Kjøpmannsgata (Trondheim): Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|130 Trondhjem. Fra Elven - no-nb digifoto 20150622 00294 bldsa PK17053.jpg|Bryggene i Kjøpmannsgata sett fra elva.|Ukjent / Nasjonalbiblioteket|1920-åra}}

'''[[Kjøpmannsgata (Trondheim)|Kjøpmannsgata]]''' er ei gate i [[Midtbyen (Trondheim)|Midtbyen]] i [[Trondheim]]. Den strekker seg fra [[Bispegata (Trondheim)|Bispegata]] til [[Fjordgata (Trondheim)|Fjordgata]]. Gata ble anlagt og fikk navn i [[Johan Caspar de Cicignon]]s byplan fra 1681. Den ble utstukket over tomter som tidligere var bebygd mellom det gamle Kaupmannastrete og elva. Kjøpmannsgata ble etter byggingen i 1680-åra byens hovedgate. Gata ligger i den eldste delen av byen, med flere meter tykke kulturlag under bygningene. Den er fremdeles ei viktig handlegate, og det ligger også en rekke spisesteder langs gata, flere av dem i gamle ''[[sjøhus|brygger]]'' (pakkhus/sjøboder).

 

 

Da Kjøpmannsgata ble tegna inn i byplanen etter [[Bybrannen i Trondheim 1681|Hornemannbrannen]] i 1681, fikk den en bredde på 60 alen, det vil si omkring 40 meter. Den fikk to parallelle løp som senere ble adskilt av en langsgående voll. Tanken bak vollene var forsvarsrelatert. Ved angrep på byen fra andre siden av elva kunne skanser bygges på vollen og bryggene brennes ned for å få utsikt mot andre siden. Bygårdene ligger langs det høyereliggende løpet, mens brygger og sjøhus ligger langs den lavere. På toppen av skråningen ble det planta ei trerekke. Tanken bak denne løsninga er at Kjøpmannsgata skulle fungere som branngate; om det tok fyr i husene ville de verdifulle lagrene i sjøbodene bli spart, og tok det fyr i sjøbodene skulle folk slippe å bli hjemløse. Skråningen og trerekka viste seg å fungere som hindring for brannspredning. Natt til andre juledag 1813 [[bybrannen i Trondheim 1813|brøt det ut brann]], og husene langs Kjøpmannsgata fra [[Scholdagerveita]] til [[Dronningens gate (Trondheim)|Dronningens gate]] brant ned, uten at det spredde seg til bryggene. Ved [[bybrannen i Trondheim 1841|bybrannen i Trondheim 1841]] ble det betydelige skader på flere bygårder, men bryggene klarte seg også denne gang. Først i 1886 ble vollen tilsådd med gress, etter å ha vært en naken jordvoll i et par hundre år.

|[[Huitfeldtbrygga (Trondheim)|Huitfeldtbrygga]] har navn etter konsul [[Arild Huitfeldt]]. Den tilhørte i 1777 kammerherre [[Gjert Hornemann (1721–1788)|Gjert Hornemann]], og fra 1830 grosserer [[Nicolay Heinrich Knudtzon (1787–1837)|Nicolay Heinrich Knudtzon]]. Huitfeldt tok over i 1840, og hans firma eide den til den ble solgt som del av konkursbo i 1937. Den forfalt etter dette, og regnes som den dårligst bevarte av bryggene langs Kjøpmannsgata. På elvesida kan man tydelig se at den er bygd sammen av tre eldre brygger, da gavlene er synlige i fasaden.

|[[Huitfeldtgården (Trondheim)|Huitfeldtgården]], også kalt Jernbanefolkets hus, har i likhet med nr. 13 navn etter konsul [[Arild Huitfeldt]]. Omkring 1800 tilhørte eiendommen kjøpmann [[Wilhelm Rüssing]]. I 1819 tok generalløytnant [[Johannes Klingenberg Sejersted (1761–1823)|Johannes Klingenberg Sejersted]] over og lot et nytt hus. [[Gerhard Hoë]] tok over etter ham, og han ga det videre til søsterdattera [[Maria Dorothea Garmann]], som var gift med Arild Huitfeldt. Trebygningen brant i 1898. Etter brannen ble det gjort funn fra middelalderen her.[[Ivar Huitfeldt]] lot reise dagens murgård. Det var fra balkongen her han holdt sin flammende tale motbyens bankvesen i 1902. Under krigen holdt okkupasjonsmakten til i lokalene. Etter at [[Harmonien (Trondheim)|Harmonien]] brant i 1942 tok [[Klubselskabet Harmonien]] over, men i 1945 tok Huitfeldts konkursbo det tilbake. I 1959 ble den, etter å ha vært i kommunalt eie noen år, kjøpt av [[Jernbanens interesseorganisasjon]]. Gården regnes som det siste store privatpaleet som ble reist i byen. Det er i nybarokk stil, etter tegninger av arkitekt [[Axel Guldahl d.e.]].

|[[Klingenberggården (Kjøpmannsgata)|Klingenberggården]] sto på denne eiendommen fra 1600-tallet til den brant og ble revet i 1958. Den hadde navn etter kjøpmann [[Halfdan F. Klingenberg]], som overtok den i 1854. Da postmester [[Casper Wildhagen]] eide gården i 1680-åra drev han postkontoret herfra. Eiendommen er i dag sammenføyd med [[Peter Egges plass 1 (Trondheim)|Peter Egges plass 1]]. Under nr. 22–26 er det funnet middelalderbebyggelse, med tre faser fra 900-tallet til slutten av 1100-tallet.

|Del av [[Olavskvartalet (Trondheim)|Olavskvartalet]]. Fra 1749 til 1764 eide [[Thomas Albertsen Angell]] en gård her, som han trolig bodde i.

|I 1725 kjøpte etatsråd [[Lorentz Angell (1692–1751)|Lorentz Angell]] en gård her, og den gikk deretter under navnet Lorentz Angells gård. Broren, [[Thomas Albertsen Angell]], bodde også der en tid. Hans datter [[Karen Angell (1732–1788)|Karen Angell]] og hennes mann [[Peter Frederik Suhm (1728–1798)|Peter Frederik Suhm]] tok over i 1751, og etter dem fulgte kammerherre [[Gjert Hornemann (1721–1788)|Gjert Hornemann]]. Den gikk med i [[bybrannen i Trondheim 1788|bybrannen i 1788]], og ble gjenreist. Gården tilhørte på slutten av 1700-tallet [[Carl Jacob Waldemar riksgreve von Schmettow (1744–1821)|Carl Jacob Waldemar riksgreve von Schmettow]]. I [[bybrannen i Trondheim 1841|bybrannen i 1841]] ble den igjen flammenes rov, og ble nok en gang gjenreist. Fra 1875 tilhørte den firmaet [[M.H. Lundgreens Enke]], og fikk navnet [[Lundgreengården (Kjøpmannsgata 50)|Lundgreengården]]. Ølstua Fru Lundgreen i kjelleren har også tatt sitt navn fra henne. Bak gården lå [[Mellageret (Trondheim)|Mellageret]], som ble ødelagt av brann i 1981 og så revet for å gi plass til [[Olavskvartalet (Trondheim)|Olavskvartalet]].

|[[Brattørvakta]] huser i dag [[Trondhjems Sjøfartsmuseum]], som flytta inn i 1970. Den eies siden 1995 av [[Trondheim Havn]]. Eiendommen har også adresse til [[Fjordgata (Trondheim)|Fjordgata]]. Det sto opprinnelig et [[blokkhus]] her, som gikk med i [[bybrannen i Trondheim 1708|bybrannen i 1708]]. Rundt 1725 ble det oppført en hovedvaktbygning for byens [[Corps de Garde]] med [[slaveri]]. Den første bygningen ble oppført i 1784. Slaveret ble flytta til [[Skansen (Trondheim)|Skansen]] i 1830-åra, og vakta ble brukt som vanlig vakt og fengsel. I 1847 tok tollvesenet over, og i 1889 ble den brukt som isolat under en difteriepidemi. Deretter ble den brukt som lager, og sto og forfalt. Kommunen tok over i 1911, og Sjøfartsmuseet begynte å leie lokaler der i 1967. Bygningen ble freda i 1941.

|1910

|[[Tollboden (Trondheim)|Tollboden]] ble oppført her etter [[bybrannen i Trondheim 1651|bybrannen i 1651]]. Den ble utvida flere ganger, og brant også i [[Hornemannbrannen]]. Dagens murbygning ble oppført i 1910. I 1945 ble den brannskadd for siste gang, og det meste ble revet. [[Trondheim krigsseilerforening]] overtok det som sto igjen.

* Christiansen, Per: ''Hus med hedersmerke : historiske bygninger i Trondheim''. Utg. Tapir. Trondheim. 2009. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011011203004}}.

* Garberg, Anne Siri Hegseth m.fl.: ''Trondheim på 1700-tallet''. Utg. Trøndelag folkemuseum. Trondheim. 1993. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2009080700014}}.

* Håpnes, Roy Åge: ''Trondheim tar form : bygningshistoriske blikk på bydelene''. Utg. Eiendomsmegler 1. [Trondheim]. 2003. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011011103006}}.

* Kavli, Guttorm: ''Trondheim bygger gjennom 1000 år''. Utg. Schibsted. Oslo. 1996. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2010060703028}}.

* Skjæran, John I.: ''Trondheim som bombemål''. Utg. Nidaros forlag. [Trondheim]. 1986. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2013062808047}}.