Karen Sverdrup Maschmann: Forskjell mellom sideversjoner

==Slekt og familie==

Hun var datter av kammerråd og jernverkseier [[Hans Sverdrup (1697–1759)|Hans Sverdrup]] (1697–1759) og [[Antonette Ancher (1713–1778)|Antonette Ancher]] (1713–1778). Faren tilhørte slekta [[Sverdrup]], mens mora tilhørte slekta [[Anker (slekt)|Anker]] og var søster av blant annet jernverkseier [[Erich Ancher (1709–85)|Erich Ancher]] og justisråd [[Christian Ancher (1711–1765)|Christian Ancher]]. Karen Maschmann var dermed kusine til blant annet [[Bernt Anker]] og [[Peder Anker]]. Foreldrene hadde tidligere fått ei datter som de kalte Karen. Hun ble født i 1735, og døde i 1737.<ref>{{hbr-kjelde|pg00000001768540|Karen Sverdrup (d.e.)}}</ref> De fikk ifølge Karen Maschmanns memoarer åtte barn, hvorav tre døde i ung alder. Vi har foreløpig klart å identifisere sju av dem:

* [[Bernt Ancher Sverdrup (1734–1809)|Bernt Ancher Sverdrup]] (1734–1809), slottsprest på [[Akershus slott og festning|Akershus]]. Gift med [[Eleonore Leuch (1738–1786)|Eleonore Leuch]].

* [[Karen Sverdrup (1735–1737)|Karen Sverdrup]] (1735–1737).

* [[Niels Sverdrup (1746–1789)|Niels Sverdrup]] (1746–1789), politimester i Christiania.

==Unge år==

==Ekteskapet med Hans Moe==

Selv om Hans Moe hadde fått et godt økonomisk grunnlag, ble det allikevel problemer med penger. Da han sa opp sin kontorstilling hadde han tre års lønn utestående, og dette var det vanskelige å få ut. I april 1762 fikk han to veksler, en på [[København]] på 1000 riksdaler og en på [[England]] på 1500 riksdaler. I mai samme år reiste paret til København, mens dattera var hos sin mormor. På det tidspunktet gjaldt fortsatt kontrakta han hadde hatt med Hans Sverdrup om provisjon fra jernverket, men mens de var borte fikk ble Antonette Ancher overtalt av sin bror til å tilbakekalle den. Dette førte Moe ut i et økonomisk uføre. Han fikk heller ikke noen stilling som tiendeforpakter, som han hadde forsøkt å skaffe seg i København. I løpet av få uker var all hans kreditt oppbrukt, og det ble auksjon over det han eide. Antonette Ancher tilbød seg å betale gjelda, men uten jernverkskontrakta ville det bare være en midlertidig løsning. Gjeldsproblemene bare økte, og Hans Moe fikk etdårlig rykte. På dette tidspunkt ville Karen Sverdrup helst bosette seg i utlandet, og komme vekk fra alle problemer. Men de måtte tilbake for å ordne opp i rykter og gjeld, og hun måtte snakke med sin mor om det som hadde skjedd. I sine memoarer skriver hun hele tida godt om sin mor, og legger ikke skylda på henne. Hun hadde nok en klar oppfatning av at det var andre som trakk i trådene, og at mora bare forsøkte å gjøre det beste for dem, men at det ble feil.  

Hans Moe likte seg godt i byen, og tok stadig inn hos kjøpmannen som tok imot tømmeret hans. Det ble mange turer ut på byen, og han glemte viktige ting som å føre regnskap. Karen beskriver ham som en som trodde alle mennesker handler rett. Med uorden i regnskapene var det lett å unytte ham, og pengene begynte å renne ut. På samme tid ble han sterkt angrepet av [[rosen]], og helsa begynte å svikte. Mora begynte også å få problemer, etter at flere av hennes ansatte hadde slutta. De nyansette gjorde ikke en like godt jobb, og kreditten hennes ble svekka. Hun slet med å få nok malm til jernverket. I 1770 gikk Hans Moe inn og tok over drifta av gruvene, ettersom Karens brødre var opptatt annensteds og ikke kunne hjelpe sin mor. Men før de fikk opp en eneste tønne malm hadde foretaket kosta 15&nbsp;000 riksdaler. Direksjonen på verket fortalte Karens brødre om hva som foregikk, og de var ikke imponert over at deres arv ble sløst bort.

Karen lot hente medisin fra byen, men det hjalp ikke. Hun fant ut at hun måtte reise selv, og fikk fatt i [[Johan Henrich Maschmann]] på [[Elephant-Apotheket (Oslo)|Elephant-Apotheket]]. Hun fikk med seg medisiner, og hadde et håp om at det kunne hjelpe. I hennes memoarer er det hele veien tydelig at hun elska sin mann, uansett om han var uforstandig i forretninger. Den 22. mars ble auksjonen gjennomført, uten at Karen fikk med seg hva som skjedde der. Hun var opptatt med mannen, som lå på sitt siste og som døde samme kveld. Ei venninne sendte 100 riksdaler så hun kunne få gjennomført begravelsen; så dårlig sto det til med økonomien. Vondt ble verre da hun fikk kondolansebrev fra onkelens enke, [[Karen Elieson (1723–1806)]]. Broren Niels Sverdrup snappa det ufølsomme brevet fra henne, noe hun tydeligvis satte pris på. Eldstebroren Bernt Ancher Sverdrup var ikke like grei å ha med å gjøre. Hun var i Christiania etter dødsfallet, og han hadde blitt slottsprest der. Da de traff hverandre bebreida han både Karen og Hans Moe for en rekke ting som hun mente å ikke ha noen skyld i, og selv hennes tårer fikk ikke roet ham ned.

==Ekteskapet med Maschmann==

Ut fra det siste Karen Maschmann skrev i sine memoarer er det mye som tyder på at hun var lykkelig i ekteskapet. I det lille som er med om møtet med Maschmann skinner det i hvert fall gjennom at det var noe hun tenkte på med stor glede. Selv om han på det tidspunktet ikke var spesielt velstående – han måtte sette seg i gjeld for å kjøpe apoteket – ser det ut til at han var både dyktig og ryddig med økonomien.

==Enke igjen==

I 1792 begynte Karen Maschmann å skrive ned sine erindringer, og som vi vet ser det ikke ut til at hun rakk å bli ferdig. En del brev som er nevnt i memoarene, som skulle vært med, er ikke med i den trykte utgaven. Muligens kan de la seg gjenfinne i et arkiv, og kanskje finnes det også i det minste utkast til en fortsettelse. Om det dukker opp får vi kanskje vite mer om hvordan hun hadde det i sine siste år. Det vi kan gå ut fra er at hun fikk det bedre enn tidligere – bare det at hun hadde overskudd til å skrive tyder på at livet var enklere.

{{DEFAULTSORT:Maschmann, Karen Sverdrup}}

[[Kategori:Personer]]

[[Kategori:Hamar kommune]]

[[Kategori:Nittedal kommune]]

[[Kategori:Dødsfall i 1797]]

{{bm}}{{kvinner i lokalhistoria}}