Kjeldearkiv:En seiltur til Lofoten (27-2-1930)

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Fil:1893 Jakt Johanna.jpg

Jakt «Johanna» av Indresæter, bygd 1893, der Hans T. Gimnes var skipper i mange år.

Maleri: Daniel Hagerup

En seiltur Kristiansund–Lofoten, en strekning på ca. 100 sjømil, kan ofte være en seilads med forhindringer, på grunn av enten stille eller storm, som i begge tilfeller oftest er ufarbart vær for en seiler. Dessuten har man Folla og Vestfjorden, som betinger noenlunde rimeligt vær. Derfor er det naturligt her, som på enhver befordret veistrekning, at man blir nødt til å passere de forskjellige milepele der gir en reisende anledning til å stanse op og tenke litt tilbake.

[Besaker–Rørvik]

Den første milepel vil jeg kalle Besaker, i Sørtrøndelag, hvor man som regel ankrer op for å avvente noenlunde bra vær over Folla, som ofte kan være stygg med høi sjø. En otte dages venten på Besaker har en seiler ofte måttet nøie sig med i stormende vær. Det gjelder da å ha gode betøininger ute; thi Besaker havn er bekjent for sin hårdførhet, da enhver vindretning her, pleier å gjøre sin rett gjeldende, hvorfor det er sagt, at «Besaker har sitt spesialrokk».

Når man så får slippe løs og hele flåten — ofte 20 a 30 fartøier letter anker og skjøter av for en frisk bris, drivende mot Nordhavets dønning ut Buholmråsa til Folls, er det et stolt syn og vidner om, at det er tradisjon i en seiltur langs Norges kyst. Og dikterens ord: «Vår ære og vår makt har hvite seil oss bragt» er man villig til å innrømme.

Når strekningen til neste havnplass Rørvik er 44,9 kvartmil må man ha en fin bris for å nå frem i dagslys, f. eks, i januar md. Det hender ikke alltid. Men da får man glede sig til fyrene: «Gjeslingene», «Grinna» og «Nærøsund»s fyre, alle til venstre, som i siktbart vær lyser en inn til Rørvik.

[Rørvik–Støtt]

Fra Rørvik fortsetter man nordover den bekjente, men i sjøsproket så unaturlig betegnede «Svinstien», en ben renne der skiller Viktna fra fastlandet. Uten denne renne (åpning) har visstnok mange vestlendinger måttet opgi sin seilads på Lofoten og Finnmark. Når Risvær er passert får man Leka med den navnkundige «Lekamøy» kneisende, rank som alltid, tross sin høie alder, tilvenstre. Videre: Melstenen, Helgelandsflessa og Helbergsøya, samt Torghatten til venstre, og man er da i Brønøysund med de mange øyer, holmer og skjær, 12 mil fra Rørvik. Brønøysund som ligger på samme breddegrad som Reykjavik, blev by i 1923, er et pent sted, har ca. 1200 innbyggere og er selvfølgelig centrum for søndre Helgeland. Man fortsetter og får Tjøtta til høire og likeså Alstadhaug, hvor kirken og nordlandspresten Peter Dass’ minnesten på en haug tett ved kirken kan sees stor og mektig. Datidens nordlendinger har æret sin prest på en måte, som aldri dør.

Sandnessjøen ca.1880–90.

Foto: Axel Theodor Lindahl (1841–1906)

Man fortsetter fjorden i nordøstlig retning, med Dønna til venstre og Alstenøy til høire med de høit oppe hvilende «Syv søstre», der rolig likesom vokter på Alstenøya og omegns beboere. Disse 7 fjelltinner som de fleste av RPs lesere har seet fotografi av, er fra 962 til 1060 m. høie.

På nordspissen av Alstenøy ligger Sannessjøen, 9 mil nord for Brønnøysund.

Fra Sannessjøen velger man gjerne den beste av to leier nemlig: Mangvarden eller Stifjorden, efter som vinnen passer best. Dampskipsfarten går om Stifjorden. Man har da Løkta, Tomma, Lurøy, Stigen, Indre og Ytre Kvarøy til venstre, men til høire når man seiler gjennem Mangvardene nordover. Selsøvik er da nærmeste havneplass og god havn.

Hestmannøy har jeg nær glemt. Den ligger en mils vei vest for Selsøvik og bør vel nevnes, da den er bekjent for den 568 m. høie Hestmannen. som ifølge sagnet i sin tid fikk et godt øie til Lekamøya, der på hans tilnærmelser rømte fra sin oprinnelige boplass Landegode og drog vestover. Hestmannen gjorde alt for å innhente henne, men måtte opgi det, da avstanden mellem dem blev bare større og større. I sin oprevne tilstand tar han sitt skytevåben, lader og skal skyte henne. Men et våkent øie hos kongen på Sømnesfjellet — i nærheten av Brønnøysund — opdaget dette tidsnok til at han fikk avverget en ulykke og kastet sin hatt i veien. Pilen traff hatten som den gikk igjennem, hvorfor «Torghatten» har hullet den dag idag. Pilen blev liggende tett ved og Lekamøya var frelst.

Vi fortsetter fra Selsøvik og blir ganske snart opmerksom på «Rødøyløva» 440 m. høi til venstre. Fjorden her er ben, lang og smul. Man får Åmøy til høire og Bolgen til venstre med Melø og Meløvær forut. Man seiler gjennem Meløvær og har ca. 1 mil igjen til Støtt, grensen mellem Helgeland og Salten.

Kunna eller Støttrota er en bratt fjellklump 599 m. høi, stikkende ut i havet, d. v. s. der er ikke holmer eller skjer, som tar av for havbåra her. Derfor er det ikke hyggelig for en seiler å få stille i høi sjø her, tross strekningen forbi «Rota» ikke er lang. I sydlig og sydvestlig vind er det kastevind under Rota, hvorfor man må passe på seilføringen. Det er mig fortalt av et øienvidne, at en sydgående tillastet kutter seilte sig ned og sank straks, uten at noen kunde reddes. Det er nu mange år siden.

[Støtt–Bodø]

Gildeskål kirke.

Foto: Nicolai Marcelius Helgesen (1854–1936)

Men så er det til gjengjell også megen stille fra Rota og østover til forbi Fugeløy til venstre. — Man kaller denne strekning ofte for «Den stille zone». Men som seiler, forutsetter jeg lidt vind og da støtter det altid fremover. — Når man har Fugeløy til venstre, har man Femris og Gildeskål kirke til høire, likeså Vedø med fyrlykte. Man står da rett under det mektige 994 m. høie fjell Sandhornet til høire, ved hvis fot gårdene Leikanger, Våg og Mårnes ligger.

Her på Våg var Elias Blix født 1836. Blev professor i hebraisk 1879, ansett teolog og kjenner av de østerlandske sprog. Hans diktning har kanskje mest av alt lært oss ham å kjenne.

Når han sier:

Der eit fjell stig mot sky, med si kruna av snjø og i lauvklednad ny, det seg speglar i sjø. Og det smilar mot strand, med si bringa i brand i den solklåre kvell: Å, eg minnest, eg minnest so vel dette fjell!

er det sannsynlig, at det i første rekke gjeller Sandhornet ved hvis fot hans vugge stod, hans gleder og sorger som barn og ungdom oplevedes.