Kåre Anthonsen: Forskjell mellom sideversjoner

Kåre Anthonsen (vis kilde)

Sideversjonen fra 4. mar. 2012 kl. 11:24

2 952 byte fjernet , 4. mar. 2012

Mellomlagring

Gunnar E. Kristiansen

Skribenter

53 300

redigeringer

@@ Linje 74: / Linje 74: @@
 «Överstyrelsen för Svenska Røda Korset har den smärtsamma  plikten meddela, att underättelse inngått at norska medborgaren Kåre Anthonsen. Saknad efter aktiv tjänstgjöring 11. juni 1944. Närmare upplysninga kunna tyvärr icke anskaffas elle lämnas».
 Familien satte sin lit til at mirakler skjer, og at det nok kom til å gå bra. Men virkeligheten var ikke mulig å unngå. En ny melding fra svensk Røde Kors som var datert 21. september 1944 kom med neste identisk ordlyd. Bare ett ord var skiftet ut: «saknad» var byttet ut med «avliden».
-Den offisielle meldinga fra [[Flyvåpenets Felleskommando]] til Herr kaptein Harald Anthonsen m/frue var datert 18. mai [[1945]]. Her bekreftet [[Hjalmar Riiser-Larsen]] at Kåre omkom ved Quinville 11/6-1944, slik den norske legasjonen i Stockholm og Røde Kors via kurer hadde forsøkt å meddele familien tidligere.
+Den offisielle meldinga fra [[Flyvåpenets Felleskommando]] til Herr kaptein Harald Anthonsen m/frue var datert 18. mai [[1945]]. Her bekreftet [[Hjalmar Riiser-Larsen]] at Kåre omkom ved Quinville 11/6-1944, slik den norske legasjonen i Stockholm og [[Røde Kors]] via kurer hadde forsøkt å meddele familien tidligere.
 == Hjem ==
 I brev av 16. oktober 1945 ble familien Anthonsen gjort kjent med at regjeringen hadde besluttet å hjemføre alle landsmenn som falt under krigen og som var begravd i utlandet. Denne hjemføringen ville finne sted i løpet av vintermånedene januar – mars, opplyste Forsvarsdepartementet. Samtidig ba man om en erklæring om at man ikke motsatte seg kremering, eventuelt en bestemt uttalelse om at man var mot dette.
 Anthonsen svarte på brevet, og grunnga hvorfor han var mot kremering. Han ga også beskjed om at hvis det påløp spesielle omkostninger, ville familien bære disse selv.
-Men det tok lang tid før kista kom til Harstad. Etter seks brev fra den sørgende familien kom endelig feltprest Dahle sitt svar datert 18. mars 1946. Kåres grav på den amerikanske gravlunden var besøkt, og den nye britiske gravlunden, dit man aktet å flytte Kåre og de øvrige fem norske gravene om 2 – 3 uker, var besiktiget. Først måtte imidlertid denne gravlunden bli ferdig opparbeidet. Brevet avsluttes med at Kåre neppe ville bli ført heim før i slutten av april. Verre var det kanskje for familien at Forsvarsdepartementets prestekontor hadde klart å forbytte navnet, slik at Kåre hadde fått etternavnet Evensen. Dette bare nevner Kaptein Anthonsen overfor myndighetene – uten å vektlegge feilskriften.
+Men det tok lang tid før kista kom til Harstad. Etter seks brev fra den sørgende familien kom endelig [[feltprest]] Dahle sitt svar datert 18. mars 1946. Kåres grav på den amerikanske gravlunden var besøkt, og den nye britiske gravlunden var besiktiget. Dit aktet man å flytte Kåre og de øvrige fem norske gravene om 2 – 3 uker. Først måtte imidlertid denne gravlunden bli ferdig opparbeidet. Brevet avsluttes med at Kåre neppe ville bli ført heim før i slutten av april. Verre var det kanskje for familien at Forsvarsdepartementets prestekontor hadde klart å forbytte navnet, slik at Kåre hadde fått etternavnet Evensen. Dette bare nevner Kaptein Anthonsen overfor myndighetene – uten å legge vekt på departementets feil.
-Mens man ventet fikk familien oppklart hva den avdøde hadde i gjeld, hva han hadde innestående på sin bankkonto i Toronto og de fikk dessuten heimsendt alle dokumenter og personlige effekter han etterlot seg. Men selv etter flere henvendelser klarte ikke myndighetene å spore opp hvor det var blitt av bilen Kåre hadde skrevet om i sitt siste brev heim.
-Søndag 16. september 1945 ble det holdt en minnegudstjeneste i Bethel, som var det gudshus man hadde tilgjengelig i Harstad på den tiden. Der mintes man alle som var falt for land og folk. Kaptein Anthonsen skrev et hyldningsdikt til denne gudstjenesten hvor han inkluderte alle som var falt for land og folk.
-Minnehøytideligheten på Harstad nye Gravlund 17. mai 1946 med bekransning på gravlunden ble holdt uten at familien hadde fått heim sin kjære. Også der finnes et sterkt vitnesbyrd nedtegnet av kaptein Harald Anthonsen på familiens vegne.
-Så, endelig den 5. august 1946 skrev prest Ørnulf Henriksen et brev til «graver Andreas Moen, Samamoen», med kopi til herr Antonsen, der han formoder at Kaare Antonsen sin kiste vil ankomme byen i løpet av en måneds tid.
-. august 1946 skrev Prestekontoret i Forsvarsdepartementet til familien at minnehøytideligheten i Vår Frelsers kirke i Oslo var fastsatt til 4. september 1946 kl 1300. Der var familien representert, under den verdige seremonien til ære for de 45 offiserer og menige som falt utenfor Norges grenser. Randi Heide Steen foredro Leid milde ljos og organist Rolf Karlsen framførte Sigurd Islandsmoen`s dødsmesse Requiem.
-Vi fant ikke datoen for når kista med Kåre kom heim, men han ble stedt til hvile i Harstad den 26. september 1946 sammen med Jacob Jensen og Kåre Andreassen.
-	Minneplata innenfor hoveddøra til Trondenes kirke virker noe upresis. Navnene som står der sier ikke dagens mennesker annet enn at de døde i løpet av krigen. Kanskje minneplata skulle suppleres med tilleggsopplysninger og eventuelt flyttes?
-Avsluttende spekulering:
+Mens man ventet fikk familien oppklart hva den avdøde hadde i gjeld, hva han hadde innestående på sin bankkonto i Toronto, og de fikk dessuten heimsendt alle dokumenter og personlige effekter han etterlot seg. Men selv etter flere henvendelser klarte ikke myndighetene å spore opp hvor det var blitt av bilen Kåre hadde skrevet om i sitt siste brev heim.
-Det kan synes noe merkelig dette; at Norges Skiforbund sendte en så ung mann som instruktør i hopping til utlandet. Kan hende var det slik at det falt billigst for forbundet å bruke yngre krefter. En annen sak som er nærliggende å spørre om er hvordan det kunne ha seg at en offiser i Hæren fikk tillatelse til å dra utenlands – på et såpass sivilt oppdrag – uten at det ble ytt noe tilbake til Forsvaret. Ja, kan det ha vært slik at Forsvaret gjorde bruk av disse soldatene til å samle informasjon fra der de var utsendt for å gi bistand?  Odd Lindbäck-Larsen var Norges militærattache i Finland i denne perioden.
+Søndag 16. september 1945 ble det holdt en minnegudstjeneste i [[Bethel i Harstad|Bethel]], som var det gudshus man hadde tilgjengelig i Harstad på den tiden. Der mintes man alle som var falt for land og folk. Kaptein Anthonsen skrev et hyldningsdikt til denne gudstjenesten hvor han inkluderte alle som var falt for land og folk.
+Minnehøytideligheten på Harstad gravlund] 17. mai [[1946]] med bekransning på [[Minnelunden Harstad gravlund|gravlunden]] ble holdt uten at familien hadde fått heim sin kjære. Også der finnes et sterkt vitnesbyrd nedtegnet av kaptein Harald Anthonsen på familiens vegne.
+Så, endelig den 5. august 1946 skrev prest Ørnulf Henriksen et brev til «graver [[Andreas Moen]], Samamoen», med kopi til herr Antonsen, der han formoder at Kaare Antonsen sin kiste vil ankomme byen i løpet av en måneds tid.
+. august 1946 skrev Prestekontoret i Forsvarsdepartementet til familien at minnehøytideligheten i [[Vår Frelsers kirke]] i [[Oslo]] var fastsatt til 4. september 1946 kl 1300. Der var familien representert, under den verdige seremonien til ære for de 45 offiserer og menige som falt utenfor Norges grenser. [[Randi Heide Steen]] foredro «Leid milde ljos» og organist Rolf Karlsen framførte [[Sigurd Islandsmoen]]`s dødsmesse Requiem.
+Vi fant ikke datoen for når kista med Kåre kom heim, men han ble stedt til hvile i Harstad den 26. september 1946 sammen med Jacob Jensen og Kåre Andreassen.
+	Minneplata innenfor hoveddøra til [[Trondenes kirke]] virker noe upresis. Navnene som står der sier ikke dagens mennesker annet enn at de døde i løpet av krigen. Kanskje minneplata skulle suppleres med tilleggsopplysninger og eventuelt flyttes?
-== Skihopper utenom det vanlige ==
-I likhet med mange jevnaldrende i Harstad ble Kåre levende interessert i hoppsporten som var i en rivende utvikling da han vokste opp. Det ble laget hoppbakker i nesten hver eneste kneik i Harstad og omegn hvor det var mulig å komme til med spade for å måke sammen snø til et skihopp over et unnarenn. Selv om konkurransen var stor, ble Kåre en av regionens mest lovende hoppere og kan hende den beste [[Harstad Idrettslag|HIL]] noen gang har fostret. Ifølge  opptegnelser hoppet Kåre 84 meter i [[Narekollen]] i Nordagutu i Sauherad, og da «den nye» [[Midtstubakken]] i [[Oslo]] ble innviet, fikk han førstepremie i sin klasse. (Bjørn Wirkkola ble verdensmester i samme bakke i 1966). Men Kåres store bragder skjedde fra midten av «1930-årene» og til [[1939]].
-I februar 1939 fikk han i oppdrag av [[Norges Skiforbund]] å reise til Fiskars og Vasa i Finland som hoppinstruktør. Det ble en stor opplevelse for den unge mannen som da var sersjant og stasjonert på [[Bardufoss]]. Denne tre ukers turen kan ikke ha vært nok til å få instruert alle medlemmene i skihoppingens finesser i disse relativt store skiklubbene. Det kan synes noe merkelig at Norges Skiforbund sendte en så ung mann som instruktør i hopping til utlandet.
-I lokalavisene som kom ut i Harstad på den tiden, finner vi ikke mye informasjon om det Kåre var med på før krigen. Og naturlig nok kom det heller ikke frem at han også under krigen hadde en karriere som skihopper under sin militære utdannelse i Little Norway i Canada.
-== Krigstjeneste==
-Anthonsen avtjente førstegangstjenesten i [[Bardu]] i oktober 1939. Da tyske tropper invaderte Norge [[9. april]] [[1940]], var Anthonsen blitt opptatt ved [[Hærens flyskole]] på [[Kjeller]]. Han dro dit i desember 1939 for å gå observatørkurset med det mål for øye å bli flyger. De flyturene han deltok i, virker nokså dramatiske.
-Anthonsen fikk nå beskjed om at hans søknad om frivillig krigstjeneste var innvilget. Dermed startet en lang og spennende reise via Sovjetunionen og Japan, over Stillehavet til Canada og den norske flyskolen der.
-Han ankom [[Little Norway]] den [[29. desember]] 1940 hvor han tjenestegjorde som instruktør i radiotelegrafi ved flyskolens befalskurs, og seinere ved rekruttskolen på samme sted. Den [[20. november]] [[1941]] kom han til [[England]] hvor han tjenestegjorde som kaserneoffiser og seinere ved [[Den norske brigade i Skottland]]. Den [[29. april]] [[1942]] dro han tilbake til Canada hvor han begynte som flysoldat i den hensikt å utdanne seg til flyger. Nå ble han opptatt som elev ved flyskolens kull 10 – og tjenestegjorde seinere som flyinstruktør i Little Norway.
-[[31. oktober]] [[1943]] kom han tilbake til England hvor han en kort tid ble utlånt til [[Hæren]]. Etter tilbakebeordring til flyvåpenet gjennomgikk han en kampflyskole og ble så beordret til 331 skvadron; en av de norske jageravdelingene – oppsatt med Spitfire jagerfly. Det var i tjeneste ved denne avdelingen han endte sine dager 11. juni 1944.
+== Avsluttende spekulering ==
+Det kan synes noe merkelig dette; at Norges Skiforbund sendte en så ung mann som instruktør i hopping til utlandet. Kan hende var det slik at det falt billigst for forbundet å bruke yngre krefter. En annen sak som er nærliggende å spørre om er hvordan det kunne ha seg at han som offiser i Hæren fikk tillatelse til å dra utenlands – på et såpass sivilt oppdrag – uten at det ble ytt noe tilbake til Forsvaret. Ja, kan det ha vært slik at Forsvaret gjorde bruk av disse soldatene til å samle informasjon fra der de var utsendt for å gi bistand?  [[Odd Lindbäck-Larsen]] var Norges [[militærattache]] i Finland i denne perioden.
-== Kilde ==
+== Kilder ==
 Kristiansen, Gunnar E: «Kåre Anthonsen - et navn blant 21» i Årbok for Harstad 2007