Kalkbrenning

Kalkovn på Flakke i Tysnes.

Foto: Ukjent / Lokalhistorisk arkiv i Tysnes

Kalkbrenning er navnet på den industrielle prosessen hvor kalkstein varmes opp til omkring 1000 grader for å omdanne den til kalsiumoksid, såkalt brent eller ulesket kalk. Ved tilsetting av vann omdannes den uleskede kalken til lesket kalk slik at den kan brukes som kalkmørtel.

Teknikken ble kjent i Norge omkring 1100. Den ble trolig ført hit fra England, der den hadde vært kjent siden romersk tid. De eldste kjente restene av kalkmørtel i Norge finnes i Clemenskirken i Oslo. I Osloområdet, og spesielt i Asker og Bærum, finnes det store forekomster av velegna kalkstein, hvilket førte til at det var stor produksjon i dette området. Mye av den brente kalken ble eksportert, blant annet til Danmark fra 1820-åra og utover.

Kalkbrenningsprosessen spredde seg til andre deler av landet, og det ble etter hvert brent kalk en rekke steder hvor man hadde egna kalkstein. For å spare kostnader til transport ble kalkverkene oftest satt opp i nærheten av steinbruddene man brukte. Det var ikke uvanlig med ovner som ble drevet av flere gårder i fellesskap.

Se også

• Kalkbrenning i Asker og Bærum.

Litteratur

• Kalkbrenning i Store norske leksikon.
• Kalkbrenning på Wikipedia på bokmål og riksmål.