Estland

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
St. Olav-kirken i Estlands hovedstad Tallinn er viet til Olav den hellige.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

Estland er en republikk i Baltikum. Landet grenser mot Østersjøen i nord og vest, mot Latvia i sør og mot Russland i øst. Nasjonalspråket estisk ligger nær finsk, noe som har gitt tette kulturelle bånd mellom Estland og Finland.

Historie

Området var fram til 1200-tallet befolka av finsk-ugriske stammer, uten noen nasjonal overbygning. I 1227 ble det siste av flere korstog avslutta, og Danmark tok kontroll over den nordlige delen av Estland, mens den tyske Sverdbrødrenes orden tok kontroll over den sørlige. Byene Tallinn, Tartu og Pärnu – Tallinn er hovedstaden i dag – ble i 1285 med i Hansaforbundet. Danmark beholdt den nordlige delen til 1346, da tyskerne tok over. De hadde kontrollen i nord inntil 1561, da Sverige erobra denne landsdelen. Russland forsøkte seg også, men russiske invasjoner ble slått tilbake i 1481 og 1558. Den sørlige delen, kalt Livland, var under tysk styre frma til 1580-åra, da området ble erobra av Polen-Litauen.

I 1625 kom hele Fastlands-Estladn under svensk herredømme, og ble bestyrt som provinsen Estland i nord og provisen Livland i sør. Russerne erobra så både Estland og Livland i 1710, og ved freden i Nystad i 1721 ble russisk overhøyhet bekrefta. Området ble dominert av tysktalende godseiere og borgere, mens den estisktalende delen av befolkninga i stor grad var livegne. Balansen ble noe endra da livegenskapet ble oppheva i 1816.

Gjennom 1800-tallet vokste det fram en nasjonal bevegelse blant frigjorte bønder. I 1880-åra ble det etablert treårig folkeskole med estisk som undervisningsspråk, men samtidig kom det en motreaksjon ved at russerne innførte russisk som eneste administrasjonsspråk, og etter en tid også eneste undervisningsspråk. Aviser på estisk ble forbudt i 1905. I 1918, etter oktoberrevolusjonen i Russland, erklærte Estland seg uavhengig. Tyske styrker hadde inntatt Tallinn i februar 1918, og holdt byen til våpenstillstanden i november samme år. En russisk invasjon fulgte, og innen januar 1919 hadde bolsjevikene kontroll over nesten hele landet. Estiske motstandsstyrker fikk noe vestlig støtte, og det ble mange finske frivillige med. I februar 1919 ble landet frigjort. Livland ble delt mellom Estland og Latvia langs språkgrensa. Universitetet i Tartu ble gjenåpna, og estisk ble igjen undervisningsspråk. Norge var lenge tilbakeholden med anerkjennelse av uavhengigheten, av frykt for Russlands reaksjon.

Det ble de første åra gjennom demokratiske valg, men i 1934 erklærte statsminister Konstantin Päts unntakstilstand, og utropte seg selv til president.

I 1939 etablerte Sovjetunionen militærbaser i Estland, og i juni 1940 ble landet okkupert av sovjetiske styrker. Etter et udemokratisk valg fikk kommunistene flertall i Riksdagen, og landet ble en sovjetrepublikk i august 1940. Mange ble deportert til Sibir for å svekke motstanden mot sovjetstyret. Omkring 60 000 ble drept i utrenskningene av dissidenter.

Tyskland invaderte Estland i 1941. Da sovjetiske styrker gjenerobra det i 1944 kom det en voldsom reaksjon mot de mange som hadde meldt seg som frivillige på tysk side. Det ble gjennomført massedeportasjoner fra 1946 til 1949, og mange russere flytta inn.

Etter Stalins død i 1953 skjedde en forsiktig oppmykning. Estland var på grunn av språkfellesskapet med og nærheten til Finland i en spesiell situasjon, ettersom man lett kunne ta inn finsk fjernsyn. Estland blir derfor regna som den delen av Sovjetunionen som i størst grad lot seg påvirke av vestlig kultur. Samtidig skjedde en systematisk undertrykking av det estiske språket og massiv russisk innvandring.

Under Gorbatsjov begynte den nasjonale bevegelsen å markere seg åpenlyst igjen. Nasjonale symboler som flagg og nasjonalsangen ble tillatt i 1988, og Estland fikk stadig større grad av selvstyre. I 1990 erklærte landet seg uavhengig. Det ble holdt en folkeavstemning våren 1991, der et klart flertall stemte for å løsrive seg fra Sovjetunionen. Da Sovjetunionen ikke lenge etter ble oppløst, kunne overgangen til selvstyre gå nokså smidig.

I 2004 ble Estland medlem av NATO og EU.

Forholdet til Norge

En tidlig forbindelse mellom Estland og Norge finner vi i form av St. Olavs kirke i Tallinn, som skal være bygd på 1200-tallet og som ble via til Olav den hellige.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det en del innvandring til Norge av asjkenaziske jøder fra Estland. Mange av dem er ført opp som russiske borgere i folketellinger og andre kilder.

Som nevnt var Norge skeptiske til å anerkjenne Estlands selvstendighet i 1918, men i 1991 var man raskt ute. Det ble oppretta diplomatiske forbindelser samme år, med norsk ambassade i Tallin. Estlands ambassade ligger i Parkveien 51a i Oslo.

Etter at landet ble medlem av EU, har det vært betydelig arbeidsinnvandring til Norge. Det har også vært en økning i norsk turisme til Estland, og mer enn 450 norske selskaper har etablert seg der.

Litteratur og kilder