Kjeldearkiv:Fimbul nr 26 - 2008
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Forord
Hovdegården og Anderssengården er to kjente gårder i Evenes. Nå er begge gårdene svært aktuelle igjen - hver på sin måte. Bygningene i Hovdegården har fått nytt liv som gårdsmuseum, og i Anderssengården er det igjen lys i vinduan. Der holder Evenes husflidslag til i 2. etasje. Stoff om disse gårdene fyller mange sider i årets "Fimbul".
Det er stort spenn i stoffutvalget - fra gårdshistorie, salme og bordbønn til mimring om fantestreker på Tårstad.
Dessuten må det absolutt nevnes at mangeårig medlem av nemnda, Aslaug Olsen, har fått Evenes kommunes kulturpris 2008 for sitt iherdige arbeid med samiske slekter og stedsnavn. Gratulerer enda en gang!
Vi er stadig interessert i stoff og bilder med tilknytning til bygda, både alvor og skjemt.
Takk til alle som har bidratt med stoff/bilder til dette heftet.
God jul!
Hilsen redaksjonen
Søndagsbetraktning
ved Prost Jak. J. Anderssen, Ofoten
Joh. 3 v. 16
1. juledag
Mel.: Jeg er så glad hver julekveld...
O Gud, som har i kjærlighet
til menneskene sett
og sendt din Sønn til jorden ned
til frelse for vår æt,
at vi ved ham skal kjenne deg
som kjærlighetens Gud,
du lede oss på troens vei
med Jesus livet ut!
O Gud, som har ham kledt i kjød
og salvet med din Ånd
og kraft i både liv og død
og ved din høyre hånd
ham satt som alles frelsermann -
du verdens syn opplad,
at den ham se og kjenne kan
og han annamme glad.
Du har begynt den gode sak
i oss, - O Gud, fullfør
i verden den til Kristi dag
og så i oss det gjør,
at vi fra synd oss vender bort
og øver kjærlighet,
som Jesus har i verden gjort
og gjør i herlighet!
Jennys bordbønn
100 år gamle Jenny fra Gratangen har ei nydelig bordbønn friskt i minne.
Før måltidet:
Vor disk og Dug er alt bered,
O Gud for din Barmhjertighed
velsign nu disse Gaver saa
at vi kan Legems Styrke faa!
Gud, mæt enhver som hungrig er
og Suk for Brød til Himlen bær!
Giv Fred og Frugt i vores Land,
velsigne Jorden, Luft og Vand!
Bevar vor kristne Øvrighed,
giv oss vor Næring af vor Sved.
Mæt og vor Sjæl med Livsens Brød
som Jesus tjente ved sin Død!
Etter måltidet:
Hav Tak, o Gud, vor Skabermand
for Næring utaf Land og Vand!
Hav Tak, o Jesus, for din Død,
hav Tak du rette Livets Brød!
Tak Helligånd! Opplys vort Sind.
Til Herren vore Hjerter bind!
Gud, tænk paa store og paa små
som for ditt forsyns Øie staar!
Du ene veed hvordan vort Brød
skal skjæres for os til vor Død.
Gi Helbred, Lykke, Liv og Gavn
og Salighed i Jesu Navn. Amen.
Kilde: Kingos bordvers fra 1681.
Landstads salmebok 1869
Rettelser
Rettelse til "Fimbul" nr 25.
Bilde til Stuneshaug og folket der: Hansine Hansdatter
(Hansine var datter av Ellen, Nils Eriksens eldste datter).
Bygdeboknemnda beklager feil ved billedtekstene til artikkelen "Krigsfangeleiren i Bogen" v/ Randulv Pedersen. Redaksjonelt hadde det sneket seg inn noen feil som det har vært gjort forsøk på å rette opp gjennom "EvenesNytt" nr. 1-08. Nå slås imidlertid følgende fast:
- Riksveg 50 har aldri gått gjennom Bogen slik det blir antydet under nederste bilde på side 38.
- Brakke 8, administrasjonsbrakka i marinehavna er heller ikke på dette bildet. Den ser vi nærmest og midt på i bakgrunnen på øverste bilde side 39.
- Nederste bilde på side 39 har ingen polakker og tsjekkere, men bare russere.
- Øverste bilde på side 41 var av Randulv Pedersen gitt følgende tekst: Bogen Sangforening som sto for arrangementet, og andre i god blanding.
- Side 35 : Scharnholst rettes til Scharnhorst.
Registrerte og uregistrerte gammetufter i Snubba
av Aslaug Olsen
I Snubba finnes det mange tufter etter samiske boplasser i gammel tid. Ikke alle tuftene er synlige lenger på grunn av pløying og rydding av jord. Men ved hjelp av muntlige beretninger av de gamle her oppe har man fått kjennskap til hvor de ligger. Ved hjelp av de gamles beretninger har man også fått navn på folket som bodde på plassene. I tidsrommet 1994 til 2002 er disse tuftene blitt registrert.
Registreringen er utført av arkeolog Oddmund Andersen, kulturhistoriker og konservator ved Tromsø museum, Dikka Storm og cand. scient. Magne Olsen.
1. Heggholla
I muntlige beretninger heter det at i 1719 kom det noen samer og bosatte seg i Heggholla. Dette er en plass ned mot sjøen nedenfor Østervik-vegskillet i Evenes, og de bodde der i 11-12 år. Dette området tilhørte kirkegods, og oppsitterne i nabolaget var ikke særlig begeistret for å ha samisk bosetting i sin umiddelbare nærhet. De beskyldte samene for å ødelegge skogen. Denne uviljen førte til at naboene bestemte seg for å gå til drastiske tiltak for å drive samene bort fra Heggholla. Denne plassen er ikke registrert.
2. Lappegamhågan
Muntlig beretning av etterkommere til disse naboer beretter at de bevæpnet seg med stokker og staur og drog til Heggholla for å jage samene bort. Samene var ikke mannsterke nok for å sette seg til motverge, og de måtte dra av gårde i all hast. Men hvor skulle de hen? Med spedbarn og gravide kvinner i sitt følge var det sannelig ikke så greit å forlate sine hus og dra på flukt. De la da veien opp gjennom skogen, og da de kom til en plass som kalles Kvantålimyra, bestemte de seg for å sette opp sine gammer på haugene på vestersida av denne myra. Etter deres bosetting har disse haugene fått navnet Lappegamhågen.
Hvor mange år de bodde der oppe, vet man ikke. Også der oppe ble deres bosetting sett på med uvilje av oppsitterne nede ved sjøen. Samene befant seg fremdeles på kirkens eiendom, og her som i Heggholla tok de av skogen det de hadde bruk for til brensel og anna.
Atter en gang bestemte oppsitterne ved sjøen seg for å jage samene enda lenger til skogs. Og de drog opp til Lappegamhågan for å drive samene også derifra. Det fortelles videre at det utspant seg en ganske heftig kamp mellom partene. Overfallsmennene forsøkte seg også på å tenne på en av gammene, men det lyktes ikke. Med hjelp av bjørnespydet klarte gammens eier å forhindre det. Det fortelles også at i gammen låg en kvinne som skulle føde barn. Samene var denne gangen mer mannsterke, og de fikk overtaket. De tok til og med en av overfallsmennene til fange, og de slapp ham ikke før overfallsmennene hadde bedt om "godt vær". De måtte dra fra Lappegamhågan som tapere. Samene satte etter dem nedover lia. Etter denne hendelsen flytta samene frivillig fra Lappegamhågan og ned til Lenvikmark som da ble kalt Bogfjell og senere Bogmark, nå Snubba.
Registrering ble gjort på Lappegamhågan 30. juni 1994 av Dikka Storm fra Tromsø museum og Magne Olsen. Det ble registrert 8 mulige tufter. Ved befaring der oppe året etter av arkeolog Oddmund Andersen ble bare en av de registrerte tuftene godkjent som gammetufter. Det er den store tufta som ligger nærmest, og tett nedenfor Lappegamhågkilda.
3. Vierahak / Skredtoften
Plassen ligger på bruksnummer 18 og 19, nåværende Østli eiendommen, på en haug ovenfor Petter Hansaveien like før veien krysser Gursujohka. Tuftene er pløyd opp og er ikke mulig å påvise i dag. På plassen er det under pløying funnet kvernstein, grev og andre redskap. Her bodde Ole Persen født 1795 død 1837 og hustru Elen Henriksdatter født 1796 død 1826. I februar 1826 gikk det et snøras her som ødela boliggammen deres hvor Elen Henriksdatter og deres fire år gamle datter, Inger Perolina, omkom. Ole Persen og en to år gammel datter, Elen Johanna, overlevde. Også de flytta til Nordmark, Evenesmark.
Det er knyttet stedsnavn til plassen etter denne ulykka. Under utskiftningsforretningen i 1866 da grensen mellom innmark og utmark blir beskrevet, blir det i nærheten av denne plassen nedsatt en merkestein med stedsbeskrivelsen Skredtoften. Det samiske navnet Vierahak betyr en plass hvor det har rydd eller rullet noe ned. Plassen ble registrert sommeren 1994 av Oddmund Andersen.
4. En mulig gammetuft like ved grensen mellom bruksnummer 16 og 17 i Atterskogen.
På bruksnummer 16 Myrvolls atterskogteig tett nedenfor Petter Hansaveien, ca 20-30 meter sør for elva som kommer ned fra Hoanta. Tufta er meget usikker på grunn av uklar markering mot nord. Det ble heller ikke funnet trekull i tufta ved prøvestikk. Registrert sommeren 1995 av Oddmund Andersen. Einar Elvebakk var med og påviste stedet.
5. Ballán
Vi fortsetter videre etter Petter Hansaveien ca 250-300 meter. Her går vi opp etter en sti som går mellom skillet mellom bruksnummer 6 og 7 og en liten bekk, og kommer opp ei lita slette, og videre opp en liten bakke. Her går vi over bekken. På en bakkekant ca 20 meter bortenfor bekken er det ei gammetuft som var godt markert og godt synlig før utgraving, som ble foretatt sommeren 1995 av Oddmund Andersen.
I ildstedet var det to trekullag atskilt av et torvlag. Funn:
- Ildflint fra lag to i ildstedet.
- En jernbit fra lag en i ildstedet.
Det ble tatt prøver fra trekull som lå i askelaget (lag to), det vil si lavest. Prøven ble 14C datert. I følge opplysning av arkeologen viser datering at gammetufta eller boplassen kan være fra ca 1685 til tidlig på 1700-tallet.
Rett nedenfor den utgravde gammetufta, ca 30 meter nedover bakken på ei slette ved bekken, er det ei gammetuft. Her ble det påvist trekull ved prøvestikk med jordbor, så dette er tuft etter en boliggamme.
Omkring 40 meter på ei flate sør for bekken er det to mulige gammetufter. Her ble det ikke påvist trekull i tuftene. Derfor kan en tenke seg at det ikke var boliggammer, men at de hadde andre funksjoner, for eksempel som fjøsgamme, høylåve eller gamme brukt til oppbevaring. Disse fire tuftene ligger på bruksnummer 7 Dalbakks eiendom i Atterskogen, og ble registrert sommeren 1995 av Oddmund Andersen. Ettersom det ble påvist trekull i to av tuftene ser det ut som det har bodd to familier her. Det knytter seg et sagn til Ballán boplassen. Ballán betyr skremt på norsk.
I beretning fra de gamle her i Snubba heter det at det bodde folk på denne plassen. En gang skjedde det noe her som skremte dem bort fra plassen. Det er ikke sagt hva som skjedde. De flytta derfra og slo seg ned lenger nede i lia på en plass som heter Geahcegieddi som på norsk oversettes til lienden eller slutten på lia, der terrenget begynner å flate utover. I dette tilfellet mot Røytelvmyrene.
6. Geahcegieddi
Denne plassen ligger på en tørr haug mellom bruksnummer 17 og 6 i Atterskogen. Her er det to tufter der det ble påvist trekull ved prøvestikk med jordbor og som da må være boliggammer. Dessuten ble det funnet tre mulige tufter som trolig har hatt samme funksjon som de to tuftene som er beskrevet på 5.
Det synes som her er samme boligmønster som på Ballán med to boliggammer i nærheten av hverandre og dessuten andre mulige tufter som kan være fjøs og låvetufter. Einar Elvebakk var med på denne registreringen, og han kan huske at det var en åker nedenfor en av de mulige tufter. Der var det alltid åpning i skogen. Geahcegieddi ble registrert sommeren 1994 av Oddmund Andersen.
Min far Ole Olsen fortalte at i Atterskogen bodde en mann som ble kalt "Mollengallu", oversatt: Målt skalle. Han hadde en uvanlig bred skalle.
7. Risseláddu / Risløa
Denne plassen ligger på bruksnummer 13 rett nedenfor huset på Elvebakk/Elvetun. Tidligere kunne man se tufter her, men de er fjernet, trolig på grunn av pløying. Einar Elvebakk husker at det var tufter her. De lå omtrent der undergangen under E10 er nå. Det var Reier Eriksen født ca. 1700 og hustru Ane Paulsdatter født 1707 død 1787 som bodde her. Reier er en av Bogens fjellfinner som Major Schnitler registrerte 15. juni 1743. Sagnet forteller at han kjørte med okse nedover isen på Snubbavatnet. I nerenden av vatnet ga isen etter og Reier og oksen omkom. Kirkeboka for Ofoten viser at dette skjedde 31. oktober 1761. Også hans sønn Paul Reiersen født 1734, død 1806 og hustru Botel Mikkelsdatter født 1726 bodde her. Paul Reiersen flytter til Botnmark, og han dør der.
Muligens var det bosetting her ennå i 1801. Da viser skattelista at her var litt brannskade. Plassen ble registrert sommeren 1994 av Oddmund Andersen.
8. Pålheimen / Boala siida
Denne plassen ligger på en liten slette rett opp av husene på bruksnummer 17 Heimly og på oversida av veien som kommer fra Dalbakk og går til Loftsletta. Tufta er ikke synlig lenger på grunn av pløying, men jeg husker den før den ble lagt under plogen. På denne plassen bodde Paul Andersen født 1815 i Osmarka død 1866 og kona Ane Paulsdatter født 1815 død 1889. Hun er datter av Paul Larsen født 1775 i Fjellkroken død 1828, som bodde på nabobruket Dalbakk.
Paul Andersen var en person som ikke var så nøye med mitt og ditt, og var av den grunn forfulgt av øvrigheten. Han hadde økenavnet "Varge-Pål".
Registrerte gammetufter i Osmarka
av Aslaug Olsen
A. Sirigamman gårdsnummer 13 bruksnummer 4 Osmark eier Hilbjørg Bjørkli
Her bodde Anders Larsen født ca 1765 og hustru Anna Eriksdatter født 1784 i Osmark død 1864. Anders er sønn av Lars Nilsen av Øreløsslekta og Karen Mikkelsdatter i Fjellkroken. Anna er datter av Erik Pedersen og Kirsten Pedersdatter på Kjempetoften, Osmark. Sirigamman har nok navnet sitt etter en av Anders Larsens 8 barn, datteren Siri født 28. juni 1825.
Siriåsen har også navnet sitt etter Siri Andersdatter. Hun flytta fra Sirigamman opp til Siriåsen. Der oppe er det også en plass som heter Liksletten. Der skal hun være begravet. I følge intervju med Ole Lakså, gjort av Martin Myrnes, er det tre graver på denne Liksletten. De to andre gravene er antakelig hennes far og hennes eldste søster Karen født 1814, hun var ugift. Begravelsen til disse tre finnes ikke anmerket i kirkeboka. Se Fimbul nr 14.
Siri hadde for øvrig to brødre: Paul født 1815 død 1866, kalt Varge-Pål, og Erik Lars født 1820 død 1852, kalt Varge-Erik. Hennes yngste søster Kirsten født 1831 gifter seg med John Johnsen, den første oppsitter i Blåfjellet, Sandmark.
Registrert av arkeolog Oddmund Andersen sommeren 1995.
B. Kjempetoften gårdsnummer 13 bruksnummer 4 Osmark eier Hilbjørg Bjørkli
Her bodde Erik Pedersen født 1748 død 1794 og hustru Kirsten Pedersdatter født 1746 død 1834. I Fimbul nr 14 forteller Hjalmar Osmark i intervju med Martin Myrnes at på Kjempetoften bodde det en stor kraftig same, og deretter fikk plassen navnet Kjempetoften.
Erik Pedersen er sønn av Peder Eriksen 1698-1769 og Karen Johnsdatter født ? død 1769. Peder Eriksen er nr 7 i manntallet over Bogens Fjellfinner av major Peter Schnitler 15. juni 1743.
Registrert av arkeolog Oddmund Andersen sommeren 1995.
C. Nertofta gårdsnummer 13 bruksnummer 3 Osmark eier Ellen Kristiansen
Denne gammetufta ligger rett opp av bebyggelsen i Osmarka. Her oppe bodde Paul Pedersen, født 1742 død 1795 og første hustru Elen Andersdatter født 1736 død 1794. Andre hustru var Karen Olsdatter Kalt "Smør-Kari".
Skifte etter Paul Pedersen:
"Osmarken anno 1795 19 oktober innfant jeg meg Fredrik Holst Lensmann for Ofoten Fjerding oppe i Fjeldet på Pladsen Osmarken, beliggende i Ofoten Fjerding, for at registrere og vurdere stervboet etter samme steds avdøde lap Paul Pedersen."
Harald Osmark mener at "oppe i Fjeldet" må være Hopaslåtten som ligger rett opp av hans gamle farsgård. Under befaringen og registreringen i 1995 fant vi ikke denne Hopaslåtten, derfor er den ikke registrert. I følge Harald Osmarks mening kan det være Paul Pedersens boplass. Skiftet viser at han hadde både kuer og kvige, sauer og geiter, håndkvern, revjern og resselbøsse. Boets verdi var 16 riksdaler 3 ort 8 skilling (se Fimbul nr 17).
Thingbok 1802: Paul Pedersens enke 1 vog 12 mark ansatte verdi 25 riksdaler.
Thingbok 1804: Paul Pedersen død og plassen øde.
Thingbok 1807: Bøgselbrev til Anders Bjørnstrøm på ½ vog i gården Osmark.
Høsttinget 1820: Anders Bjørnstrøms bruk beboes av Lars Johnsen.
Det er mest sannsynlig at det er disse tre familiene som i tur og orden har bodd på Nertofta.
Paul Pedersen er bror av Erik Pedersen på Kjempetoften. Omkring 1796 kommer Anders Isaksen Bjørnstrøm født 1756 i Tornedalen død 1810 og hustru Katarina Madsdatter født 1758 i Jukkasjärvi til Vassdalen. De flytter derfra til Osmark omkring 1804. Bjørnstrøm dør i 1810. I 1811 blir bruket hans budt opp til bøgsel. I 1820 er Lars Johnsen beboer på Bjørnstrøms bruk. Han bosetter seg senere på Storelv, Myrnes. Her ser vi at etter hvert som den ene familien forlater plassen så flytter den andre inn. Trolig er det på Nertofta disse familiene har bodd. (Fimbul nr 17).
Registrert sommeren 1995 av arkeolog Oddmund Andersen.
Interessen for kulturminner tar form
av Aslaug Olsen
Beretningen om Lappegamhågan og folket som bodde der har vi hørt om fra vi var små, men vi visste ikke hvor det var. At det var i Lenvikskogen, det hadde vi hørt, men den nøyaktige plassen, det var vi ikke sikker på.
I forbindelse med slektsgransking dukket også Lappegamhågans beboere fram i kirkebøkene. Og nå ble det aktuelt å finne denne plassen. Første skritt i utforskninga var å intervjue gamle folk i Lenvik om hva de visste om denne plassen. De gav også en beskrivelse av stedet.
Slektsgranskingen hadde bragt meg i forbindelse med Anna Huuva Dynensius i Kiruna. Hun er reineier og besitter stor kunnskap om samiske forhold og er godt vant med vandring i skog og mark og på vidda. Henne fikk vi med oss for å hjelpe til med å finne spor etter våre forfedre oppe i Lenvikskogen. Aller helst håpet vi å finne tufter etter dem.
Den 22. juni 1990 er vi 6 stykker som drar av sted på leiting etter kulturminner. Veien er lang og bratt opp til Lappegamhågan. Men snart er vi kommet så høyt opp i skogen at vi er i det aktuelle området. Odd Heimly har redskaper med. Her er en plass som minner om en tuft. Odd gjør et prøvestikk mens Aslaug, Anna og Asbjørg følger spent med. Her er det nok ikke noen tuft.
Vi drar videre og leter, og finner flere mulige tufter, men Anna som har rike kunnskaper om slike ting fra årelange vandringer i Rautasvoumas fjellverden ser snart at det ikke er en tuft. Etter flere timers søking rundt i området befaler Anna kafferast. Hun har røyka reinkjøtt i sekken!
Mens de andre steller i stand til kaffekoking går jeg et stykke høyere opp på en haug. Jeg roper at de må komme opp her, men får til svar at nå skal vi spise. Det viser seg senere at det var der oppe gammetufta var. Jeg stod vel faktisk oppi tufta da jeg ropte til de andre.
Det smakte godt med svart kaffe og røyka reinkjøtt stekt over åpen ild. For øvrig har Asbjørg et spekekjøttlår med seg, og det må vi også smake på. Hun har også et videokamera med seg, så hun stakkar, har tung bør på ryggen.
Etter kafferasten blir det ikke til at vi går høyere opp, men begynner på nedturen, og leter fortsatt. Til slutt gir vi opp. Vi har ikke funnet noe. Med uforretta sak snur vi hjemover. Feilen var at vi ikke gikk høyt nok opp.
I november samme år gjorde vi et nytt forsøk med å finne boplassen på Lappegamhågan. Denne gangen fikk Odd og jeg med oss Martin Berteussen, Lenvik for å vise plassen. Vi kjørte med bil så langt det lot seg gjøre forbi huset til Leif Bjørsvik, og gikk videre etter Lenvikbuveien. Da kom vi rett på boplassen. Den ligger ved en kilde kalt Lappegamhågkilda. Martin hadde det så travelt med å gå hjem at vi ikke fikk tid til å se nøyere på plassen, men nå visste vi hvor den var.
Dagen etter gikk jeg alene dit opp og da betrakta jeg stedet nøye. Like ved kilda oppdager jeg plutselig en runding i terrenget. Det var ingen tvil om det. Det var en gammetuft!
Ved å sparke litt rundt i tufta fant jeg åresteiner og ildstedet. Jeg kunne også se antydning til hvor døråpninga hadde vært. Endelig hadde jeg funnet denne omtalte boplassen.
Dette var begynnelsen til kulturminne/fortidsminneregistreringen i Lenvik/Snubba som jeg fikk gjennomført i tidsrommet 30. juni 1994 til 11. oktober 2002, ved hjelp av konservator ved Tromsø museum Dikka Storm og arkeolog Oddmund Andersen og cand. scient. Magne Olsen.
Næringssorg og mareritt
av høgskolelektor Kjellrun Kristoffersen Trohaug
Kommentar til Njål Flem Mælands innlegg "I hver sin verden" i Nordlandsposten 5. februar 1999
Njål Flem Mæland skriv eit interessant innlegg med overskrifta I hver sin verden på kommentarplass i Nordlandsposten fredag 5. januar i år. Som lege reflekterer han over korleis leg og lærd tenkjer heilt ulikt om sjukdom og helse. Flem Mæland viser ein kulturkollisjon i møte mellom lege og pasient gjennom ei fortelling om fiskaren Eiolf som har eit udiagnostisert sjukdomstilfelle. Eiolf tar varsel av det som hender rundt han, og trur at nokon har kasta sjukdom på han, og for å bli frisk, må han finne kven som har gjort det. Eg skal sjå fenomenet frå pasientsida, frå den folkelige sida, med eit folklorisk og språkleg utgangspunkt.
Ein kan peike på to sider ved legens kompetanse i denne samanhangen, evnen til kommunikasjon og kultur- og språkkunnskap. Om ei middelaldrande kvinne kjem til doktoren ein mørk vinterdag, og innleier konsultasjonen med: "Eg kjenner meg så sliten," og doktoren avviser pasienten med: "Det er vi alle på denne tida av året," då oppstår eit kommunikasjonsproblem. Denne kvinna kjem med eit helseproblem, ikkje eit kvardagssukk. Ho prøver på ein folkeleg måte å innleie den medisinske samtalen, ut frå sin ståstad og sin kvardag. I Flem Mæland si fortelling ba fiskaren Eiolf om sjukemelding fordi han ikkje hadde rodd fiske på 14 dagar. Legen forsto at det var noko meir enn at mannen ikkje hadde vore på sjøen dei to siste vekene.
Folkelege namn på sjukdomstilstandar kan kollidere med legens medisinske terminologi. Når mora kjem til legevakta med ein unge som har øresting, då er legen uklok om han seier at øresting ikkje finst, fordi det ikkje er ein medisinsk diagnose, når ungen likevel sutrar og tar seg til øret.
Folkelege diagnosar på psykiske lidingar kunne i det gamle bygdesamfunnet vere at han eller ho var av hausvak slekt. Språkleg inneber det jo at problemet sit i hovudet, og noko som er svakt, må kunne styrkast. Angst kunne alltid knyttast til noko utanom ein sjølv, gjenferd, hekser, hulder, alvar, draug eller andre vette. Ein hadde ein måte å forklare angsten på. Eins eige redselsskrik kunne tolkast som draugeskrik. Hjartebank som tramp av daudingar. Ein som var litt rar, kunne være draugridd eller ha vore bergtatt. Om ein eller annan blei avliggande med næringssorg, så han såg svart på alt og alle, og ikkje visste si arme råd korleis han skulle berge seg og sine, då trengte han nabohjelp til å få slåtten unnagjort eller garnlenka i sjøen. Men i ei sorg må ein kunne trøystest, og nokon må trøyste. Den medisinske diagnosen ville truleg vore depresjon, og i dag er dei såkalla lykkepillane botemidlet som helsestellet tilbyr, ikkje trøyst og oppmuntring som det folkelege sjukdomsomgrepet inneber.
I gamle dagar hende det at ein blei matlei om vinteren, eller helst på seinvinteren eller vårvinteren. I kjølvatnet av denne tilstanden kom ofte hoste og snue, og ein kjende seg kraftlaus og utilpass. Ikkje å undrast over at ungane heiv seg over gaukesyre, syregress og bjerkeskot straks det begynte å bli grønt om våren. Det var ein effektiv måte å få C-vitamintilskot på.
Å få ein farang eller magesjau fortel noko både om måten sjukdomen sprer seg på, og måten han artar seg på. Vi snakkar om ein byggesjau, ein vaskesjau eller ein sildesjau, det er arbeid som gjev mykje styr og krev stor innsats. Alle veit at har ein først fått ein mageinfeksjon, så kan han vera arbeidskrevjande på meir enn eit vis.
Ungar som i dag anten er rastlause eller hyperaktive, dei var i gamle dagar stallstien. Alle som har sett ein hest som har stått lenge yrkeslaus på stallen, veit at han er nokså ballstyrig når han blir sleppt ut. Det er ikkje tilrådeleg å spenne han rett for sleden utan at han først har fått rent villskapen av seg. No om dagen står det i avisene at ungane sit innestengt framfor TV og datamaskin, på kaféar og i klasserom med all den ungdommelege kåtskapen i seg. Ikkje til å undrast over at det kan ende med at nokon løper løpsk.
Alle avisene seier vidare at dei same ungdomane aldri har kjent blodsmak i munnen. Dei veit ikkje kva kroppen kan tåle, og heller ikkje forskjell på friskt og sjukt. Gongsperra si renn dei til doktoren med, melder avisene. Kva betyr så ordet gongsperra? Første leddet har sjølvsagt med gange å gjera, mens det siste leddet ei sperra er ei hindring. Ordet betyr altså ein tilstand som er til hinder for gangen. Den som har hatt ei hardøkt med trening utan å tøye ut, veit kva det vil seie.
Det ligg mange sjukdomsforklaringar i sjølve språket, som restar etter ein magisk måte å sjå kvardagen og verda på. Ein som plutseleg får vondt i ryggen, gjerne så alvorleg at ryggen låser seg, så han blir ståande tvikroket, han har fått eit hekseskot. Heksa har skote han med sjukdom. Sjukdomen er påsett av onde makter. Det same er det med allergiske reaksjonar om våren. Som barn blei vi innprenta at vi ikkje måtte sitje på bar mark før gauken hadde gale, elles ville vi få elveblest, som var eit raudflamma utslett. Det var som ordet seier, alvane som hadde blese. I uttrykket hjerneslag er det noko eller nokon som har slått. Det er ein tilstand som kjem brått på, som eit slag. Eit slag krev eit subjekt. Mennesket er gjort til objekt av ei kraft utanfor seg sjølv. Medisinsk sett er ikkje dette tilfelle. Den som er plaga av vonde draumar og mareritt, kan få hjartebank og pustevanskar. Han er ridd av mara, som er eit kvinneleg vette som set seg på brystet til ein som søv. I dag har vi gløymt dei magiske forklaringane på ulike kroppslege plager, men dei finst att i det språklege uttrykket.
Magiske årsaker til sjukdom krev magiske rådgjerder - vorter fleskesvor, og rygghall katteskinn, berre for å nemne nokre enkle tilfelle. Det kan vere lettare å bere tanken på at sjukdom er noko som kjem utanfrå, enn at han ligg i kroppen sjølv. Ofte kolliderer folkeleg og medisinsk oppfatning av sjukdom, slik Flem Mæland får det fram gjennom si fortelling om fiskaren Eiolf. Han blir frisk av penicillinkuren, men forklarer tilfriskninga med telefonkontakten han hadde med lesaren på vidda. Kanskje ligg noko av forklaringa på auka oppslutning om alternative behandlingsmåtar og healing i slike kulturforskjellar utan at vi er heilt klar over det.
Sånn var luggan laga
Artikkelen om luggan er forkorta og redigert av Kjellaug Kulbotten.
Denne oppskrifta på hvordan man lager lugga (eller bøter lugga, som noen sier), har bygdeboknemnda fått fra en abonnent på Sortland. Der hadde daglig leder ved Doktorgården Eldresenter, Gunnhild Paulsen, fått et fylkeskommunalt håndverksstipend for å få i gang et prosjekt om luggelaging. For å få tildelt stipendet, måtte håndverkerne være villig til å formidle kunnskapene til andre. Det blei laga et hefte som var ment å gi inspirasjon og veiledning til andre som ville lære å lage lugga. Dette heftet har vi "klippet" fra, så nå er det bare å gå i gang med luggelaging i Evenes også.
Arbeidsplassen
Det var på kjøkkenet man satt med luggelaginga, gjerne om kvelden når ungene var i seng og kveldsfjøset unnagjort. Det blei sein haust, ofte vinter før man kom i gang med luggan. Først skulle sauene klippes, ulla kardes og spinnes, og garnet farges svart før jentene og kvinnfolka kom i gang med strikking av ullsokker til luggeproduksjonen. Jentene fikk lære å strikke i åtte-ti-års alderen. Etter at sokkene var strikka, skulle de tøves godt. Noen mannfolk var flinke med tøvfjøla og hadde gode tøvarhender. De var heldige de kvinnfolka som hadde en "tøvkall" i huset, for tøving er tungt arbeid.
De som ikke farga garnet før strikkinga tok til, farga de ferdigtøvde sokkan nå. Deretter måtte luggelesten av tre finnes fram. Den blei putta ned i sokken før kalosjeringa tok til. Det mest vanlige var at mannfolka i huset laga luggelester i fleire størrelser. Ellers lånte man hos hverandre. Noen brukte skolest, men over tåa festa de da lær eller papp for å få lesten romsligere.
Kalosjering
Til kalosjering, eller "rabatter" og "omkringsett" som noen sier, blei det brukt vadmel som kunne kjøpes i butikk eller fra spinneriet. Men for det meste brukte de det de hadde av gamle klær som egna seg til luggelaging. Det hendte at heimvevd stoff blei brukt. Da blei det tøvd så tjukt at det kunne brukes til lugga. Noen pleide å fôre kalosjeringa med tynt ullstrikk, gjerne fra gammelt ullundertøy. De sydde vadmel og fôr sammen med maskinsøm i tette rader. Andre brukte ikke fôr, men festa kalosjeringa til ullsokken med tette sting for hand med sterk tråd.
Såler
For at luggan skulle bli ekstra gode å gå i, pleide mange å sy fast en "insåle" av ihoptøvd ullstrikk til ullsokken- før tjukksålen blei sydd til. Det aller beste til såler var godt ihoptøvde sjyvottbaka. Man la fleire lag av sjyvottbaka og anna gammelt tjukt stoff sammen. Disse blei så sydd sammen med maskin på kryss og tvers så tett som mulig. Mange brukte torskegarntråd og stakk sålene for hand. Andre brukte både maskinsøm og handsøm. Da stakk de med maskin de første laga, deretter for hand når sålen blei for tjukk for maskinen. Dette var arbeid som mange unger, både gutt og jente, måtte hjelpe til med. Først sydde de for hand, og sia med maskin når de blei så stor at de fikk lov til å bruke den. Luggesålen blei sydd fast til kalosjeringa med bjørnetråd.
Forsterkning
Det var fleire måter å forsterke lugga på. En måte var å sy en halvsåle under fotbladet og en mindre under hælen av samme stoff som tjukksålen. Noen satte småsålene på mens luggan var ny, andre venta til luggan var blitt noe slitt. Et ødelagt sykkeldekk kunne og brukes til å lage ekstra såler av. Lugga med sykkeldekksåler blei ekstra slitesterke, og de kunne brukes i mildt vintervær også. En annen måte å forsterke på var å sy fast snøre til luggesålen i sirkel, rundt og rundt, til ønska størrelse. Slike lugga blei sklisikre. I Rana satte de ofte lærsåler under luggan for å kunne bruke dem både sommer og vinter.
Lengde
Lengden på luggan kunne variere fra midt på leggen til midt på låret. Mannfolk som arbeidde i skogen, måtte ha lugga som rakk over kneet. Gutter brukte knebukser i den tida, og unger hadde ofte lugga som rakk midt på låret og blei festa til "livet" med strikk og knapp. Det mest vanlige var imidlertid at luggan rakk fra midt på leggen til under kneet. Luggan blei holdt oppe med snurra eller fletta band av ulltråd. "Livet"/"snørlivet" var et underklesplagg som en vest med knapper til å feste strømpestrikk på. Det var knapper både på strømpan/luggan og "livet". Slik blei strømpestrikken festa. Dette var før strømpebuksa sitt inntog - etter den tid blei "livet" overflødig.
Farge
Svarte lugga var mest vanlig, men grå blei også brukt. Sålene kunne ha andre farger alt etter materialet man brukte. Ville man at sålene og skulle være svarte, kunne det synlige laget være av svart stoff. Andre farga det som skulle brukes til såler. Det gikk og an å farge den ferdige luggen dersom delene ikke blei farga før laginga tok til.
Bruksområde
Lugga blei brukt i kaldt og tørt vinterføre, og på barfrossen mark, men luggan hadde og andre bruksområder. Når man skulle på jakt, og når sauene skulle hentes ned fra fjellet om hausten, var man varm og lett på foten med lugga på. Alle brukte lugga på skolen. Om luggan blei våt, holdt ungene seg likevel varme på føt'n.
OPPSKRIFT PÅ LUGGA
LUGGA MED FÔR
- Strikk sokker og tøv dem godt.
- Klipp rabatter (kalosjering) etter mønster i ønsket størrelse.
- Sett fast rabatten med nåler på fôrstoffet. Sy en smal sik-saksøm i øvre kant med maskin. Klipp bort overflødig fôrstoff.
- Brett rabatten vrange mot vrange. Bruk dampstrykejern og press sømmen godt.
- Vadmel og fôrstoff sys nå sammen med sik-saksøm i øvre kant, og med rettsøm i tette rader på hele rabatten.
- Brett rabatten på langs med vranga ut. Sy en søm midt bak. Sømmonnet brettes til begge sider. Sy en søm på begge sider av midtsømmen. Åpninga må være slik at foten kommer lett i.
- Trekk sokken på trelesten. Snør godt til.
- Trekk rabatten over. Strekk godt framover, og jevnt til begge sider. Slå en stift i hælen og en på tåa. Da holder rabatten seg på plass mens du arbeider.
- Brett rabatten under lesten, og sy den fast med sterk tråd. Det er lurt å sy en rynketråd i ytre kant, både foran og bak. Da former rabatten seg bedre til lesten.
- Klipp til og sy fast en "innsåle" av ihoptøvd ullstrikk i det mellomrommet under lesten som ikke dekkes av vadmel.
- Lag såler av to eller tre lag tjukt ullstoff. Det ene laget kan godt være av en gammel ihoptøvd genser eller lignende. Sy lagene sammen med maskin i tette rader.
- Klipp til sålene og sy dem fast til rabatten med tette kastesting. Bruk bjørnetråd eller anna sterk tråd.
- Sy til slutt øvre kant til sokken med bjørnetråd. Ta ut de to stiftene, knyt opp og trekk ut trelesten.
LUGGA UTEN FÔR
- Strikk sokker og tøv dem godt.
- Klipp rabatter (kalosjering) etter mønster i ønsket størrelse.
- Klipp tre små hakk i øvre kant. Brett inn 0,5 cm, og sy en maskinsøm langs kanten.
- Som 6-7-8-9-10-11 og 12 i oppskrifta for lugger med fôr.
- Sy fast øvre kant på rabatten til sokken med bjørnetråd. Nå skal hele vadmelen sys fast til sokken med tette små sting. Sy for hand og bruk ulltråd.
Om Liland og Hovdegården
av Aslak Markusson, Liland oktober 2008
Forord
Redaksjonen i "Fimbul" har bedt meg om å skrive noe om Hovdegården.
I utgangspunktet har jeg behov for å klargjøre noe om utgangspunktet for en slik artikkel. Jeg regner for det første med å bli regnet for sterkt partisk, familietilhørigheta tatt i betraktning.
Jeg kommer for det andre til å konsentrere meg om de menneskene som har hatt direkte tilknytning til Hovdegården. Ikke fordi alle de menneskene som har hatt arbeidsmessig tilknytning til gården ikke har betydning for historia om gården og som helt opplagt har bidratt til utviklinga av den, men først og fremst fordi jeg bare har kunnskap om noen få av dem. Jeg ville føle det som et svik overfor dem jeg kanskje skulle komme til å utelate dersom jeg skulle gi meg inn på ei oppregning over drenger og tjenestejenter som har hatt kortere eller lengre arbeidsoppdrag på gården.
Litt om Liland
Historia om Hovdegården som egen gård dekker en relativ kort periode av Lilands historie. Jeg synes derfor det er på sin plass å ta med en del om Liland som handelsmessig sentrum i Ofoten i historisk perspektiv.
Aslak Bolts "Jordebok" er først og fremst ei oppregning / register over erkebispestolens jordeiendommer i Norge. Den er datert til ca 1440. Allerede da er Liland nevnt som egen gård under erkebispestolen. I 1660 er imidlertid gården kommet over på private hender.
De som har interesse for det kan finne meir om Liland, for eksempel i Ytrebergs bok "Nordlandske Handelssteder" og nå i seinere tid Magnus Pettersens verk om Ofoten. Opp gjennom middelalderen og opp mot nyere tid får Liland stadig større betydning for utviklinga av bygdene rundt Ofoten. Vi ser for eksempel at Liland tidlig blir utpekt som rettsted. Så lenge samferdselen i det vesentligste var sjøverts, var det hamneforholdene som hadde størst betydning. Rundt 16-1700 tallet måtte de som ville drive handel løse handelsbrev eller såkalt kremmerbrev.
Vi kjenner en del av dem som løste slikt kremmerbrev. En av dem skulle komme til å få betydning for ganske mange på Liland. Han het Oluf (Ole) Hansen Nysted og kom fra Nysted i Danmark. Han eide både en del av Nedre Liland og ¼ av Øvre Liland. (Nedre Liland er området omtrent fra Andreassengården/Hovdegården og til Vollen. Øvre Liland er området fra ovennevnte til grensen mot Bjelgam).
Datter til Oluf Nysted, Mette blei gift med Hans Pedersen Har. I 1720 tok han borgerskap i Bergen og gjenopptok handelen på Liland. (Les meir om han i Ofoten I og II).
Omkring 1740 satt de to sønnene hans; Ole og Peder Hansen Har(r) på Liland. De dreiv jektebruk, men ingen handel. Ole Harr var gift med Ingeborg Erichsdatter Dypfest fra Lødingen. Da Ole Harr døde, giftet Ingeborg seg med Henrik Mejer fra Rombaken. Han arvet så jektebruket etter Ole Harr.
I ekteskapet med Ole Harr hadde Ingeborg ei datter som blei døpt Mette Nysted Harr. Ho blei gift med Christen Hartvigsen Hveding. Han fikk gjestgiverbevilgning på Liland i 1775. Christen og Mette hadde 5 barn.
Vi kjenner 4 av dem: Ingeborg, død som spedbarn, Hartvik (1759-1786), Ingeborg Sofia, gift med lensmann Johan Heitmann i hans første ekteskap og Anne Benedicte født 25. oktober 1763.
Anne Benedicte kom til å drive handelstradisjonen videre. Ho blei gift med farens handelsbetjent; Peter Dass Agersborg fra Rynes i Vefsn. Peter D. Agersborg kom ganske snart til å overta drifta av handelsstedet og i 1791 får han gjestgiverbevilgning på Liland. I Peter Dass Agersborgs tid opplevde Liland et svært oppsving med både jektebruk og handel.
Han døde i november 1822. (P. D. Agersborg er gitt brei omtale i OFOTEN II). Anne Benedicte Hveding og Peter Dass Agersborg fikk fleire barn, blant andre datteren Karen Margrethe (2. juli 1791 - mars 1862).
Liland Øvre gårdsnummer 17 bruksnummer 5
Og da er vi ved begynnelsen av historia om gården som etter hvert skulle bli kalt Hovdegården. også Petter Dass Agersborg hadde behov for handelsbetjent. En slik fant han i John Klæboe (1789 - 1823) fra Saura i Nesna. I 1818 gifta han og Karen Margrethe seg. Da var han allerede godt i gang med å etablere seg som arvtaker etter Agersborg og han overtok ganske snart heile drifta av handelsstedet. Han bestemte seg for å bygge opp et nytt handelssted. Tømmer til bygningene skulle han hente fra Ballangen/Melkedalen. I 1823, under føring av tømmeret kollseila han mellom Ungsmaløya og Holmen og drukna. Han blei funnet på et skjær innafor Skogøya. Ennå i dag er skjæret merket "Klæboen".
Karen Margrethe og John hadde 4 barn: Peter Dass Klæboe, født 1819, Elen Meldal, gift med Anton Mosling på Fagernes, Jonette Konstanse; gift med Willas Ravn på Bjelgam, samt en sønn vi ikke kjenner navnet på. (Ubekreftede overleveringer vil ha det til at denne sønnen drukna sammen med faren).
Skiftet etter John Klæboe blei ikke avholdt før i 1825. Da er Hans Olai Lind fra Nygård kommet til Liland og møter som fullmektig for Karen Margrethe. Samme år blei de gift.
Hans Olai Lind (1790 - 1827) hadde vært gift to ganger før han kom til Liland. I første ekteskap hadde han 3 barn som var mellom 6 og 10 år da han gifta seg med Karen Margrethe. Ekteskap nummer to var barnløst.
I 1827 gikk det ikke likere til enn at også Hans Olai drukna. I ekteskapet med Hans Olai fikk Karen Margrethe ett barn: Jakob Pareli Lind. Som voksen flytta han til Andenes, men han ønska i fleire år å ha en av søstrene som husbestyrerinne. Det skulle særlig få følger for den yngste av dem.
Vi må gå ut fra at Hans Olai hadde med seg de tre barna da han flytta fra Nygård. I en periode hadde altså Karen Margrethe ansvaret for mellom 6 og 9 barn (3 fra ekteskapet med John, sannsynligvis 3 av Hans Olais barn, 1 barn sammen med Hans Olai, samt de to som ho fikk i ekteskapet med Erik).
I 1828 gifta Karen Margrethe seg med den 15 år yngre Erik Schytte Blix Ellingsen, født 11. august 1806 på Saltnes. Han kom som styrmann til Liland og blei værende her. Karen Margrethe og Erik fikk to barn: Johan Bernhardus, født 1829 og Barbara (Barbro) Dorothea, født 1831, død 1886. Johan Ellingsen skreiv fra seg odelen til Øvre Liland og blei handelsmann i Hovden i Vesterålen. Han var bestefar til salmedikteren Svein Ellingsen.
Karen Margrethe døde i 1862, 71 år gammel. Erik blei 79 år og døde i 1885. Da hadde Barbro og mannen hennes Paul Hovde for lengst tatt over gården og Barbro satt igjen som enke. Jernkorset på Karen Margrethes grav har denne innskrifta:
"Her hviler støvet av salig madame Karen Margrethe Ellingsen, født Agersborg 1791, død 1862. I trende ækteskaber havde hun 7 børn hvoraf to modtager hende hisset".
Ved to av disse ekteskapene: med Jon Klæboe og Erik Ellingsen, og søskenbytte mellom etterkommere forøvrig, er Karen Margrethe stammor til 3 slekter på Liland: Andreassen/Klæboe, Ravn og Hovde.
Karen Margrethe og Eirik flytter
Så vidt vi kan se av gamle kart, må den gamle bebyggelsen, som blant annet omfatta husene til kremmerleiet til Harr, Hveding og Agersborg ha ligget på det vi i dag kaller Meierihaugen, det vil si området mellom barnehagen og Kjellerhaugen. Da Karen Margrethe gifta seg for tredje gang, ser det ut for at ho og Erik har blitt enige om å flytte ut og sette bo litt lenger opp. De bygger så opp et gårdstun ovenfor den gamle gårdsveien gjennom Liland. Noen år seinere finner vi i ei utskiftingsforretning betegnelsen "Ellingsens Haveplads" på det som i dag er tunet og hagen i Hovdegården. På et kart vedrørende ovennevnte finner vi to hus inntegna; våningshuset og stabburet. Da Karen Margrethe og Erik flytta ut av det gamle tunet, trur vi at ho sørga for å få revet huset som faren hadde bygd og flytta det opp i det nye tunet.
Som tidligere nevnt flytta halvbroren til Barbro; Jakob Pareli Lind til Andenes og slo seg til der. Det ser ut for at han ikke trivdes å være der uten at noen av søsknene hans var der og stelte huset for ham. Både søsteren og Barbro var hos ham i lengre perioder. I 1859 hadde ho møtt Paul Hovde (1822 - 1872) fra Hovdebygda (Ørsta) på Sunnmøre. Han kom til Andenes for å være med på å bygge Andenes Fyr. De må ha kjent hverandre ei tid for allerede ett år etter at brevet fra Karen Margrethe var skrevet blei de gift (28. november 1860). De flytta så til Liland og tok over 17/5 - Øvre Liland. Gården gikk etter hvert over fra å bli omtalt som Ellingsengården til å bli kalt Hovdegården.
Paul var opprinnelig gårdbruker og smed heime i Hovdebygda. Han var enkemann da han kom til Andenes. Etter at han og Barbro gifta seg solgte han gården i Hovdebygda.
En ny generasjon kommer til
Barbro og Paul fikk 6 barn:
- Karen Birgitte Meldal (Kaia), født 30. mars 1862, død 31. mars 1952
- John Olai, født 17. desember 1863, død 1931
- Ellen Ulrikke (Ella), født 5. oktober 1866, død 1947 (?) (5. oktober 1865 - 28. mars 1946)
- Anna Erikke, født 21. mai 1868, død i april 1940
- Margrethe Theodora Hasselberg, født 5. november 1870, død 1913
- Pauline Barbara, født 28.april 1872, død 1955
Paul Hovde så snart at det var nødvendig å få gjennomført utskifting av Liland Øvre. Sammen med Petter Dass Klæboe (Karen Margrethes sønn) fikk de utvirka at utskiftinga kom igang. Av diverse dokumenter i forbindelse med utskifting av gården, ser vi at Paul hadde satt seg fore å få gården i god drift.
I tillegg til å være gårdbruker og smed, var Paul også landpostbud mellom Evenskjer og Liland. På tur med post fra Evenskjer gikk han gjennom isen på et vatn (elv?). Han kom seg opp, men fikk lungebetennelse og døde. Barbro var gravid med Pauline da han døde 22. april 1872. Ho nedkom 6 dager etter.
John Olai var bare 9 år gammel da han som eneste sønn måtte overta mye av ansvaret på gården.
Barbro i enkesete
Barbro satt altså igjen med seks umyndige barn, den yngste født etter at mannen var død. Ennå pågikk utskifting av Liland. Av dokumentene ser vi at Willas Ravn møter som fullmektig for henne under ei av forhandlingene.
John markerte seg tidlig som en sterk og dyktig gutt. Det fortelles om han at han allerede som 9 åring pløyde med okse. Det fortelles også at han plagdes så mye med det at en kunne høre han over heile Liland. Det sier vel også like mye om den økonomiske tilstanden på gården at det ikke fantes hest han kunne bruke.
Vi må gå ut fra at i tida mellom 1872 og 1886 har ansvaret for gården vært delt mellom John og mora, men vi veit at John, i likhet med søsknene tok seg tidlig ut i tjeneste for å hjelpe på økonomien til gården.
Søsknene tar seg ut
Kaia kom tidlig ut i tjeneste. Vi veit at ho blant annet tjente på Offersøy. Ho fikk arbeid som husjomfru på handelsstedet. Det var ganske mange tjenere der så ho lærte nok husstell fra botn av. Etter noen år kom ho heim og kjøpte det huset som seinere skulle bli kjent som Søstrene Hovdes Hotell.
Pauline slo også inn på kafédrift. Etter noen år hadde ho lagt seg opp så mye penger at ho kunne kjøpe seg inn som medeier av kafé Capitol i Narvik. Etter hvert overtok ho kaféen som eneeier. Da Kaia kjøpte huset på Liland blei de enige om å starte hotelldrift på Liland. Ho solgte derfor i Narvik. Huset til Kaia blei bygd ut med full 2. etasje, stor spisesal 0g et tilbygg mot vest. De to søstrene dreiv etter den tids forhold et meget godt hotell. Søstrene Hovdes Hotell på Liland blei i heile mellomkrigstida et markant innslag i det sosiale livet for Narvikfolk med litt penger. Hit kom de hver sommer og tilbrakte store deler av sommerferien. Hit kom også handelsreisende fra fjern og nær og holdt stor utpakking i spisesalen. Hotellet var i mange år nytta som fast rettssted for Ofoten.
Etter 2. verdenskrig begynte nok alderen å gjøre sitt til at det ikke blei så mye hotelldrift, og da Kaia døde i 1952, var det ugjenkallelig slutt også for Paulines hotelldrift.
John reiste på mange slags arbeid. Allerede som 18 åring fikk han tilbud om å være styrmann på ei av P. D. Klæboes jekter. Hvor lenge han hadde denne jobben veit vi ikke.
På denne tida var det gruvedrift både i Sjangeli (Sjangli) (øverst i Skjomdalen, like innafor svenskegrensen) og i Melkedalen i Ballangen. Han søkte arbeid det Alt han tjente la han ned i oppbygginga av
Hovdegården
Om det gamle fjøset som først blei revet etter 2. verdenskrig blei bygd i John si tid eller i farens, kan vi ikke si noe sikkert om. I et av utskiftingsdokumentene er det nevnt at Paul har planer om å bygge ny fjøs. Om han rakk det før han døde veit vi ikke. På et maleri fra 1910 ser det ut for at den har stått der ei tid. På kart over tunet fra 1869 er det bare tegna inn to hus på tunet: våningshuset og stabburet.
Fram mot århundreskiftet (1900) la John stadig meir krefter inn på å bygge opp Hovdegården til et mønsterbruk. Av etterlatte brev fra Sigrid (kona til John) veit vi at de første årene etter at de gifta seg, må ha vært særdeles vanskelige. I et brev til datteren Solveig skriver ho blant annet at ho må forsøke å finne seg en som har litt meir enn en småbruker: "-- Jeg gyser ennu når jeg tenker på de første 15 årene av mitt ekteskap---"
Huset som sannsynligvis var flytta fra det gamle tunet rundt ca 1835 var i dårlig forfatning. Vi går som nevnt ut fra at det har tilhørt den gamle gården og blitt flytta opp til nytunet. 1912 var John og Sigrid kommet seg såpass godt økonomisk at de så seg råd til å bygge på huset. Sveitserstilen var på det viktigste i denne perioden. Resultatet av ombygginga blei bra.
Ellen Urikke (Ella) hadde i de første yrkesaktive årene forskjellige jobber. Så fikk ho anledning til å utdanne seg som handarbeidslærer. Ho fikk så lærerjobb på Amtsskolen i Kabelvåg. Der traff ho Oluf Olsen. De gifta seg og flytta til Dverberg. Der blei han lensmann og hadde stillinga til han gikk av med pensjon.
Anna Erikke kom i likhet med Ella å arbeide mye med tekstiler. Ho fikk en del utdannelse innen søm, blant annet var ho i lære i en hattebutikk i København. Ganske tidlig starta ho hattebutikk i Narvik. De første årene holdt ho til i tannlege Johnsen-gården nederst i Kongens gate. Seinere kjøpte ho et lite hus i det som den gang var ei tverrgate mellom Kongens og Dronningens gate. I dag er det trapp opp mellom Kolflaathbygget og Torvhallen. Her dreiv ho butikk til i 1940.
Margrethe Theodora fulgte i søstrenes fotspor. Ho fikk utdannelse i søm, først i Trondheim, seinere var ho i lære både i København og Kristiania. Etter noen år kom ho heim og blei gift med Oluf Agersborg på Tårstad. De fikk først en sønn, Paul (31. mars 1910). Da han var omtrent tre år, fødte Margrethe ei datter. Det blei da oppdaga at ho hadde kreft. Ho måtte på Rikshospitalet. Kaja skulle passe Paul og den lille jenta. Mens Margrethe var på sykehuset, døde barnet 5 måneder gammel. Margrethe døde to år etter. Paul blei for det meste boende hos tantene på hotellet. Faren hans gifta seg og stifta ny familie. Paul blei sjømann og etterhvert amerikansk statsborger.
John og Sigrid
John og Sigrid gifta seg 22. august 1894. Sigrid var datter av Otto Steen Holm og Hanna Idea Ingebrigtsen. Otto S. Holm kom fra Bindal til Ofoten som lærer. Etter noen år blei han også klokker i Evenes. Han var stortingsmann for Venstre i perioden 1881 - 1900. Han var en meget sjølbevisst, men også usedvanlig nevenyttig mann.
Sigrid var født 10. juni 1869. John var altså 30 og ho 25 da de gifta seg. I løpet av de tre første årene av ekteskapet kom det tre sønner: Bjarne, Hjalmar og Erling. Etter tre år kom det enda en sønn; Trygve. I 1903 kom omsider den første datra; Solveig. I 1908 kom så det siste skuddet på stammen; Herbjørg. Og ho lever ennå!
De første årene de hadde sammen må ha vært svært vanskelige. Vi veit at John på ett eller annet tidspunkt kausjonerte for en slektning. Kausjonsansvar blei gjort gjeldende. Innfrielsen av dette ansvaret sammen med problemer med å få drifta av gården tilstrekkelig lønnsom må ha tynget både Sigrid og John mye.
Likevel, ting begynte å gå seg til. I perioden rundt 1920 skjedde det mye i Hovdegården. Vi ser at svært mye redskap blir laga på gården. Vogner, sleder, seletøy. Alt laga de. Både John, og etter hvert også guttene blei både dyktige snekkere og smeder. Til og med kunsten å beslå vognhjul beherska de. Rundt omkring i Ofoten var det stort behov for minérborer. Hovdekaran blei etterspurte borsmeder, særlig det å kunne herde borene rett var en stor kunst. Særlig Hjalmar blei etter hvert svært flink.
Allerede før 1. verdenskrig begynte John å planlegge bygging av ny fjøs. Han planla å ta ut tømmer i Skoddebergvasskogen. Denne lå imidlertid under Troms Skogforvaltning og han måtte ha tillatelse derfra for å kunne ta ut tømmer. En omstendelig søknadsrunde kom i gang. Så kom krigen. Det innebar restriksjoner på alle hold, også når det gjaldt tømmerhogst. Først vinteren 1918/19 fikk han tillatelse til å ta ut tilstrekkelig tømmer til nyfjøsen. John og sønnene gikk i gang og i løpet av vinteren hugde de det de regna med trengtes.
Tømmeret blei kjørt ned fra Skoddebergvatnet til Østervik. Derfra blei det fløtt til Liland, dradd på land og frakta opp til gården. Tømmeret blei saga og lafta opp etter hvert. Det blei nok tømmer til selve fjøsbolingen (kufjøs, stall og grisehus). Fortsettelsen blei ført opp i vanlig bindingsverk. Høsten 1920 kunne de ta fjøsen i bruk.
En annen viktig ting hendte i denne perioden: Hjalmar reiste til Trondheim for å gå i smedlære. Etter ei tid kom han heim. For å skaffe seg et levebrød, kjøpte han i 1920 den første bilen sin, en åpen, femseters Ford. Han hadde til hensikt å starte skyssforretning. Kort tid etter var Hovdes Skyssforretning en realitet. Hjalmar og Trygve kjørte på skift, samtidig som de deltok i det vanlige gårdsarbeidet. Også John sørget for å få kjøretillatelse for offentlig personbefordring. I tillatelsen, undertegnet av lensmann Winnem gjøres det klart at kjøring må ikke finne sted vår og høst når veiene er i dårlig forfatning. Kjøring i over 30 km/t må heller ikke finne sted!
I 1924 blei Forden bytta ut med en sjuseters Buick. Den blei satt i i rute mellom Liland og Skånland. Ruta blei oppretta for å skape korrespondanse med lokalbåtene fra Narvik og ferjeforbindelsen mellom Narvik og Liland. Buicken varte i 6 år. Da var det nødvendig med større bil. Det blei en 18 seters Chevrolet. Ruta mellom Liland og Steinsland var 36 km. Turen kosta kr 2,40, men dersom en kjøpte tur-/returbillett kosta den bare 3,60! Da Ofotens Bilruter blei stifta i 1936, overtok selskapet Hjalmars vognpark og Hjalmar fortsatte med lastebil- og drosjekjøring.
Spanskesyken herja stygt i Europa i årene mellom 1918 og -20. Den nådde også til Liland. John blei også rammet og var svært syk, så vidt syk at Herbjørg sier at han aldri blei heilt frisk.
Han er likevel fortsatt mye med i styre og stell, både i kommunale verv og andre. Han hadde allerede før 1900 vært med på å starte Evenes Sparebank. Der var han i mange år med i styret. I organisasjonsarbeid innen landbruket var han svært aktiv. Endelig gjorde han i mange år tjeneste i direksjonen for Saltens Dampskipsselskap. John Hovde døde i juni i 1931.
Som vi har sett var Bjarne eldst av barna til Sigrid og John. Egentlig skulle altså han overta gården. Imidlertid hadde han fått anledning til å gå på skole Det gjorde for så vidt alle søsknene. Bjarne kom tilslutt inn på Landbrukshøgskolen på Ås. Han blei uteksaminert derfra like etter første verdenskrig. Etter noen år i forskjellig arbeid, blei han tilsatt som sekretær for Nordland Landbruksselskap, et arbeidssted han hadde til han gikk av for aldersgrensen. Han hadde da avansert til landbrukssjef i Nordland.
Han sa fra seg odelsretten. Det var da klart at en av de andre skulle overta. Hjalmar hadde etablert seg som drosje- og lastebileier. Han deltok i alle ledige stunder i forefallende arbeid i Hovdegården, men var vel ikke interessert i å overta.
Erling hadde fått utdannelsen sin ved Statens Småbrukslærerskole. I noen år var han lærer på landbruksskolen i Tana. Der traff han Josefine (Jossa) Groseth. Ho var fra Torpa i Nordre Land og var sendt til Finnmark av Selskapet for Norges Vel for å lære samekvinnene husflid og husstell. De blei gift og i 1926 fikk de forpaktningskontrakt på Evenes Prestegård, og fikk etter hvert ei stor besetning melkekyr. Erling var heile tida fast bestemt på å få egen gård på Liland. I 1937 kom det en ny prest til Evenes. Han hadde bestemt seg for å drive prestegården sjøl. Jossa og Erling fikk tre måneders frist på å avvikle drifta på prestegården og etablere seg på et nytt sted!
Trygve hadde heile tida vært heime i Hovdegården og drevet gården sammen med faren. Det var dermed naturlig at han kom til å overta som ny eier. Spørsmålet om gård til Erling kom opp samtidig. De tre brødrene blei enige om å dele 17/5 mellom seg. I 1937 blei så gården delt slik at Trygve blei sittende med hovedbruket, Hjalmar fikk teigen 17/14 og Erling fikk teigen nærmest Bjelgam; 17/15. Utmarksteigene blei delt noenlunde likt mellom brødrene.
Hjalmar og kona; Marie (Maja) overtok huset som Johan Adolf Johnsen hadde bygd. Maja var datter av Johan Adolf Johnsen og Marie Dønnesen.
Johnsen hadde butikk i huset til han døde. Etter det starta Trygve Ravn sin første butikk der inntil han i 1940 flytta inn i nybutikken Bjelgam. Etter at han flytta, blei telefonstasjonen som til da hadde holdt til på Bjelgam flytta dit (med Maja som styrer det fleste årene).
Erling og Jossa hadde som nevnt tre måneder på seg for å bygge opp en ny gård. Det skjedde i Tægan. De greide det faktisk. Nærmest på dagen for fristen flytta de både seg sjøl og buskap til Utsyn som gården kom til å hete.
Trygve var i 1937 blitt gift med Valborg Andreassen. Hennes foreldre var Emma og Rones Andreassen. Ekteskapet var barnløst. De to dreiv så gården på samme gode måte som faren. De var begge svært interessert i nye muligheter innen husdyrdrift. I tillegg var begge svært interessert i hest. Det var nesten bestandig to hester i Hovdegården. Trygve blei pensjonist i 1967. De slutta da med melkeproduksjon. Heile buskapen blei solgt til Ballangen. I noen år fortsatte de med hest og noen sauer. Våren 1972 døde Trygve.
Valborg fortsatte enda noen år med hest og sau. I 1981 brant så våningshuset. Da var det klart at det ikke var grunnlag for henne å fortsette med noe husdyrstell.
I de påfølgende årene fram til 1999 blei jorda delvis drevet, dels av Petter, bror til Valborg, dels av Ivar, sønn av Petter og dels av sønnen vår, John.
I 1999 overtok så Barbro gården, og i disse dager overtar John som eier av en samlet Hovdegård. Vi gamlingan har fortsatt ansvaret for Tunet og samlingene der. Vil du vite meir om Hovdegården og folkene som levde og arbeidde der, er du velkommen på besøk!
Fem fortellingar frå Ofoten om godbonden
av Kjellrun Kr. Trohaug
Inneleiing. Kven er godbonden?
Godbo'n er eit sjøvette som etter folketrua i Nord-Norge, heldt til langs kysten i gamle dagar. Han har noko til felles med gardsnissen eller gardvoren i jordbruksmiljø. Han vil folk vel, og varslar gjerne om uver og ulykke på havet på ein positiv måte. Han er venlegsinna og åtvarar folk mot uvêr og uhell, i motsetnad til draugen, som berre varslar forlis og elende. Godbo'n gjev hell og godt fiske. Han er ein kar som likar kvalitet, og set pris på dyktige fiskarar og sjøfolk. Ein båt som har godbo'n om bord er ein god sjøbåt og fiskar godt.
Eg har skrive ned fem forskjellige fortellingar om "observasjon" av godbo'n i Ofotområdet. Tre har eg etter onkel min, Sigurd Slettebakk, som sjølv dreiv fiske og hadde eigen båt. Han snakka eg med midt på 1960-talet. Ei forteljing som er ein variant av ei av Sigurd Slettebakk (fødd 1903) sine, har eg skrive ned slik eg minnest ho etter bestefar min, Konrad Karlsen, som var fødd i 1871 på Tjelde i Ballangen, men var busett i Slettebakkan eller Orneset i Dragvika frå 1901. Då eg ville ha han til å fortelje frå gamle dagar, sa han ein gong: "Nei, eg er ikkje overtruisk, men han Sigurd, sønnen min, han er overtruisk."
Kva tid godbo'n kom om bord i båten. Etter Sigurd Slettebakk.
Eg har hørt godbo'n om bord mang gong, natt som dag. Han kunne arbeide i rommet eller andre steds, men eg har aldri sett han. Godbo'n veit eg godt ka tid han kom om bord i båten våres. Det var i Torvund i Sognefjorden, der vi fekk båten(1) bygd i 1950. Eg såg han ikkje, men eg hørte at han kom. Det var om natta. Han gjekk direkte i rommet. Det var like før båten var ferdig. Det er ikkje alle båtar som har godbo'n. Han likar best gode sjøbåtar, og går ikkje om bord i all slags rask.
(1)Det var ein 70 fots trebåt som fekk namnet Vesle-Påik, og som var den største fiskebåten i Evenes på 1950-talet. Sigurd Slettebakk og Hemming Kristoffersen frå Bogen eigde båten.
Kor han gjorde av seg i båten?
I ein stor båt som våres, som var på 70 fot, var det mang slags steds å gjere av seg for ein liten kar som godbo'n - især i maskinrommet, kanskje. Godbo'n kunne òg vere i småbåtar. I gammelbåten heime(2) hørte eg mange gonger at godbo'n ordna og la på årane og fløtta på linstampane.
Korleis han såg ut? Han var ein liten, støtt gubbe, men eg har aldri sett han. Eg har berre hørt han, at han har arbeidd, og at han har varskudd om uver og ulykker. Det er andre som har sett han. Han Hemming Larsa var frå Kilstad på Tjeldøya, og onkelen min. I 1933 såg han onkel Hemming at godbo'n gjekk i land på Ankenes, frå sjarken de hadde. De var der inne i fjorden og henta nokka råved(stenger) og æser til fiskehjellar. Etter at de hadde sett at han gjekk frå borde, sa han Hemming: "Det e ikkje sekkert kor lenge han flyt, dennan her." Han meinte sjarken, for godbo'n visste når ein båt skulle førlise, derfor gjekk han i land. At han forlot båten, var ikkje nokka godt tegn, heller tvert om. I 1935, om våren, l. mai, rak båten i land på Breivikskjæret(3) i sydvestkuling.
(2)Slettebakkan i Dragvika, der Natokaia no ligg.
(3)I Breivika på Tjeldøya.
Godbo'n varskudde på hamna i Hamnes i Ofoten. Etter Sigurd Slettebakk.
"Sjøskummaren" låg godt fortøyd på hamna i Hamnes i Ofoten. Det var ei seilskute som kjøpte og salta fesk under Lofotfesket. Mannen som eide båten heitte Hansen, men de kalte han før Nattrøy-Hansen, ja, før det at han gjekk i ei rød nattrøya. Han var feskekjøpar og nokså gjerrig. No låg båten på Hamneset. Han blei sydvestkuling straks før jul. Det måtte vere i 1925 eller der omkring. Kulingen fall inn Ofoten, så det var ganske god rulling på Vestfjorden. Då blei godbo'n sett om bord i skuta i frå land. Det var endå han Margidon(4) og han Martin Karlsa som såg han. Han gjekk på dekk mellom ankerspellet og ruffen akterut, fram og tilbake, uavlatelig.
Uvêret raste, og han var så sterk, at fleire mann stod klar til å ro om bord for å stikke kjetting - det er å gjere den utabords kjettingen lenger. Men det var sånn rokk at de klarte det ikkje. De såg at godbo'n, gjekk, att og fram, heile dagen med det var lyst. For han var redd for at båten skulle gå ned, eller reke på land. Andre dagen løydde vinden, så folk kom seg om bord, men då såg de han ikkje meir. Han var attmed ankerspellet, før at de på land skulle sjå at no måtte de komme og stikke kjetting.
Godbo'n er ikkje nokke til arbeidskar, så han kunne ikkje klare det sjøl, så han varskudde berre folk som var i land. Han var ein liten støtt, gubbe.
(4)Margidon Forsbakk frå Tjelde, han var søskenbarn til Sigurd Slettebakk.
Godbo'n om bord i galeasen "Fritjov". Etter Sigurd Slettebakk
Han Steen på Øksnes såg godbo'n om bord i galeasen "Fritjov". Far var mann om bord. De kom ifrå Kristiansund og hadde søkt hamn sørom Bodø. Det var rokkhav. Mange fartøy hadde tørna der før natta. Båten var frå Steinsgam i Lødingen. Det var tidlig om morran straks før jul. De hørte at alle hiva. No var det finvêr og god bør, og de måtte berre seile, før å nå heim til jul. Oppå kahyttruffen stod han Steen og kommanderte. Då såg han ein liten mann på om lag ein meter med ein bylt under armen. Han gjekk først opp på nagelbenken, og så opp på rekka, for han var så liten at han rekte ikkje opp.
Då varskudde han Steen at de skulle slutte å hive. De skulle tøye for sydvesten. "Men de andre seiler jo," sa mannskapet, "vi rekk ikkje fram til jul." "Å, det skal det vel bli ei råd med," svarte han.
Ti fartøy gjekk ned i Vestfjorden den natta. Rokksøyla la galeasen over, så rekka låg i sjøen, endå den låg på smule hamna, og der ikkje var sjø. Steen sa at han håpte no berre at godbo'n kom om bord igjen ved eit anna høve. Han kom òg om bord igjen, seiest det, men det såg han ikkje. Han trudde at han kom om bord igjen på sørtur året etter, då de var innom same hamna.
Eg har same fortellinga i ein litt annan variant, slik eg minnest han, men opphavsmannen er den same, nemlig Konrad Karlsen, Slettebakk.
Godbo'n går i land på Grøttøya. Etter Konrad Karlsen.
Bestefar min fortalte denne historia om då godbo'n gjekk i land i Grøttøya. Han var sjølv mannskap om bord i båten. Det var like før jul på 1890-talet ein gong. Båten kom sørfrå etter å ha levert fiskelast. De tok hamn i Grøttøya, før der brukte de å ligge natta, sånn at de fekk morran med seg, på seilasen over Vestfjorden til Lødingen.
Det låg mange båtar på hamna den natta. De tørna tidlig ut neste morra, og skipperen stod på kahyttruffen og kommanderte. Med eitt stussa han. Han såg ein liten, gråkledd kar som kom gåandes hastig attover dekket med ein liten bylt under armen. Han trødde opp på nagelbenken og greidde så vidt å skreve over rekka, og blei borte på den andre sida. "Slutt å hiv, stekk kjetting!" ropte skipperen plutselig. Folket protesterte, de ville heim til jul. Og kameratbåtane heiv anker og skulle seile over fjorden. "Slutt å hiv, stekk kjetting!" gjentok han skarpar i stemmen. De måtte ly skipperen, og let ankeret gå til botns igjen, og blei liggandes for anker i Grøttøya ei natt til.
Den dagen var det fleire båtar som forliste i uvêret på Vestfjorden, og mange mann omkom. Neste morra tok de laust og seilte over fjorden i god bør, og rekte akkurat heim til jul med varane.
Godbo'n varsla uvêr
Denne forteljinga har eg også etter bestefar min, Konrad Karlsa:
Under vinterfeske i Lofoten rodde dei før Aust-Lofoten, og hadde søkt hamn før kvelden. Mange båtar låg tett i tett innover vågen. Ein kunne gå tørrskodd frå båt til båt. Det var vasskaldt og sny i luften.
Alle var gått til ro i lugaren etter eit slitsamt sjyvêr. Plutselig hørte han Sigurd at nokon gjekk over dekk og tok til å rasle kraftig med ankerkjettingane. Han syntes det var underlig, og undra seg over kven som tok seg til rette i annen manns båt. Han trekte buksa på seg, stakk føtene i trebotningane, og stakk hauet ut av lugarkappa. Merkeleg nok var der ingen å sjå, verken fremmede eller kjente. Det låg eit lett lag nysny over dekk, men det var ikkje spor å sjå etter dei som hadde gått over båten. Då han såg opp i lokta, för det ein skydott hastig over himmelen. Det varsla uvêr. Han fekk tørne dei andre av mannskapet. De heiv anker så fort dei greidde, og kom seg ut av mølja på hamna, før stormen kom med eit overhendig uvêr.
Fleire båtar fekk store skadar eller blei nedbrøtne inne på hamna, rett attmed land. Våres båt var heldig, for det var godbo'n som hadde varsla stormen, så de berga båt og bruk den gongen.
Andressengården/Bergviknes
Tidsbilde fra 1879
Dette brevet er også gjengitt i artikkelen "Reisemåter i gamle dager" i Fimbul nr 5
Dette brevet sendte Anne Kristine Andersdatter (gift med Johan Martinus Lambertsen) en stund etter at hun hadde vært på besøk til Målselv hos sin datter, Maria Bergitte Johansdatter og hennes mann, Peder August Lie Larssen (min oldefar i rett farslinje). Peder A. var lærer i Målselv noen år før familien flyttet hjem til Bogen igjen, hvor de kjøpte det huset som senere ble Aminda og Ole Jensens hjem. Lillegutten hun nevner er min farfar, Peder «bakar».
Hun bruker i brevet et spesielt uttrykk: «Byde ud en Ko i Forløn». Dette har jeg funnet ut betyr at man på grunn av formangel måtte leie beite. Utleieren fikk da den melka kua ga. Reisen fra Målselv gikk via Malangen ned Tjeldsundet til Sandtorg, som var et meget viktig knutepunkt, og derfra gjennom Ramsundet og inn Ofoten.
Gjennom dette brevet får vi vite at Anne er imponert over at turen tok bare to døgn. Noe å tenke på i vår travle tid. Vi får også vite at sommeren 1879 var svært varm og tørr i Ofoten. Det kommer også fram at Anne ikke kunne skrive selv, men hadde diktert til en skrivekyndig person. Dette var nok ganske vanlig, i hvert fall for den eldre generasjon.
Strand den 3 August 1879.
Min Kjære og elskelige Datter
Efter lang udsættelse vil jeg nu endelig tage Pennen for at skrive nogle ord til dig. Jeg skulde for lang Tid før har gjort det thi det har ligget mig saare meget paa Hjærtet at faa bragt eder efterretning ifra mig om hvordant jeg kom mig Hjem, som jeg vist ved at dere Længes hØilig efter at faa vide saa snart som muligt, men du maa undskylde mig for min Drøien, thi du ved jo at jeg ikke selv kan skrive, og naar mand da skal møie andre dertil saa bliver det just ikke i den bestæmte Tid som mand gjerne ønsker det.
Hvad min Reise angik, saa kan jeg fortælle eder at min Hjemreise var baade snar og Lykkelig. Som dere vel husker Reiste jeg Mandagen ifra eder og Tirsdags morgenen var jeg paa Sandtorv. Den første jeg da traf der var Nils Nilsen Skar. Saa skulde jeg da faa Plads med ham Hjæm og han Iaavede endnu at skydse mig langre ind. Men da jeg da kom ind paa Kramboden traf jeg der Jentoft Dragvik som jeg da fik følge med. Men i Midler Tid var hans kamerat Andreas Kristoffersen gaaen om bord i Dampskibet medens det laa paa havnen for at faa snakke med nogle Bekjændtere som han viste var paa Dampskibet. Og før han Sandse at stige i land afgik Dampskibet saa at han fik fri skyds til Løddingen. Og Jentoft maatte vente hele Dagen til sent om Aftenen kom han igjen. Har han da maattet Leie sig skyds tilbake. Men medens vi da gik der og vendtede paa ham saa kom Aron Gabrielsen af Findmarken og kan du vel selv Tænke jeg var ikke seen at faa mig Plads med ham. Han Redde sin egen Sæng i Baadhuset til mig og Beværtede mig paa det Bæste han kunde baade med Mad og Drikke. Han Betragtede det aldeles som en Ære at faa mig som Passageer. Vi Reiste da altsaa Tirsdags Aftenen ifra Sandtorv og Onsdags morgen klokken 4 var vi paa Strand. Synes du ikke det var en snar Tur bare 2 dage ifra Maalselven og hid. Og Klokken 4 efter middag samme Dag som jeg kom, kom Ole ogsaa Hjem. Jeg har Levet aldeles bra siden jeg kom Hjæm og alle i Hjæmmet lever ved det vanlige.
Gid jeg har nu vist hvordant det staar til med eder men jeg maa vel vendte Længe inden det sker formedelst afstanden imellem os. Ja jeg kan aldrig Tænke paa dig uden med Graad at du var den eneste af mine som skulde Fjærnes saa langt bort ifra os, og hvor mangen gang jeg ønskede at jeg skulde ha naaet dig naar jeg har Fisk og mer saadant som du er saa Glad i og ikke har. Vi har faaet lit Lax i Aar men jeg naar ikke dig med noget desværre. Det var en Ting jeg vil bede dig om. Vis dere Træffer ham som vi Leide Hæsten hos, jeg erindrer ikke hans Navn, saa maa dere Helse ham ifra mig at jeg glæmte at Betale ham for Hæsten, at han maa undskylde mig for min forglæmmelse. Jeg erindrede ikke engang at Takke ham for samme.
Og for det andet saa maa jeg klage min Nød for dig at jeg ikke faar saa meget Penger at Betale Rokken (Bakken) i Aar om de ikke vil bie til vaaren, da her bliver en saa stor Pengemangel i Aar saa faar de da Passe det selv om de vil overlade mig ham paa den maade eller ikke.
Jeg har intet nyt at fortælle dig andet end en at Martine Gabrielsdatter er nu Ægteviet med Peter Karlsen Lillandskar tillige Elen Olsdatter med Hans Maartensen. For ræsten lever Folk vel her omkring, og ingen Feber hører vi nu hersker nogen steder.
Saa har jeg da intet særdeles mer at fortælle dig. Kun at det seer ud for et uvær (uaar) i Aar da den Langvarige Tørke og Solhede har gjort stor skade næsten paa alle steder, dog seer det ganske Taaleligt du endnu paa Strand. Vis han nu har blevet Rægn saa har vi vel faaet et ganske godt Aar. Men paa mange andre Steder er det saa afbrendt baade Aager og Eng at det er ganske sort. Lige til Potætes skallene er nedfaldt og er sort. Saa det bliver ogsaa en almindelig Formangel i Aar. Tænk dem har nu allerede Byd ud en Ko i Forløn for at Føde en anden.
Jeg maa vel slutte nu mit brev endskjønt jeg havde meget at Skrive om. Dere maa nu være saa snild at helse Hansen og Ildri og deres Familie saa meget ifra mig og Sig dem Tak for alt imod mig Beviste gode. Og ellers maa du helse alle som jeg der blev Bekjændt. Og til sist er du og Peder og Lars og Lillegutten og Marie N. paa det kjærligste og vendskabeligste helset ifra mig og dere Takkes begge To for al eders ømhed og opofrelse for mig. Og du maa nu endelig snart skrive til mig at jeg faar høre hvordant det staar til og hvorledes Lillegutten Lever. De er helset ifra din Fader og Ole og alle i Huset.
Herrens Fred være med eder ifra mig din ømme og hengivne Moder Anne K. Andersdatter.
Tidsbilde fra 1881
Bygdeboknemnda har fått tidsbildet fra Gunnar Larssen, Fauske
Hans Johansen var lærer. Det var hans etterkommere som senere tok navnet Elvemo. I dette brevet han skriver til sin svoger og kollega i Målselv får vi vite at vinteren 1880-81 var streng. Her kommer det også fram at religiøs uenighet ikke er et nytt fenomen. Udrap er antakelig Utrapet, Bardufoss.
Laxaa den 14 Februar 1881
Gode Venn Herr P. A. Larsen Udrap
Da det allerede er gaaet saa lang Tid hen siden Jeg modtog dit Brev af 4 November forrige Aar, og jeg endnu ikke har besvaret det, saa er det nu med en følelse af Skamfuldhed, jeg har foretaget mig at skrive; men her kommer det gamle Ordsprog til anvendelse: "bedre sent, end aldrig."
Jeg kan fortælle dig: at vi alle, Gud være takket, lever forsaavidt "bra" med Helse og Sundhed, undtagen Børnene; thi her har været, og er fremdeles, en alminnelig Børne Sygdom... Stakels lille Antonette! Hun har været Døden meget nær, ja saa nær, at det for Menneskenes Øine ikke var udsigt til noget Liv, men Herren har hjulpet hende saa, at vi har nu den bedste forhaabning om hendes Helbred. Desuden har alle Børnene, ialfald paa Strand, været mer, eller mindre, behæftet med en saakaldet: "Omgangs Sygdom". En af Gutterne til Mathias Hansen Kleven er
Død, Oluf...
Vi har haft en forfærdelig barsk Vinter at kjæmpe med, jeg ved ikke om De har saa stræng en Vinter i Maalselven; vi som har de smaaeste Huse, er nu næsten underjordiske Folk. -
Jeg har, i høst udover, og til nu været Beskjæftiget med Skolen i Bogen, og uagtet, Skolelivet har været mig meget kjært, ønsker jeg dog: at Tiden skulde være til ende. ---- Folk imøde ser med spent forvendtning, den Skjæbnesvangre Tid, som er, en ny Lærers ankomst, og det er næsten i alle Folkets Mund, at Loden kommer til at falde paa dig; ønsker bare at Bogingerne maatte faa, ikke hvad de ønsker, men hvad de trænger! - Forøvrigt er Bogen et meget bekvæmt Skole Distrikt nu, naar Eivindnæsmarken og Osmarken gaar ifra, og der imod Strand bliver en Kreds for sig selv.
Jeg maa nu snart slutte mit Brev, jeg har intet nyt at fortælle. De fleste af Mandfolket er nu i Lofoten, saaledes er det ganske langsomt nu, kun Bertheus Andersen var hjemme i gaar, og da var vi sammen i Læsning; Vi har faaet os en ny "Taler" - maa du tro, han heder: Nils Paulsen; men han gaar under det bekjente Navn, i daglig Tale "Blomster Nils" - ja - ja jeg skulde vel ikke sige: at han var nogen "Taler"; men ialfal tror han det selv, og det værste er at han bidrager sit til, at Guds Navn bliver bespottet, af vantroens Børn: Desuden synes det at være en Tidsaand i blant os, at bespotte og ringeagte alt, ikke alene hvad der har Skin afat være Godt, men og hvad der i Sandhed er godt, og det er nok en retfærdig Straffedom fra Herren vor Gud; thi naar Folk ikke vil Tro og annamme sandheden til deres Frelse, saa staar det skrevet: at han skal lade dem fare i sit Hjærtes stivhed, og atter: han skal give dem hen i et forvendt Sind, Øine til ikke at se med, Ører til ikke at høre med, Hjærter til ikke at forstaa med, paa det de ikke skulde Omvende sig og blive Salig. Saa stor en Ulykke han en langvarig foragt og modstand mod Guds Ord føre med sig; vel derfor den Sjæl som i tide bøier sig for Guds ord, og giver Gud ret i sine Ord, og saaledes ydmyger sig under Guds Vældige Haand, paa det at han i sin Tid maa ophøie ham.
Du tillige med Kone og Børn, er kjærlig hilset fra os, og jeg ønsker at du snart vil skrive mig til.
Din hengivne Svigerbroder Hans Johansen
Min Fader beder at hilse dig Tak for Brevet som han nylig har modtaget fra dig. Baade han og Moder lever bra med Helsen. Ole er med Lambert paa Lofoten - formodendtlig i Ørsvaag. Kornelius - formodendtlig i Storvaagen. Far tænker at reise til Lofoten, en vakker dag, naar Dampskibet begynder med 8 dags tour; dersom bare ikke ("Bunøen")? Kommer til at gjøre streg i Regningen. -
Jeg var tængt at sænde dig de Koraler over Svanesangene; men jeg har ikke saadan konfeludt at den nu kan lade sig gjøre, du faar denne gang lade dig nØie med, at faa en tostemmig Sang af (Sanky)?. Jeg skal senere se at sende dig de andre.
Seterdrift i Forra
Fotball og sleivspark i Brennabakken
Kateteret på Tårstadskolen
Fluks-hula i Rogndalen
Medlemmene i nemnda
Kjell Asbjørn Pedersen
Martin Hansen
Arne Rasmussen
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten