Kjeldearkiv:Fimbul nr 11 - 1990
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Fra nemnda
av Kjellaug Kulbotten
"Fimbul" kom ikke ut i 1988 og 1989.
Jeg tror det er realistisk å regne med at det vil gå ca 2 år mellom hver utgave både pga stoff/bildetilgang og pga nemndas kapasitet.
Vi er fortsatt interessert i alle slags bilder fra lokalmiljøet - helst med tekst til (navn på personer, sted, årstall oa).
Vi er også fortsatt interessert i skriftlig materiale. Hvem kan f eks fortelle om lagsarbeid/foreningsliv i Evenes før i tiden? Teater? Musikkorps? Annet? Hvordan var de gamle krambodene? Vi har hørt at det var mange flere butikker i Evenes før. Har noen bilder av disse? Kan noen skrive om de gamle butikkene? De var vel noe forskjellig fra dagens supermarked.
Hvem vet noe om medisinplanter som har vært brukt? Seterdrift? Torving? Byggeskikker?
Som leserne forstår, er vi i bygdeboknemnda interessert i å samle og publisere materiale om nær sagt alt mulig. Vi er ganske sikker på at svært mange av dere som leser dette forordet, kjenner til hvordan det har vært i Evenes tidligere. Vent ikke med å skrive ned ting du mener er interessant. Vi venter på ditt bidrag.
En ny livsnerve, riksveg 795
Riksveg 795 (riksveg 19) over Herjangsfjellet åpnes i 1938
 |
Fra åpningen av riksveg 795 (RV 19) over Herjangsfjellet i 1938.
Flagget henger over Øse-skjæringa. Bildet er utlånt av Dagny Didriksen. |
| |
Arbeidsmiljøloven ville neppe godtatt denne standarden.
Midt for døråpninga og til venstre for kortenden av bordet sitter Elias Danielsen, Holmvann. De andre er ukjent. Bildet er utlånt av Dagny Didriksen. |
| |
Fra åpningen av riksveg 795 (RV 19) over Herjangsfjellet.
Nr 1 fra venstre er overingeniør Viik. Nr 3 fra venstre er oppsynsmann Løften. De står ved Skallvann bro. Bildet er utlånt av Dagny Didriksen. |
Da krigen kom til Evenes
av Bjarne Melbøe, (Bjarne Jentoft Melbøe 1910-1991)
En liten beretning og et inntrykk fra krigens begynnelse i Ofoten i aprildagene 1940.
Det første faresignalet om at også Ofotfjordområdet holdt på å bli med i annen verdenskrigs interesseområde, fikk vi da de to gamle panserskipene "Eidsvoll" og "Norge" stevnet inn Ofotfjorden i aprildagene.
Like etter kom to undervannsbåter og la seg ved dampskipskaien på Liland, og forskyningsskipet "Lyngen" la seg på Bogenbukten, visstnok lastet med torpedoer og dypvannsminer.
Sent på kvelden 8. april snakket jeg med en marinemann, som mente at krigen ville være i full gang i løpet av natten, og det stemte. Undervannsbåtene hadde forlatt kaien og senket seg ned på Liland havn 9. april, men kom opp om kvelden igjen. 3B gikk ut fjorden og 1B fikk kjentmann Arvid Nordstrøm med og ble senket i Øysundet. Instrumenter og loggbok ble tatt på land, mannskapet innkvartert på ungdomshuset "Høgda" der de sliten sovnet som stein.
Tidlig 10. april bilte jeg opp og fortalte at nu foregikk et større sjøslag like utenfor - på fjorden. Antakelig fulgte de sjøslaget fra gode utkikspunkter der oppe.
To engelske destroyere gikk ned og på land - skadet.
Så kom det største sjøslaget 13. april hvor blant annet slagskipet Warspite deltok. Sjøslaget foregikk midt på dagen, så man kunne følge med hele tiden, men de fleste av befolkningen fra Liland og utover var da evakuert til sikre steder. En tysk destroyer som lå på andre siden av fjorden, sendte en del torpedoer mot slagskipet, men ingen traff og gikk i fjæra. En av dem eksploderte og ødela et naust og beboelseshus. Bakdelen av den eksploderte torpedoen finnes på Krigsmuseet i Narvik.
Engelskmennene fortsatte inn fjorden og senket alle tyske krigsskip, visstnok 12 stykker.
En litt eldre mann i sid sort frakk opptrådte litt mystisk under sjøslaget. Han fulgte med alt som foregikk på fjorden, var ofte på telefonstasjonen, så vi underrettet lensmannen som kontaktet forsvaret i Harstad og fikk der beskjed at det var en norsk marinekaptein som hadde til oppgave å gi opplysninger om hva som foregikk på Ofotfjorden.
Tyskerne var kommet til Bjerkvik, og det var satt opp en norsk styrke på ca 30 mann av frivillige skytter- og idrettslagsmedlemmer som skulle stoppe tyskerne i Lenvikmark, men tyskerne kom i bakhold og slengte håndgranater og skjøt mot skolehuset som nordmennene hadde som hovedkvarter. Ingen ble såret. De trakk seg tilbake til Lenvik herfra og en del rodde utover mot Bogen. Engelskmennene var nu kommet til Bogen. De trodde det var tyskerne som kom og arresterte alle inntil det ble klart at det var norske frivillige.
I den tiden var alle lastebiler sendt over til Harstad for at ikke tyskerne skulle ha noen transportmulighet om de kom videre. Personbiler ble igjen, og vi var flere som ble utkommandert og kjørte sammen med engelskmennene i nesten en måned.
Natt til 1. mai 1940 kom Polske Amerikalinjens kjente båt "Batory" sigende inn fjorden med 1 a 2 tusen engelske soldater som ble satt i land på Liland av en masse fiskeskøyter. Veien var full av soldater. Disse tok inn på skoler og ungdomshus med videre. På Tårstad opprettet engelskmennene et feltsykehus for soldatene.
Så kom kapitulasjonen 8. juni. Flere avdelinger demobiliserte her på Liland, leverte inn gevær og ammunisjon med videre. Reiste så hjem til en velfortjent hvil og med savnet av de kamerater som hadde mistet livet.
En dag dukket det opp to store ishavsskuter og la til dampskipskaien på Liland. De skulle hente general Ruge med stab, som hadde overnattet på søstrene Hovdes hotell. Neste dag da de skulle reise, heiste flere gårder her på Liland flagget til topps. Jeg hadde den ære og glede at general Ruge med adjutant kom opp til vårt hus og takket for at vi hadde heist flagget. Vi ville på denne måte hylle ham for sin store innsats for land og folk.
Da båten skulle til å gå herfra, hadde det samlet seg en del folk på kaien for å ta avskjed. Jeg hadde fått min mor til å lage en bukett blomster med bånd i nasjonalfargene. Disse ble overlevert Ruge. Vi sang nasjonalsangen, og blant de fremmøtte var også min far som var 1905 veteran. Han stod i stram givakt under hele seremonien. Da vi var ferdig med nasjonalsangen, var general Ruge så rørt at han gikk på andre siden av båten for ikke å vise sine følelser over denne spontane hyllest og deltakelse fra vår side.
I sin bok nevner han den unge mann som kom med blomsterbuketten og at det var Ruges siste dag i frihet, da han jo var krigsfange etterpå.
Krigen varte jo i fem år, men under nesten hele krigen var vi en etterretningsgruppe i Evenes som gav opplysninger til norske og allierte om tyskernes festningsanlegg og bevegelser på land og sjø. Bogen var jo en tid flåtehavn for tyskernes ishavsflåte, med Tirpitz og opptil 14 andre krigsskip liggende oppankret. Så etterretningsgruppen XU med overlege Borch Johnsen som områdesjef for Ofoten, fikk mange viktige opplysninger å gi de allierte.
Hans Olsa Snekkar
etter Nakor Nilsen, (Nakor Naftali Nilsen 1898-1979)
Avskrift av en kassett hvor Nakor Nilsen Leiros forteller.
Det var to brødre. Jan Olsa han var jekteskipper, og han hadde jekteoppsett i Leirosen innfor han Albert Olsa. Også var det broren, han Hans Olsa.
Da Evenes kirke ble oppført var der en arbeidsformann som hette Krøysert. Han var tysker. Hans Olsa for utover til Evenes for å få seg arbeid på kirkebygget. Om han kunne noe med snekkerarbeid er uvisst.
Men denne Krøysert han var ikke så helt enkel. Han skulle egentlig ikke vært kirkebygger, den karen, for det var visst endel trollskap med ham. Det var ikke nødvendig å kunne noe med snekkerarbeid når de skulle ta seg arbeid hos Krøysert. Når de bare tok ham i handa før de begynte, så var de fullbefarne snekkere, men betingelsen var at de måtte ta ham i handa når de slutta i arbeidet også. Når arbeiderne kom, tok han den i handa og bydde dem velkommen, og snekkere var de med en gang.
Så begynte de å høgge til kirka på marka, og kvar stokk låg hulter til bulter. Da de var ferdig med denne høgginga, sa Krøysert: "Hvis nu jeg dør, så får dere ikke opp en eneste stokk". For det var ikke gjort noe arbeid på selve bygget, det var bare tilhugd. Men det ble nu til det at han levde. Og de fikk nu opp kirkebygget. Da kirka var ført opp, så hadde han ikke bruk for arbeidsfolket mer. Da han tok avskjed med dem, tok han dem i handa og takka for godt arbeid. De som ikke kunne noe med snekkerarbeid før de begynte hos Krøysert, de kunne heller ingenting med det etter at de hadde tatt avskjed med ham.
Da han kom til Hans Olsa, fikk han ikke ta ham i handa, for han mente at handa hans var for god. Hva slags innskytelse han hadde fått, er ikke godt å vite. Krøysert ble arg og sa: "Du skal få beholde kunsten, men du skal ikke ha noe hygge av den". Og det skal være visst. Hans Olsa beholdt kunsten. Han var en særdeles flink snekker. Han gjorde sitt håndverk både pent og skikkelig. Men så begynte han å drikke. Han ble periodedranker. Når trangen til alkohol kom over ham, solgte han snekkerverktøyene sine for å få penger til alkohol.
Han drakk så lenge det fantes noe. Han drakk alt ifra seg. Det var bare en liten høvel og en hammer, dem solgte han aldri, dem hadde han tatt unna bestandig.
Når denne rusen var over, så var det å arbeide seg opp igjen. Det første han måtte gjøre, var å arbeide seg nytt verktøy. Han hadde smie i Leirosen nede ved sjøen. Det kalles ennå for Smiberget. Det er der hvor de nye naustene er nå. Han var smed òg, den karen. Han laget alle verktøyene selv, tenger og alt han trengte. Han var låsesmed òg. Slik ble livet for Hans Olsa Snekkar, vekselvis i perioder med hardt arbeid og alkoholrus. Det fortelles en gang han var beruset, da møtte han presten, Hans Allan (prest i Evenes fra 1801-1844). Så sa han: "Goddag, Hans allmektig, her kommer Hans avmektig".
Hans Olsa Snekkar var med og restaurerte prestegården på Evenes. Der skulle også skiftes nye dører, og dem hadde de fått fra Bergen. Men så manglet det ei dør, og presten ba Hans Olsa om å arbeide den døra. Og det gjorde han så godt at den døra blev like fin som de dørene som kom fra Bergen. Da presten såg det, sa han: "Det er jo akkurat som det skulle vært gjort i Bergen".
Prestens begeistrede kompliment ble til et ordtak. Når det var noen som utførte et arbeid særdeles godt og pent, så ble det sagt: "Det er jo akkurat som det skulle vært gjort i Bergen". Hvor det ble av Hans Olsa? Han for nu vel og rak til han døde. Han var like nede i Skorva. Jeg såg jo ei løva som han hadde arbeidet der, hos handelsmann Ellingsen. Han hadde ei løva på porten, og det skulle være Hans Olsa som hadde skåret den ut. Den var ganske stor, større enn en schäfer.
Hans Olsas bror, Jan Olsa, ble gift med min oldemor, det var ho Marit. Det var mor hennes farmor. Hun ble enke. Marit var såpass gammel, det ble ikke barn i det ekteskapet. Så ble Jan Olsa for gammel til å virke med noe, og da solgte han, og da kom Nils Haldorsen fra Lakså inn der, og han ble gift med ho farmor. Det var ho som hette Ingeborg Harr Persdatter.
Fortalt av Nakor Nilsen Leiros til Harald Lambertsen.
Tannverktreet
av J.I.S.
Juovvan var noide, men også en flink naturlæge. Det saes at han brukte å ta en tur til en kirkegård og hente kirkegårdsmold.
Han kurerte sykdommer med "lesning", og mange pasienter fikk han på sine rundreiser.
Ofte tok han veien fra Grov til Duorgga når han var på hjemveg, og folk møtte opp og søkte hjelp hos ham.
Blant anna kunne han ta bort tannverk fra en og føre den over på ei bjørk. Slike tre blei kalt for tannverktre. Også Duorgga hadde sine tannverktre.
Stakkars den som var så uheldig å felle et slikt tre. Vedkommende risikerte da å få over seg den tannverken som var i treet.
Forra - glimt fra 1900-tallet
Astrid Rasmussen
Husmannsplassen Skavåsen og folket der
av Egil Rasmussen
Til Forra-gården hørte det ikke mange husmannsplasser, bare Finnjorda eller Furestrand og Skavåsen. Paul Andersen var den første som fikk husmannsseddel på Skavåsen i 1864. Som en ser av vedlagte seddel, måtte han svare tre ukers arbeide årlig til gårdeieren, Peter Elias Pettersen.
Paul Andersen, født ca 1811, var gift med Anne Paulsdatter, født ca 1816. Begge er oppført som finner eller lapper i folketellingene. De hadde fem barn:
- Lars født 1838
- Gunnar født 1843
- Anders født 1845
- Beret født 1847
- Amund født 1849
Eldste sønnen Lars, var født før foreldrene ble gift og mens de ennå bodde i Lenvikmark, eller Bogmark som det står. Lars bodde aldri i Skavåsen, men dro rundt på gårdene i Ofoten og strikket og spant til folk. Det sies at han alltid gikk med en stor hvit topplue. I 1875 er han oppført som ugift tjenestedreng hos Ole E. Olsen på Lakså med beskjeftigelse: "budeie". Og det er nok ham vi finner som enslig logerende legdslem hos Eberg Andreassen i Ballangen ved folketellinga i år 1900.
Paul Andersen skulle ikke få gjort så mye på sin husmannsplass Skavåsen. Som de fleste voksne karfolk på den tida, dro han på Lofoten hver vinter. Men den 13. januar 1866 kullseilte han i en forrykende storm fra sydost på Buksnesfjorden og omkom sammen med sine to sønner, Gunnar og Anders. Bare Paul og Gunnar ble gjenfunnet og ført hjem til Evenes.
Yngste sønnen, Amund Paulsen, som var oppfostra hos Knut Jensen i Brenna, overtok nå sammen med mora i Skavåsen. Søstra Beret, var tjenestejente på prestegården på Evenes i 1875, og der ble hun visstnok så lenge hun levde. Amund giftet seg med Beret Andreasdatter, født 1843, fra Lenvikmark. Hun var datter til Andreas Johnsen og Inger Johnsdatter. I 1865 var hun tjenestejente hos Peder Nilsen på nabogården til Skavåsen, Botnmark, men i 1875 var hun tilbake i Lenvikmark hos sin mor som da var blitt enke.
Amund og Beret hadde ingen barn selv, men tok til seg en pleiesønn, Kristian Nilssen, født 1879. Amund hentet han i Flakstad i Lofoten. Når folk spurte Amund hvem det var, svarte han at "det var nå en han hadde i sin svennstid". Etter dette gikk han bare under navnet Krestian Svennstid. Han var en av de fineste ved konfirmasjonen, - hadde fått seg nye klær, både skjorte og dress, av prost Andersen som tok seg spesielt av han.
Kristian kom seg godt frem og flyttet til Odda, hvor han ble predikant som pinsevenn. Han var en tur tilbake i Forra i begynnelsen av 1930-årene. Han holdt da "prediken" i låven hos Johan Mikalsen. Pinsevennene fikk jo ikke slippe til i skolehuset den gang. Under dette besøket tok han seg en tur til Skavåsen hvor han var vokst opp. På denne turen var han så uheldig å miste gullbrillene sine, men de fant heldigvis Anne Kildemo igjen og kunne gi ham dem tilbake.
Skavåsen hadde ikke plass til så store buskapen, men et par kyr og geit hadde de. Om sommeren hadde de kyrne i Dragvika, for i Skavåsen var det ikke noen havnegang for dem og utmarka til gårdeieren fikk de ikke lov å bruke til dette. De få dyrene de hadde stelte de godt, og Amund og Beret fikk til og med premie for det; en sølvskje, visstnok fra Selskabet for Norges Vel. På slutten klarte de ikke å brødfø seg på husmannsplassen og gikk rundt på gårdene og tigde mat. De ble vel understøttet en del av fattigkassen, men Amund med sin lille sekk på ryggen som kom og spurte etter mat, var det mange av de gamle som husket.
Ca 1920 var det definitivt slutt i Skavåsen, da klarte de seg ikke lenger alene der. Den siste geita de hadde, som var hvit og visstnok hette "Rypa", ble da solgt til Laura Aronsen i Høgaksla i Forra. Fattigvesenet fikk ordna det slik at Amund og Beret kom til hennes bror, Joel Andreassen og Ellen Johnsdatter i Lenvikmark. (Deres datter Inga Joelsdatter gifta seg med Anders Mikkelsen som overtok gården etter Joel). Amund og Beret ble hentet fra Skavåsen og ned til Jens Jakobsen i Forra. Han og kona hadde fått ordna med en del nye klær som de skulle få med seg. De takket og gråt før de måtte gå den tunge gang ned til Heimsjøen. Herfra ble de skyssa med båten "Forsøk" til Lenvik, og det var flere fra Forra som fulgte dem dit. Her ble de hentet med hest og vogn og kjørt opp til Lenvikmark. Amund og Beret levde ikke så lenge etter dette. Amund døde av tuberkulose 30. september 1922 og ble etter sigende gravlagt på Evenes. Beret døde av alderdomssvakhet som det står, 2. mai 1923 og ble gravlagt på Lenvik kirkegård.
Husene i Skavåsen tilfalt i følge husmannsseddelen gårdeieren, som da var Nikolaus Eilertsen. Den store løa fikk Harder Pedersen på Ner-Lemmen (Dalhaug), og den ble satt opp igjen der. Skavåsen er et fint sted som har vært målet for mang en skitur eller søndagstur til fots. Naturen og skogen er nå på god vei til å ta tilbake de små åkerlappene der, men ennå kan en såvidt se tuftene etter husene. De som er litt kjent på stedet, kjenner jo også til "Varge-Pål hula" der. Men om det er Pål (Paul Andersen) som har fått sitt navn knyttet til denne, eller det er den "Varge-Pål" som Inga Bjørnson skriver om i sin bok "Dundor-Heikka", det vet jeg ikke.
- PS Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har sjekket alle årstall i kirkebøkene, men brukt en del folketellinger, og de er ikke alltid helt korrekte når det gjelder fødselsår og alder. DS
Tilføyelse av redaksjonen
"Varge-Pål" er far til Amund Paulsen. (Varge-Pål" og Paul Andersen er samme person).
Bilder fra Østervik
Et treffende svar
Blåbærturen
Fra Bergvik
Gudrun Gulljord
Spøkelseshistorier
Gamle minner og Gammelstua på Kildbakken
Birger Gulljord
Med sykkel og skinnsekk
Aslaug Olsen
Selvstendig ærhvervsdrivende med sykkel og skinnsækk.
I moderne tid er "jobbskaping" et nytt ord som er kommet inn i vårt ordforråd.
En slik jobbskaper var Hanna Øse fra Lenvikmark. Hun var født 14. august 1899 som nr 9 i en søskenflokk på 12. I en søskenflokk er det jo slik at de større barna må passe de mindre. Også i Hannas tilfelle blev dette aktuelt da mora døde tidlig og de eldste søsken var fløyet ut av rede.
Når konfirmasjonen var unnagjort, var det å ta tjenerstaven fatt. Og hun reiste til Narvik og tok huspost. Men dette var en livsform som ikke passet for Hanna. Hun var altfor selvstendig til å finne seg i å bli komandert av andre, så hun blev ikke lenge i den bransjen. Hennes store drøm var å finne et arbeide hvor hun kunne være selvstendig. Men hva skulle hun slå inn på med to tomme hender? Det bodde en god forretningskvinne i henne. Hun hadde teft og handelsånd. Sans for tall hadde hun også.
I den tida var det ingen i Lenvikmark som sendte melk til meieriet. De separerte melka. Nogen solgte fløte, andre kjernet smør, og de reiste til Narvik og solgte sine produkter.
Da var det Hanna fikk en idè. Enn om hun kunne reise til byen og selge disse varene for dem. Hun lanserte ideen for sine naboer, og responsen var positiv blant noen av dem, og snart foretok hun sin første tur som handelsreisende. Dette blev opptakten til et enestående og særegent yrke og livsgjerning, for ikke å snakke om slit som bare Hanna med sitt ukuelige pågangsmot og tøffe innstilling kunne holde ut.
Men i motsetning til andre handelsfolk som driver forretning i fine lokaler, hadde Hanna sin forretning i en sekk på ryggen. Det var i slutten av 1920 årene hun begynte å reise. Riktignok var veien kommet til Lenvikmark, men den blev jo ikke brøyta om vinteren, det var bare kjørt med hest og slæde. En kan jo tenke seg hvilket slit det var å komme seg ned til Lenvik med et kobbel av fløtespann på sparken og en fullstappet sekk på ryggen. Hun måtte starte klokken 3:30 om natta for å nå melkebåten i Lenvik. Når det var uvær og snøfokk, måtte det være forferdelig å ta seg fram i beksvarte natta. Og slitet var vel ikke mindre når hun kom til byen og skulle dra disse fløtespannene opp Sjøbakken og gå fra hus til hus og by det ut. Men hun anskaffet seg snart faste kunder i byen.
Det varte ikke lenge før flere og flere av naboene begynte å sende varene sine med Hanna, og vareutvalget utvidet seg til å omfatte ost og smør, egg, ryper og ørret. Også bær. Til transporten av slike varer fikk hun sydd seg en skinnsekk. Til fremkomstmiddel på sommerføre kjøpte hun en sykkel. Sykkelen blev hennes varemerke, med skinnsekken på bagasjebæreren og fløtespann hengende på sykkelstyret. Men det var ikke bare til byen hun var læsset med varer. Det hendte vel ofte at hun var like tungt lastet på hjemveien.
Når det var noe naboene trengte å få hjem fra byen, så var det bare å sende med Hanna. Det var de utroligste ting hun kunne ha med seg hjem, fra wienerbrød og snus til store jerngryter. Huskeliste skrev hun visstnok aldri, men hun hadde med seg hjem alt det folk ba henne kjøpe for seg. Hun drev forretningen sin på den måten at hun gikk rundt på gårdene og samla opp varene. Når hun kom hjem fra byen, gikk hun samme ruta opp igjen for å lønne ut sine leverandører. Regneferdighetene var det ingenting i veien med. Når hun kneip øyan igjen og regna i hodet, da gikk hun kalkulatoren en høy gang! Så fisket hun pengeboka opp av barmen og talte opp pengene. Selvfølgelig blev det trukket fra et lite beløp til vederlag for hennes umak. Hun var ikke den som trekte opp noen. At hun hadde for vane å bære pengeboka på barmen, reddet henne fra å bli ranet engang hun blei overfalt i huset sitt. Hanna bodde fremdeles i sitt barndomshjem. Og i tillegg til reise og handelsvirksomheten, hjalp hun også til med å stelle sin syke og sengeliggende far. Da faren døde, flyttet Hanna. Hun leide seg et hus der det var mest lettvint for den handelen hun drev med.
Hun fikk en større og større kundekrets i Narvik. I okkupasjonstida blev hun virkelig populær og verdsatt. Folk gikk og ventet på henne. I den tida fikk hun også leverandører fra Grovfjord. Selvsagt økte varemengden med det, og hun anskaffet seg en skinnsekk til. I krigstida var det jo visse restriksjoner og kontroller av forskjellig slag, men dette var ikke til hinder for hennes handelsvirksomhet, for hun hadde kunder og forbindelser også blant dem som håndhevet slike bestemmelser.
Utallige blev hennes turer med melkebåten til Narvik. Skipperen på melkebåten var en myndig herremann med temperament. Men når sant skal sies så hadde også Hanna vært langt fremme i køen når temperamentet blev utdelt!
Det kunne nok hende at denne skipperen kom i skade for å la utålmodigheten løpe av med seg når Hanna kom drassende ombord med sykkel og skinnsekker og munter med fløtespann og diverse annet som hun drog med seg. En gang var det til og med en levende geit med i varebeholdningen. Kanskje ikke så underlig om skipperen blev lei noen ganger. Men Hanna blev ikke svar skyldig, og det utspant seg mange skarpe orddueller i mellom de to. Som for eksempel den gangen de gikk fra henne i Narvik. Hanna skulle hjem etter endt handelstur og kom i seneste laget ned på kaia. Melkebåten hadde akkurat lagt fra og var på vei ut. Hanna vifta og ropte. Skipperen såg henne, men brydde seg ikke om å snu. Båten gikk og Hanna blev stående igjen. Tilfeldigvis lå "Barøy" ved kaia og skulle gå om en stund. Kapteinen hadde lagt merke til hva som skjedde og tilbød Hanna å komme ombord, så skulle han praie "Haldis" når de nådde den utpå fjorden. Hun tok imot tilbudet og gikk ombord. Skipperen på melkebåten blev både forbauset og oppbrakt da han blev praiet og fikk se at det va Hanna med sekken og spann som kom ombord. Da var det hun som triumferte. Hun var ikke den typen som var redd for å si hva hun syntes, og det gjorde hun med ettertrykk.
Det går mange anekdoter om hennes frittalenhet og tøffe måte å være på. Tyskerne var hun spesielt forarga på, og hun var ikke redd for å si dem sin hjertens mening.
Det fortelles om en hendelse ombord på "Haldis". Det var helt fullt på damelugaren, og hun fikk ikke sitteplass. Blant annet satt der en tysker og sov. Hanna visste på råd. Hun gikk og fylte sykkelpumpa med vann, kom inn i lugaren og spruta vannet i ansiktet på tyskeren, og sitteplass fikk hun.
Hanna drev sin handelsvirksomhet under krigen og. Det blev mindre og mindre mat etterhvert, og de som bodde i byen, hadde det ikke så greit bestandig. Nå blev hun ønsket virkelig velkommen med sekken sin. Kanskje det var mulig å få kjøpe litt landmannsprodukter. Og Hanna sviktet ikke sine gamle kunder. Hun delte så godt hun kunne slik at det kunne bli litt til hver. Til og med noen av dem som sympatiserte med okkupasjonsmakten, var hennes kunder.
Hun fortsatte med reisinga. Nå fraktet hun ikke bare smør og ost i sekken sin. Det hendte også at hun hadde radiobatterier og slike ting med seg tilbake.
Hannas spesielle egenskap var gjestfrihet og sparsomhet, og bak hennes tøffe og barske ytre banket det et varmt og medfølende hjerte. Kom man på besøk til henne, hendte det ikke at man fikk gå derifra uten å få mat og kaffe. Hun blev irritert hvis noen sa nei takk. Omsorg for sin neste hadde hun også.
Hennes høyeste ønske var å få sitt eget hus, og det fikk hun anledning til etter krigen. Men nå var det blitt mere ordnede forhold når det gjaldt omsetning av jordbruksprodukter, og Hannas krets av leverandører var blitt betraktelig mindre. Nå var det stort sett bare dem i Grovfjord igjen. Derfor bygde hun huset sitt i Atterskogen, ikke langt fra grensen til Troms fylke. Dette gjorde hun for å være nærmere de leverandører hun hadde igjen. Og nå brukte hun bussen som fremkomstmiddel. Der bodde hun alene i mange år uten naboer. Ikke hadde hun elektrisk lys og ikke telefon. Men radio hadde hun, for hun likte å følge med i hva som skjedde. Nyhetene og ønskekonserten var populær. Hun likte sang og musikk, og hun hadde selv en god sangstemme, så radioen blev som en kamerat for henne.
Hun trivdes med å bo alene, og hun hadde det bra. Men en hardt slit i vær og uvær hadde satt sitt preg på henne. Hun fikk vondt i en fot, og helsa begynte å skrante. Allikevel fortsatte hun med å reise til byen.
Hanna hadde en kjeller under huset sitt med en nedgang gjennom en luke i kjøkkengulvet. På undersiden av denne luka var det en krok så den kunne hektes igjen på den sida.
En dag Hanna var i kjelleren et ærende, kom det inn en kar. Han hadde til hensikt å rane henne. Han ropte på henne, og da hun tittet opp fikk hun en tegelstein kastet i hodet. Hun var lynsnar å lukke luka igjen og hekta kroken på. Han på sin side lukket opp stuedøra og stilte den på skrå over luka så hun ikke skulle komme seg opp. Så endevendte han skuffer og skap, men fant ingen penger, for dem hadde hun på barmen som nevnt ovenfor.
Hun måtte tilbringe natta i kjelleren med blødende sår i hodet uten mulighet til å komme opp. Neste dag kom en mann som skulle hjelpe henne med noe arbeide. Han fikk henne til læge og det måtte syes flere sting. Men hun lot seg ikke skremme med dette. Hun fortsatte å bo alene i skogen langt fra folk. For hun var en hård nøtt og ikke lett å skremme.
Nå blev turene til Narvik sjeldnere. Helsa begynte å svikte mer og mer. Hun måtte gå med stav eller støtte seg til sykkelen. Det hårde slitet gjennom årene hadde satt sine spor, og gikta herjet i kroppen hennes. Den hadde satt seg fast i alle lemmer. Likevel tok hun en Narvik-tur nå og da. Hun kunne nesten ikke slutte, for de turene var liksom blitt livsinnholdet for henne.
Men så fikk hun en alvorlig sykdom som forårsaket operasjon og flere sykehusopphold. Nu gikk det raskt nedover med henne. Hun fikk likevel oppleve å få innvilget invalidetrygd som det hette den gangen, men det var bare på papiret. Hanne trengte ikke de pengene lenger. Hun var ferdig, og nå skjønte hun det sjøl også. En dag sa Hanna plutselig: "Jesus henter meg". Straks etterpå sovnet hun inn.
Hun døde på Narvik sykehus den 3. januar 1962, vel 62 år gammel. Hun hadde lagt ned staven for godt, og var kvitt alle bekymringer. En sliten sjel hadde funnet hvile.
Hun vil bli husket først og fremst for den slitsomme og uvanlige jobben hun utførte, men også for sin gjestfrihet og sitt gode hjertelag.
Etter hennes død blev det lille huset hennes solgt, og når man en sjelden gang går forbi der, så er det med vemod man tenker på Hanna og alt hun strevet med.
Denne beretningen om Hanna Øse er blitt meg fortalt av hennes brordatter, Dagny Didriksen.
Første skolehus i Lenvikmark
Det hvite huset i høyre bildekant er Dalbakk, videre til venstre er huset på Heimly. Så kommer gammelstua hennes Berit Olsen og sommerfjøset hennes.
Så kommer stua og fjøset til Ole Olsen, og helt til venstre oppe ved veien, sommerfjøset hans. Fjellet i bakgrunnen er Sauen, og kollen til venstre er Snubbakollen. Neset i forgrunnen er Joneset.
av Aslaug Olsen
Dette er Ole Jakobsens hus Lenvikmark. Han bosatte seg på denne plassen i 1847.
I en gammel skoleprotokoll finner man at det har vært skole i dette huset fra 1852 til 1859.
Også omkring 1885-1895 var det vekselvis skole i dette huset, og i nabohuset hos John Mikkelsen.
I følge muntlige beretninger var det Ola Jakobsens sønn, Lars Jakob Olsen som vikarierte som lærer. I beretningen heter det videre at han var så flink i konfirmasjonsskolen. Derfor blei han av presten oppfordret til å vikariere som lærer.
Denne gammen blei også benyttet som forsamlingshus.
Ole Jakobsen var født i Norr-Kaitum i Gillevara sogn den 10. mars 1815 og han hadde slektsnavnet Nibla.
Han blei ekteviet i Evenes kirke den 8. desember 1843 med Beret Knutsdatter, enken etter Lars Johnsen Bogfjell. Hun kom fra Elveneshaug i Gratangen, men var født i Talma i Jukkasärvi sogn, omkring år 1805. Hennes far var Knut Olsen Stor.
Ole Jakobsen var predikant i den læstadianske forsamling. Han var en varm kristen som hadde omsorg for sine egne og for sine naboer og medmennesker. Han var predikant i Bogen forsamling til sin død. Hans sønn Lars Olsen var også predikant og virket trofast for Guds sak.
I den store gammen deres, som var inndelt i to rom, blei det holdt mange samlinger. Under disse samlingene var gammen som oftest stapp full av folk, for det var mange fra sjøgårdene som søkte til samling i Evenesmark. Det var Lars Olsen som holdt disse samlingene og predikte Guds ord. Han var en alvorlig kristen som var meget belest i den Hellige skrift. Og han påminnte menneskene om hvor nødvendig det er å gjøre seg ferdig og beredt til den siste reise til evigheten. I artikkelen "Petter-Hansaveien" i Fimbul nr 6 - 1982 omtaler John Mikal Løvli, Lars Olsa, og plassen hvor denne gammen sto.
Mer om Ole Jakobsen
I en samtale med Kristian H. Lenvik forteller Lars Olsens sønn, Anders Larsen om sin bestefar Ole Jakobsen: Han kom til Lenvikmark som reinpasser og bosatte seg her som rydningsmann.
Ole blei gift med Lars Johnsens enke Beret Knutsdatter. Enken hadde disse barn fra første ekteskap: 1. Jo Larsen 2. Knut Larsen 3. Anders Larsen som flyttet til Sølvsteinlia 4. Ole Larsen som flyttet til Laberg i Astafjord.
I ekteskapet Ole og Beret var det sønnen Lars Olsen som overtok farsgården til han overlot den til sønnen Andres. Ole Jakobsen berettet at da han kom til Lenvikmark var all jord Kongens eiendom.
Til bolighus var å nytte torvgammer likeså til fjøsgård, men til høyhus og uthus forøvrig var nyttet byggemateriell av bjørk og furu som var tatt av statsskogen, og bjørkenever nyttet til taktekke under torva, og mellom torva og innerveggen i bolighuset og fjøset.
Om vinteren dreves det en del husflidsarbeide av dem som ikke var på fiske på Lofoten og Finnmark.
Materiell hertil var hentet fra skogen av bjørk og furu. Det husflidsarbeide som blev fremstillet var auskar, reker for fjøs og for snømåking, bagstetrau, vassbøtter, melkebonke og skåler, alle i diverse størrelser, tvarer, auser og spiseskjeer til kjøkkenbruk. Husflidsarbeide blei omsatt til handelsmannen på Fagernes i varebytte med kolonialvarer av diverse slag, tøyvarer og sytråd med videre. En 14 dager før jul blei varene brakt til Botn i indre Bogen og lastet ombord i en ottring som føringsbåt.
Av de ivrigste husflidsarbeidere på gården på den tid var Ole Jokobsen, Johan Olsen som senere flyttet til Myrnes og fikk seg jord der som han drev til sin død, og som da blev overtatt av hans sønner Ole Johansen og Nils Johansen.
I begynnelsen av det 18. århundrede var ulven en plage for reineierne og bønderne, hvorved disse mistet rein og bufè, mest sauer og gjeiter.
Når nå reineierne startet som rydningsmenn og tok fast bopel førte det til at reinpassen blei vanskjøttet og vargen - ulven - fikk mere rådebelde over reinflokkene og reduserte disse så reindriften til sist tok slutt.
En tid etter at Ole Jakobsen hadde bosatt seg på Lenvikmark bestemte han seg for et besøk til slekt og venner i Sverige. Turen blei foretatt om vinteren med ski som befordringsmiddel. Og reiseruten lagt over Herjangen, Vassdalen, derfra til Tårnetræsk i Sverige og videre til bestemmelsesstedet Gillevara. Utrustningen til turen var: Underbukse av hvitt stoff, utenpå en bukse av sort vadmel. Så var det en kofte nærmest kroppen av hvitt stoff og utenpå en kofte av sort vadmel. Hertil kom så en bukse av reinskinn og en pesk av reinskinn for å ta på seg hvis en blei overfalt av regn eller snøstorm på veien.
På føttene var det skaller av reinskinn med foring av sennegress hentet fra bekkefar og vasskjønner, og som var tørket til dette bruket. Strikkede strømper var ikke nyttet av samene i de dager. På hodet var det lue av ulveskinn og på hendene var det strikkede våtter med reinskinnshanserk utenpå.
Ferdakosten hans var: Røket tørket fårekjøtt, tørket ost av geitmelk, kandis-sukker, klappakaka, landssmør brent kaffe og kaffekjel av kobber, samt svovelstikker og fyrtøy i reserve. Hertil kom så jaktgevær med solid jaktkniv. Mens han var på besøk hos sin brors familie og andre nære slektninger, deltok han i, og besøkte de derværende læstadianske forsamlinger og møter, hvor Lars Levi Læstadius og Johan Ratama prediket. Hans slektninger tilhørte den læstadianske lære.
På denne turen blei han oppvakt og begynte etter sin hjemkomst til Lenvikmark og fortelle om kristendommen og predike Guds ord. Etter en stund blei han oppfordret til å holde offentlige samlinger. Som virkefelt hadde han distriktene Grovfjord, Herjangen, indre og ytre Bogen, Lavangseidet, Ballangsmark.
Ole Jokobsen sies å ha vært skoleholder i årene 1852-60. Skolelærere i disse årene var P. Bergfjord i 1853-57 og Lars Pedersen i årene 1858-59. Skoletiden pr år var 1853-54 14 dager. I årene 1855-60 21 dager pr år.
Ole Jakobsen døde på Lenvikmark 22. februar 1893, 78 år gammel.
Kilder:
Gamle skoleprotokoller
Kirkebøker på mikrofilm
Muntlige beretninger
Sitat fra Anders Larsens beretning til Kristian H. Lenvik
Konfirmasjon - gamle bilder
Livberging i ei fjellbygd
John Mikal Løvli forteller
Utborerskriket som ble avslørt - AKM
Aslaug Olsen
Gamle bilder
1739 - 1989. Skolejubliéet
Gårds- og slektshistorie, denne gang Liland og Bjelgam
Dataene er samlet av Kristian H. Lenvik, og sannsynligvis sammenfattet i begynnelsen av 1960-årene.
Liland
Gaarden er for tiden gårdsnummer 17 i Evenes herred i Ofoten, Nordland fylke.
Liland antas aa vere an av de elste gaarder i Ofoten, men naar den ble ryddet og bygget vites det for tiden ikke noe om.
Gaardsnavnet skreves tidligere slik: 1432-40 Lidaland, 1567 Lilanded, 1610 Liland, 1614-1664 Lilland, 1701 Liland, 1762 Lieland, 1801-1819 Lieland, 1838 Liland (Lidaland).
Det sies at kirken ved bispen i Nidaros har hatt disposisjon og raadevelderetten over gaarden fra og med 1432, fra Aslak Bolts tid, nordlendingen fra Tjötta som var bisp i Nidaros i tiden 1407-1430, til aar 1671, da det kom noen eiendomsbesiddere som ble kaldt odelsbönder med serskildt skatt som saadan.
Fölgende har blant annet ryddet, bygget og drevet jordveg paa gaarden som böxlere, leielendinger og selveiere i nedennemnte aar:
| --------- |
Bjeldgam
Redaksjonen
Redaksjonskomitéen er identisk med bygdeboknemnda.
Eva Svendsen
Bjørg Melbøe
Asmund Tverfjell
Ingrid Elvemo
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten