy, han figurerer i hvert fall ikke i nevnte passasjerliste. Overfarten fra Yokohama til Vancouver var beregnet å ta 11 døgn. Ut over en del signaturer fra medpassasjerer og et par adresser til nyvunne venner av det motsatte kjønn, har vi ingen opptegnelser fra turen over Stillehavet. I Harstad fikk far Harald radiotelegram til sin 50-årsdag lille julaften via en Japansk radio, og julaften kom det ønsker om god jul via radio San Fransisco. Kåre gikk i land i Seattle på julaften – og skrev da et brev heim, hvor han blant annet opplyste om at nå var postadressen hans Brooklyn.

Little Norway – England – tur retur

Dette kan ha vært Kåres bil, bildet kom til Harstad sammen med resten av hans eiendeler.

Hvordan Kåre ble møtt – og de følelser som må ha rørt ham ved ankomsten til den voksende norske kolonien ved juletider i 1940 vet vi lite om. Uten at vi vet hvilke lovnader som var stilt ham i utsikt, må det ha vært en skuffelse for ham ikke å bli antatt ved flyskolen da han ankom. Årsaken til det vet vi heller ikke. Kan hende rakk han ikke opp i de tester som måtte gjennomgåes. Mye tyder imidlertid på at han først tjenestegjorde innen radiotelegrafi, som han var opplært til ved Kjeller. Da Japan angrep Pearl Harbor 7. desember 1941, ble kontakten over Brooklyn brutt. Men da Kåres bror Atle rømte til Sverige i oktober 1942 klarte de to brødrene å komme i kontakt med hverandre. Familien i Harstad visste da ikke hvor Kåre befant seg, men brødrene korresponderte via en adresse i London. I brevvekslingen mellom Kåre og Atle får vi et innblikk i hvordan de omgikk sensur og brukte kurerer for å unngå okkupasjonsmaktens viten om enkelte personers gjøren og laden. I sær var det viktig at de som oppholdt seg i utlandet og var knyttet til de norske styrkene der ikke ble identifisert, også av hensyn til familiene i Norge. Selv om brevene gikk «sikre ruter» måtte det utvises stor forsiktighet. Enkelte foreteelser var så hemmelige at de enten ikke kunne fortelles som de var, eller også ble omstendighetene forklart av den kureren som overbrakte beskjedene. Av den grunn er mange av brevene noe uklare og vanskelige å forstå. Den gode storebror mante imidlertid lillebror til å oppføre seg skikkelig om han tenkte å komme seg fram her i verden. Kåre fortalte også hvem Atle kunne kontakte ved den norske legasjonen i Stockholm om han ville bli flyger, lik sin storebror. Atle fikk også vite at Kåre hadde «fått en i tillegg til de han fikk i Norge»; utlagt: Kåre hadde fått has på et fiendtlig fly, lik de tyske soldatene han hadde drept under kamphandlingene i Norge – enten i Østerdalen eller i Nord-Norge.

Harde vilkår

Her har Kåre hoppet, men vi vet ikke om det er fra USA eller Canada

Kåre ankom Little Norway den 29. desember 1940 hvor han tjenestegjorde som instruktør i radiotelegrafi ved flyskolens befalskurs, og seinere ved rekruttskolen på samme sted. Den 20. november 1941 kom han til England hvor han tjenestegjorde som kaserneoffiser og seinere ved den norske brigade i Skottland. Den 29. april 1942 dro han tilbake til Canada hvor han begynte som flysoldat for seinere å bli flyger. Han ble opptatt som elev ved flyskolens kull 10 – og tjenestegjorde seinere som flyinstruktør i Little Norway. 31. oktober 1943 kom han tilbake til England hvor han en kort tid ble utlånt til Hæren. Etter tilbakebeordring til flyvåpenet gjennomgikk han så en kampflyskole og ble så beordret til 331 skvadron; en av de norske jageravdelingene – oppsatt med Spitfire jagerfly.

Fenrik Anthonsen

Av sammenhengen kan vi her se bildet av en potensiell flysoldat som blir skadet, og som midlertidig må ta annen tjeneste til han blir sterk nok til å fortsette den karrieren han var eslet til. Likevel; han fikk rik anledning til å utfolde seg sportslig mens han var i Nord-Amerika. I februar 1941 skrev han hjem – fra New York. Han hadde «fri fra jobben for å delta i et skirenn». Også i dette brevet oppga han sin adresse til å være i Brooklyn, New York. Dette kan ha vært i forbindelse med at han ledet en delegasjon med skiløpere fra Little Norway som skulle delta i 20-årsjubileet til Chicago skiklubb sitt stevne. De oppholdt seg i Beloit i Wisconsin mens de trente for Chicago skiklubb sitt 20-årsjubileumsstevne. Mens han var der fikk Kåre en norsk «fosterfamilie», som han i brevene til Atle kalte sine reserveforeldre. Både i Chicago og i New York vant han fine premier som familien seinere fikk tilsendt sammen med de øvrige etterlatenskaper. Hvor han ble skadet, og hvor omfattende den var er uklart, men i et brev til Atle datert 23. juni 1943 skrev han at «jeg er nu helt bra etter det lille eventyret mitt i fjorsommer, og har det bra».

Siste hilsen

Forsikringene om at helsa er i orden gjentok han også i sitt aller siste brev hjem datert 13. april 1944: «All den skade jeg hadde er helt forsvunnet, og alt er vel og bra nu». Dette brevet er som et varsko om hva som kan skje, og det bærer preg av at avsenderen er meget klar over de farer han utsetter seg for. Han ber sin far om å ta vare på seg selv og helsa si; «for jeg har lyst å se dere alle når jeg engang kommer hjem». Til søsteren Jenny: «De fleste av hennes venner; bl.a. Roald og Trygve N. er jo ikke mere, og ellers er jo de fleste av mine venner gått samme veien. Om mig kan man jo si at ukrutt forgår jo ikke så lett, selv om det kanskje har vært "spørsmå” etter mig, så kan jeg enda skrive om ikke annet». Om onkelbarna Bastian og Terje skrev han: «Dere må gi dem den beste skoleutdannelse, spesielt da jeg tror konkurransen kommer til å bli stor når alt er over». Til øvrig slekt: «De på mitt fødested (Sjøvegan), får dere hilse så meget fra mig. De rådene de gav mig da jeg var ung har visst sig å bli sanne, og jeg tror at utenom dem hjemme, så er det den plassen jeg tenker mest på». Til forloveden Lillemor hadde han og tenkt gjennom hva han ville si: «hvis hun gjennem årene har funnet at det er vanskelig å vente, så har hun min fulle myndighet til å gjøre hvad hun vil. Jeg vil ikke ødelegge hennes beste år i å vente for mig, og før jeg er ferdig med min jobb kan jeg ikke møte henne». Sett i lys av det Kåre opplevde som jagerflyger er det vel ikke noe merkverdig ved brevet. I flygedagboka hans fra januar til juni 1944 kan vi lese oss til at han takket sin skaper for å ha kommet tilbake både fra øvelser og tokt han var med på. Hans første tur med Spitfire er bokført til 26. mars 1944: «den ser jævla stor ut – og er rene lekkerbisken». Det siste notatet han gjorde i denne boka var mandag 27. mars 1944: «Skole om formiddagen. Fløy 2.35 t. Spitfire i dag. Sgt. Thomsen gikk over på ryggen under landing, uskadd».

Slutten

Vi kan si om Kåre at han falt som han sto. Den 11. juni 1944, i et raid over Cherbourgh-halvøya der amerikanerne søkte å avskjære tyske styrker deltok 331-skvadronen. Kåres fly ble truffet, han kom seg ut, men fallskjermen kom fast i flyet og han antas å ha omkommet av luftpresset etter få sekunders forløp.

Familien Anthonsen fikk et første hint om tragedien ved at en kurer kom med beskjed om at Kåre skulle være skutt ned over Kanalen og lå på lasarett. Noen tid seinere kom prosten, Ole Konrad Steinholt, med en melding datert Stockholm 15/7 1944: «Överstyrelsen för Svenska Røda Korset har den smärtsamma plikten meddela, att underättelse inngått at norska medborgaren Kåre Anthonsen. Saknad efter aktiv tjänstgjöring 11. juni 1944. Närmare upplysninga kunna tyvärr icke anskaffas elle lämnas».

Familien satte sin lit til at mirakler skjer, og at det nok kom til å gå bra. Men virkeligheten var ikke mulig å unngå. En ny melding fra svensk Røde Kors som var datert 21. september 1944 kom med neste identisk ordlyd. Bare ett ord var skiftet ut: «saknad» var byttet ut med «avliden». Den offisielle meldinga fra Flyvåpenets Felleskommando til Herr kaptein Harald Anthonsen m/frue var datert 18. mai 1945. Her bekreftet Hjalmar Riiser-Larsen at Kåre omkom ved Quinville 11/6-1944, slik den norske legasjonen i Stockholm og Røde Kors via kurer hadde forsøkt å meddele familien tidligere.

Hjem

I brev av 16. oktober 1945 ble familien Anthonsen gjort kjent med at regjeringen hadde besluttet å hjemføre alle landsmenn som falt under krigen og som var begravd i utlandet. Denne hjemføringen ville finne sted i løpet av vintermånedene januar – mars, opplyste Forsvarsdepartementet. Samtidig ba man om en erklæring om at man ikke motsatte seg kremering, eventuelt en bestemt uttalelse om at man var mot dette. Anthonsen svarte på brevet, og grunnga hvorfor han var mot kremering. Han ga også beskjed om at hvis det påløp spesielle omkostninger, ville familien bære disse selv.

Men det tok lang tid før kista kom til Harstad. Etter seks brev fra den sørgende familien kom endelig feltprest Dahle sitt svar datert 18. mars 1946. Kåres grav på den amerikanske gravlunden var besøkt, og den nye britiske gravlunden var besiktiget. Dit aktet man å flytte Kåre og de øvrige fem norske gravene om 2 – 3 uker. Først måtte imidlertid denne gravlunden bli ferdig opparbeidet. Brevet avsluttes med at Kåre neppe ville bli ført heim før i slutten av april. Verre var det kanskje for familien at Forsvarsdepartementets prestekontor hadde klart å forbytte navnet, slik at Kåre hadde fått etternavnet Evensen. Dette bare nevner Kaptein Anthonsen overfor myndighetene – uten å legge vekt på departementets feil.

Mens man ventet fikk familien oppklart hva den avdøde hadde i gjeld, hva han hadde innestående på sin bankkonto i Toronto, og de fikk dessuten heimsendt alle dokumenter og personlige effekter han etterlot seg. Men selv etter flere henvendelser klarte ikke myndighetene å spore opp hvor det var blitt av bilen Kåre hadde skrevet om i sitt siste brev heim.

Minneseremoni på Bethel

Kaptein Harald Anthonsens hyllest til de falne

Søndag 16. september 1945 ble det holdt en minnegudstjeneste i Bethel, som var det gudshus man hadde tilgjengelig i Harstad på den tiden. Der mintes man alle som var falt for land og folk. Kaptein Anthonsen skrev et hyldningsdikt til denne gudstjenesten hvor han inkluderte alle som var falt for land og folk.

Minnelunden

Minnehøytideligheten på Harstad gravlund] 17. mai 1946 med bekransning på gravlunden ble holdt uten at familien hadde fått heim sin kjære. Også der finnes et sterkt vitnesbyrd nedtegnet av kaptein Harald Anthonsen på familiens vegne.

Minnesteinen over Kåre - en av mange.
Den norske delen av Minnelunden Harstad gravlund

Så, endelig den 5. august 1946 skrev prest Ørnulf Henriksen et brev til «graver Andreas Moen, Samamoen», med kopi til herr Antonsen, der han formoder at Kaare Antonsen sin kiste vil ankomme byen i løpet av en måneds tid. 10. august 1946 skrev Prestekontoret i Forsvarsdepartementet til familien at minnehøytideligheten i Vår Frelsers kirke i Oslo var fastsatt til 4. september 1946 kl 1300. Der var familien representert, under den verdige seremonien til ære for de 45 offiserer og menige som falt utenfor Norges grenser. Randi Heide Steen foredro «Leid milde ljos», og organist Rolf Karlsen framførte Sigurd Islandsmoens dødsmesse Requiem.

Datoen for når kista med Kåre kom heim, er foreløpig ikke funnet, men han ble stedt til hvile i Harstad den 26. september 1946 sammen med Jacob Jensen og Kåre Andreassen.

Minneplata innenfor hoveddøra til Trondenes kirke virker noe upresis. Navnene som står der sier ikke dagens mennesker annet enn at de døde i løpet av krigen. Kanskje minneplata skulle suppleres med tilleggsopplysninger og eventuelt flyttes?

Hva en soldat har med seg i krigen

Kilder

  • Etterlatte dokumenter fra Kåre Anthonsens dødsbo i Aage Richard Anthonsens forvaring.
  • Johnsen, Ragnvald (red): Norske skiløpere Bind 5; Namdal og Nord-Norge, Oslo 1960
  • Nordby, Trond: Karl Evang: En biografi, Oslo 1989
  • Norges Skiforbund: Årbok 1939, Oslo U. Å.
  • Norges Skiforbund: Årbok 1940, Oslo U. Å.