Kjeldearkiv:Fimbul nr 27 - 2009
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Han “tykje“ bråsnur og legger på dør det forteste han kan - tar taumene og hopper opp på lasset og jager på hesten. Men lasset var tungt og hesten ikke av de aller sprekeste, så del tok litt tid før han fikk opp fart - nok tid til at presten og han Trygve rakk a komme seg ut, og fikk da se at det gnistret i sledemeiene da han "tykje“ passerte prestegården. Da sa presten: "Ja så var det han allikevel“. Les historien.
Tegnet av Reidar Hansen
Forord
Vi i bygdeboknemnda prøver å få tak i de gode historiene og interessante hendelsene fra gamle dager i vårt distrikt. Det er ikke alltid like enkelt å få folk til å skrive ned det de sitter inne med av kunnskap fra eldre tid. Mange kvier seg for å skrive, men nå oppfordrer vi dem som har noe de vil fortelle om, å ta kontakt med en av medlemmene i nemnda så vi kan treffes og skrive ned stoffet.
Vi er interessert i stoff fra heile bygda, gjerne bilder også.
I dette nummeret har vi slektshistorie fra Sør-Kvitfors, Storelven og Fjellkroken, og det ville ha vært fint med utfyllende stoff derfra i neste nr. Kanskje sitter noen inne med noen små historier som de vil dele med "Fimbuls" lesere.
Vi har i flere nr etterlyst gamle matoppskrifter. Vi er ganske skikker på at det finnes matoppskrifter som er spesielle for Evenes, kanskje oppskrift på lefser, klappakaker, blodmat etc. Leit i bestemors oppskriftsbok! De kunne nå ikke ha alle oppskriftene "i hauet", som de sa.
Vi har i flere nummer skrevet om seilskuta "Moshulu". Nå er vi i nemnda så heldig at vi har fått i vår varetekt den store skipsklokka som var om bord i båten fra den blei bygd i 1904. Vi har tenkt å stille ut klokka slik at fleire får se den. Nå etterlyser vi fleire gjenstander fra "Moshulu", for det finnes sikkert ting fra den tid skuta lå i Evenes. Vi er bare interessert i å låne til utstillinga det som eventuelt måtte finnes.
God jul til alle "Fimbul"-lesere.
Hilsen redaksjonen
Søndagsbetraktning
ved Provst Jak. J. Anderssen, Ofoten
Hebr.10, v. 35 - 39.
2. søndag i advent. Epist.11.
Melodi: Se solens skjønne lys og pragt L. 613
Se opp og frem med freidig hu!
Frimodighed sig lønner.
Taamodighed behøves nu,
om vi Guds vilje skjønner.
Den maa vi gjøre først;
thi dette er jo størst,
at vi oprigtig lyder den.
Da skal vi faa forjettelsen.
Thi om en stund, saa kort som saa,
saa kommer Han, som kommer.
Han lader ei sig vente paa
vor tros og levneds dommer.
Men den retfærdige -
ved troen skal det ske,
at levende han maalet naar
og frelst og fri for dommen staar.
Vi trænger vor frimodighed,
saa ikke av vi bøier.
Med frygt og feig undfaldenhed
vor frelser ei sig nøier.
'Hans sjæl har ei behag
i troens "far - i - mag".
O - bøie av til sjælefald!
Nei! Følg vor frelsers høie kald!
Prestegårdshagen
skrevet av prost Andersens barn, (Kristian Andersen - Mogens Kristian Mosling Anderssen 1895-1982)
- artikkelen ble også trykket i Fimbul nr 4 - 1978
Evenes prestegård i Ofoten ligger temmelig utsatt til. Landet er lavt og åpent mot nord slik at nordavinden som kan være særlig lei i mai - juni, har fritt spillerom, og fra vest presser vestavinden på fra Vestfjorden og innover den åpne Ofotfjorden. Om vinteren kan østavindskulingene stå på i ukevis.
Vår far, prost Jak J. Andersen, var sterkt hageinteressert, og da han kom til Evenes i 1878, var anlegg av hage noe av det første han tok fatt på - etter at husbygging var unnagjort. Den gamle hovedbygningen var nemlig kondemnert, og der
fantes bare en liten kontorbygning hvor et par rom var så vidt beboelige at våre foreldre med nød kunne klare seg der en tid.
Den nye hovedbygningen, oppført etter fars tegning, ble bygd slik at den tok av mest mulig for nordavinden. Hagen strekker seg fra hovedbygningen i en svak helling mot fjorden i sør. Mot vest plantet han et bredt lebelte - en hel liten skog - for å verne mot nordvesten og vestavinden. Under storflo og sterk storm gikk sjøen helt opp til hagegjerdet.
Jordsmonnet i hagen besto mest av fjæresand og stein med et lite humuslag over. Men mulighetene var der, steinen ble brutt opp og jord påkjørt. I årenes løp ble der sikkert kjørt hundrevis lass myrjord, dertil kom så rikelig med husdyrgjødsel. Det gikk derfor ikke mange årene før det overalt i hagen var rikelig med fin muldjord.
Som fast hagearbeider lærte han opp en av husmennene under prestegården, en same Amund Haugbakk, som var meget lærenem og gjorde et utmerket arbeid. Han spadde gjerne opp kjøkkenhagen og var stolt når sengene lå der finsmuldret, jevne og sorte og med snorrette ganger imellom. Senere hjalp han også til med å plante og så, - fra da av titulerte han seg selv som gartner.
I solveggen av den 18 meter lange hovedbygningen ble der riktig en lun plass for blomster, som far drev meget med. Han drev også med grønnsaker slik at vi helt fra de første år av, hadde full vinterforsyning av gulrøtter, neper, kålrot, persillerøtter, pasternakrøtter og sukkererter.
Etter utvidelsen av hagen - en utvidelse som krevde oppsetting av et høyt plankegjerde i fortsettelsen av husets lengderetning og til vern mot nordavinden - omfattet den gamle hagen i alt godt og vel 1½ dekar. Den vestlige delen var pryd- og blomsterhage og den østlige delen kjøkkenhage. I kjøkkenhagen ble det utenom forannevnte, dyrket blomkål, spisskål, løk, rødbeter, selleri, aspargesbønner med mer. Blomkål fikk far så store som en liten desserttallerken, krittende hvit, faste og meget velsmakende. Ellers er det jo en kjent sak at alle grønnsaker nordpå er særlig velsmakende.
Mistbenken var et meget viktig ledd i hagebruket. Tidlig på våren, lenge før telen var tint opp, ble jorda i mistbenken brutt opp og mistbenken gjort i stand. Der alte far fram de aller fleste av de mange forskjellige plantene han skulle ha til utplanting. Mislyktes noen eller manglet han noen, bestilte han disse fra Nordland Landbruksskoles gartneri i Bodin.
Far var blomsterelsker, og til sine tider hadde han opp til et par hundre forskjellige blomstersorter. Fra tidlig om våren til senhøstes kunne vi plukke inn alt vi ville uten at det derved minket synlig i hagen. Der var sneklokker tidlig om våren, blåveis - røttene hjemført sørfra, krokus, scilla, perleblomster, svibler, tulipaner, påske- og pinseliljer i hele rabatter, aurikler i flere fargenyanser, akeleier i alle sjatteringer, stemorsblomster, floks, nemophila, konvolvulus, sommerstokkroser, ridderspore, nattfiol, valmuer - enårige og flerårige, forglemmegei - hvite og blå, levkøyer, asters, krysantemer og en mengde andre forskjellige.
Av blomstrende prydbusker var der blant annet kaprifol, sibirsk ert, gullregn, snebolltre, jasmin, syrin og en liten rosenbusk: Persian yellow. Det var jo ikke hvert år syrinene blomstret, det hendte i blant at knoppene frøs om våren, men klarte de seg, ble blomstringen imøtesett med stor forventning og glede. I prydhagen var det ellers også en liten gran, en lerk, flere spireaarter, asal og berglønn med flere. Lebeltet mot vest besto vesentlig av bjerk, rogn og selje som alle vokste hurtig og med sitt tette løvheng ga utmerket le for mindre hardføre planter og for hagen i sin helhet. Langs innerkanten av lebeltet var der prydbusker av forskjellige slag.
Innimellom trærne vokste der en mengde ville blomster, noen kom dit tilfeldig, for eksempel gul fiol (fjellfiol), andre plantet inn med vilje.
Det hendte far fant et vakkert ugress, plantet det om og stelte godt med det og fikk fram vakre planter. En smørblomst for eksempel ble meget høy og kraftig og med store fylte blomster. En tistel ble til en kjempe på adskillig over mannshøyde. Ellers tålte han ikke ugress blant sine dyrkede vekster, hagen var derfor også så ugressren som det var råd å holde den, - og med alltid rene, sorte, skarpt avgrensede ganger og veier.
Av bærbusker var det rød og hvit rips, et par villrips, stikkelsbær og solbær. De to siste sto mindre godt til. Vanlige hagejordbær bar som oftest godt. Bringebær var det rikelig av. I hagen ble det også forsøkt å plante inn steppebær (?), jordbærlignende planter som far hadde fått fra Sverige. De holdt seg i alle fall i noen få år, men døde visstnok senere.
Ved bedømmelsen av resultatene som far oppnådde, må en huske på at sommeren er kort i Nordland. Våren kom oftest ikke før i mai, og mai og juni kunne ofte være sure på grunn av vedvarende nordavind. (1. juli 1914 raste en veritabel snestorm).
Ved siden av hagebruket og alle andre gjøremål var far også en interessert og dyktig gårdbruker og mottok medalje og diplomer for sitt jord- og husdyrbruk.
En gang fikk han tak i noen potetfrø som han hadde moro av å prøve. Etter tre års prøvedrift fikk han en bøtte fine poteter av normal størrelse. Disse satte han så neste vår og fikk igjen 25 - tjuefem bøtter med fine matpoteter. En eller annen skrev om dette i avisen, og så kom det brev fra mange kanter, til og med fra Amerika med anmodning om prøver. Det ble så sydd små lerretsposer og sendt prøver til dem som ba om det. De tiloversblevne ble brukt til settepoteter og ga i en årrekke - om ikke 25 - så dog meget rikt fold. De siste ble ødelagt av brannen i 1919.
I fars siste leveår ble hagen utvidet mot øst inntil fjøsbygningen og omfattet i alt ca 3 dekar.
2. mai 1919 brant prestegården ned til grunnen, og da strøk en hel del av blomstene og prydhagen også med. Men allerede kort tid etterpå var far i ferd med å opparbeide hagen på ny, og ved hans død 2½ år senere var hagen igjen så noenlunde i sin gamle skikkelse.
Den siste våren fikk han, gjennom en norsk ingeniør som kom fra Johannesburg, frø av en tidligere ukjent plante herhjemme - cosmea. Frøet spirte, og fra sitt sykeleie fulgte han nøye med i utviklingen og gledet seg meget da vi kunne ta de første av disse sydafrikanske blomstene inn til han.
Inne i stuen drev han fram roser og nelliker, og om vinteren svibler, tulipaner og krokus i potter. Det ene avløste det andre slik at vi alltid kunne glede oss over friske nyutsprungne blomster hele året igjennom.
Dette er skrevet etter hukommelsen og kan forhåpentlig gi et lite inntrykk av hagen på Evenes prestegård i fars tid 1878-1921.
Evenes prestegård på prost Anderssens tid
Kristian Anderssen forteller (Kristian Andersen - Mogens Kristian Mosling Anderssen 1895-1982)
- artikkelen ble også trykket i Fimbul nr 4 - 1978
Evenes prestegjeld omfattet foruten nåværende Evenes, også Ballangen.
Selve gården var temmelig stor etter nordnorske forhold. Det var 11-12 melkekyr, en del ungdyr, 15-20 sauer og 2-3 hester. De dyrket bygg som ble sendt til mølla i Gausvik. Først dro drengene til Evenskjer, lånte båt der og rodde over fjorden til Gausvik. To uker senere dro de samme veien for å hente det ferdigmalte kornet.
Det var ganske stor husholdning på prestegården. Foruten familien var det fast to drenger, tre piker (budeie, kokke, stuepike og mens barna var små, barnepike). Om sommeren kom to rakejenter. Til sine tider var det reine gjestgiveriet. Besøkende kunne være der i dagevis. Mens strekningen Evenes - Troms fylkesgrense ble gjort ferdig, hadde gården ofte vegvesenets ingeniør som gjest. Han kunne være der i 1-2 uker i slengen.
Middagsmaten måtte være i huset. På høsten var det derfor vanlig å slakte 2 voksne dyr, 3-4 kalver (gresskalver), 10-12 saueslakt, og en måneds tid før jul ble to store griser slaktet. Alt skulle tas vare på. Kjøttet ble saltet. Skinkene og lemmene av saueslaktene ble hengt og røkt og brukt som spekemat. - Middagsmaten besto som regel av salt kjøtt, salt flesk og fisk. Sild ble kjøpt i tønnevis.
Etter at sønnene på gården vokste til, var det ikke nødvendig med ekstrahjelp om sommeren.
Det var ikke annen oppvarming enn vedovner, så om høsten var det vanlig med ei ukes vedonn. Det pleide å gå med 150 lass stokkeved på prestegården. Dette sørget da 5-6 mann for. De hogde den, dro den sammen og kjørte den hjem på vinteren.
Før meieriet kom til Liland (1898), ble det kjernet smør og ystet ost på gården.
Kyndelsmesse og Kjerringjuldagen
Kyndelsmesse er en katolsk høytidsdag. Dette er egentlig ei lysmesse med navn etter kyndlene - vokslysene - som ble innviet denne dagen. Kyndelsmesse er også til minne om Marias kirkegang, også kalt Marias renselse. I følge Bibelen heter det at en kvinne er 'uren i 40 dager etter en guttefødsel og 80 dager etter en jentefødsel. Kyndelsmesse er 40 dager etter Jesu fødsel. Dagen var helligdag helt fram til 1771.
Kyndelsmesse, 2. februar, har tradisjonelt vært en viktig værmerkedag i Norge. Fra Nord-Trøndelag og nordover var godt og mildt vær denne dagen et dårlig tegn, i sør var det motsatt. I vest og i Nord-Norge ble denne dagen også regnet som den siste juledagen.
I Nord-Norge skulle mennene i tillegg være dratt på lofotfiske, og det var derfor vanlig at kjerringene møttes for å feire Kjerringjuldagen. Det er egentlig en gammel tradisjon at kjerringer fra gårdene i grenda møttes for å spise opp restene av julematen den 2. februar.
I Trondenes sa de at "jula vare te Kyndelsmess. Sia e det vinter og vår i kvær manns gård".
Det var kjerringene som dreiv jordbruket i de områdene hvor økonomien var basert på kombinasjonen mellom jordbruk og fiske. Man skal ikke se bort fra at kjerringene ikke bare så sitt snitt til å ha en hyggelig sammenkomst, men at de også hadde behov for å komme sammen for å diskutere matsituasjonen, en form for budsjettering med god mat og drikke til.
Farvel til Finnmark
Denne sangen Finnmark er skrevet av Henry Henningsen i januar 1945
Et land vi forlater med gjensynets lyst,
det ligger der ensomt, stille og tyst.
Ja, Finnmark, du Finnmark, som var så forhatt,
vi elsker deg landet som vi har forlatt.
Vi bodde så fredfullt i våre hjem
som vi med arbeid og flid tryllet frem.
Men hjemmene våre de er ikke mer,
og opp mot himlen vi spørrende ser.
Et liv uten glede, en lengt etter hjem,
vi tør ikke tenke på tidene frem.
De planer vi hadde, om ei de var stor
de hviler der oppe i snelandets jord.
Vi gjemmer der inne alt som var kjært
og lever på minnet om det som har vært.
Den Herre som styrer og er alles venn,
Han sender oss sikkert til Finnmark igjen.
Farvel, kjære Finnmark, vi glemmer deg ei,
vi hvisker ditt navn overalt på vår vei.
Du sneens og solens og fremtidens land,
vi kommer tilbake hver kvinne og mann.
Hjemmedåp i gamle dager
Før i tida var det ikke så lettvint å komme seg til kirka som nå til dags, særlig om vinteren. Derfor ble de fleste kirkelige handlinger så som bryllup, barnedåp med videre foretatt om våren, sommeren og høsten.
Den gang var det slik at hvis et barn ble sykt uten å være døpt, var det om å gjøre å få barnet døpt hurtigst mulig. Man trodde at dersom et udøpt barn døde, ville det gå evig fortapt. Derfor ble det foretatt hjemmedåp av en troende som ble betrodd dette ærefulle vervet.
Oppe i ei markebygd var det en same som i mange år hadde vært benytta til dette vervet, men han var nå blitt så gammel at folk syntes det måtte bli en yngre som overtok. Denne var også utpekt og var budsendt for å døpe et lite barn som var blitt sykt.
Dette fikk imidlertid den gamle døperen rede på, og da ingen hadde fortalt han at de syntes han var for gammel, skyndte han seg av sted for å komme den budsendte i forkjøpet.
Han hadde også betydelig kortere vei til der barnet var, så han kom i god tid før den andre. Foreldrene til barnet syntes ikke de kunne nekte han å foreta dåpshandlingen, så de lette fram det som skulle brukes, men de hadde ikke rent vann inne, og dette måtte hentes fra en brønn et godt stykke unna, men det hadde ikke døperen tid til å vente på.
Familien hadde nettopp spist middag som besto av sild og poteter, og vannet som var brukt til å koke i, sto igjen på komfyren. Døperen ba om å få helt noe av dette vannet opp i fatet han skulle benytte, og så foretok han dåpshandlingen og var ferdig med den da den budsendte kom, så det ble ingen ting for han å gjøre.
Skikken var slik at når våren og sommeren kom, skulle de hjemmedøpte barna taes med til kirka for å bli innskrevet og få prestens og kirkas velsignelse. Slik også i dette tilfellet. Den gamle døperen var også i kirka. Nå var det slik at barn som var hjemmedøpt, ikke fikk vann over hodet i kirka, men presten som den gang var prost Anderssen, hadde følgende spørsmål til den som hadde døpt barnet: "Er dette barn døpt i rent og klart vann?" "Nei, æg måtte ta ka som før hainna kom, ser du. Æg måtte døpe bane i sildsø og potetvatn i hui og hast. I nødstelfelle, kain du vette."
Den samiske offerplassen - Sølvsteinen
av Arne Håkon Thomassen
På sørsiden av Vegglandet, mellom Forra og Veggen, finner vi den samiske offerplassen Sølvsteinen. Den første til å beskrive denne var Peter Schnitler i 1743. Schnitler var delaktig i arbeidet med kartlegging av grenseforholdene mellom Norge og Sverige. I løpet av tre omfattende reiser fra Røros i sør til Finnmark i nord i perioden 1742-1745 samlet Schnitler et stort materiale knyttet til distinkte temaer som områdenes geografi, geologi og allmenn kulturhistorie. Dette materialet, kjent som Major Peter Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745, er senere sammenfattet i 3 bind.
Ofoten Prestegjeld ble oppsøkt av Schnitler i 1743, og under bolken
Merkværdigheder i Saltens Fogderi finner vi en beskrivelse av Sølvsteinen:
- "Paa denne Fiordz nordre Siø-Bredde er en slet Field-Heje, navnlig Faareveggen 1 Miil lang fra Vester i Øster, saa steil, som en Vegg, ud i Fiorden; Paa denne Faare-vegg viises et huult Sted, hvor en slet Steen har staaet i, den for en 40 a 50 Aar. Lappfinnerne have haft en særdeles Overtroe og Høytid for, at hvergang de fra deres Fiskerie udaf Havet ere komne tilbage, have de besmurt denne Steen med Fiskeblod og Jister, og stukket et Støkke Tobakk i reven, eller Sperkken af Steenen. En Huusmand derved, dette iagttagendes, har brugt sig denne Lappfinnernes Vantro til Nytte, og naar de vare afdragne, taget Tobakken, ladendes Finnen i sin superstition, at hans Afgud, Steenen, havde vel imodtaget og fortæret Offeret. Steenen er nu borte, og intet til saadant mer fornemmes."
Det som er svært interessant i Schnitlers nedtegnelse er opplysningen om at "Lappfinnerne" gjorde sitt offer i forbindelse med sitt fiskeri ute i havet - dette må vel være Lofotfisket, og at de ofret først når de var kommet tilbake. Samenes involvering i fisket "udaf havet" har for øvrig lenge vært et ikke-tema i historiefremstillingen om samisk kulturhistorie.
Dette skyldes imidlertid ikke at det ikke finnes kildemateriale som uomtvistelig forteller at samene også drev med fiske. En av de eldste kildene til beskrivelse av samenes historie finner vi i Ottars beretning fra 890-tallet. Ottar skriver "...at han bor lengst nord av alle nordmenn, men at landet strekker seg enda lengere mot nord, og der er alt ødeland bortsett fra noen få steder hvor finnene holder til. Disse jager om vinteren og fisker om sommeren".
Historikeren Alf Ragnar Nilssen har sett nærmere på Samene og Lofotfisket i
eldre tid og finner det "...interessant i seg selv at den aller tidligste skriftlige kilden vi har som nevner fiskeri, forteller om samiske fiskere". Nilssen viser også til sagaberetningen Hisioria Norvægia, nedskrevet på slutten av 1100-tallet, hvor det beskrives samer som sammen med kristne fisker "stimer av skjellet fisk".
Vi vet ikke på hvilket tidspunkt man tok til å bruke Sølvsteinen som offerplass.
I Varanger i Finnmark er 5 offerplasser datert, og disse spenner fra 1000-tallet og frem til 1670-tallet.
Samenes tradisjonelle (natur-)religion har imidlertid røtter langt tilbake i tid. Eksempelvis ligner tegnene på runebommer, helleristningsfigurer.
Arkeologen Knut Helskog har forsket på helleristningene i Alta siden 1970-tallet og han mener at det er "...sannsynlig at noe av den tro og de ritualer som er forbundet med bildene på trommene har røtter langt tilbake i forhistorien". I
perioden vi kaller tidlig metalltid, altså det siste årtusen før Kristi fødsel, forsvinner gradvis helleristningene som en del av de seremonier og ritualer som knytter seg til de fortidige jakt, fangst og fiskesamfunnene. Kanskje overtok runebommer og offerplasser de funksjoner som helleristningene hadde? Vi vet at bruken av både runebommer og offerplasser avtar ved overgangen fra samenes tradisjonelle (natur-)religion til den kristne troen. Ikke minst var misjonærenes iherdige ødeleggelse av de samiske offerplassene medvirkende årsak til dette. Jens Kildal, som ble Thomas von Westens første misjonær, skriver i en misjonsrapport at han under en reise i Ofoten i 1722 i løpet av kun 14 dager brente 40 alter og bilder knyttet til offerplasser. Dette forteller noe om utbredelsen av samenes tradisjonelle (natur-)religion, og om hvor viktig denne var for den samiske befolkningen.
Just Qvigstad var filolog, folklorist og forsker på samisk språk. I 1926 utgav
han skriftet Lappische Opfersteine und heilige Berge in Norwegen der han gir en utførlig innføring i de samiske offersteinene og hellige fjell og har en geografisk oppramsing av hvor disse befinner seg. For Ofotens del finner vi også her en beskrivelse av Sølvsteinen som samisk offerplass.
Qvigstad beskriver at "Lappen", ved deres reise til fiskeriene til Lofoten, æret Sølvsteinen ved å gjøre knebøy. Når de lykkelig vendte tilbake ofret de brennevin og annet som et takkoffer. I følge Qvigstad, eller hans informant, skjedde dette ennå på 1800-tallet. Qvigstads beskrivelse skiller seg fra Schnitlers beskrivelse på flere punkter. Schnitler beskrev offerritualet ved at samene smurte steinen med fiskeblod og Jister og i tillegg ofret tobakk. Dette med at man smurte offersteinen med marine produkter kjenner vi igjen blant annet fra Graksesteinen på nordsiden av Varangerfjorden. Her beskriver historiske kilder at sjøsamene smurte grakse (restproduktet som blir til overs etter at man har kokt tran) på steinen for å få god fiskelykke. Qvigstad på sin side fokuserte utelukkende på at samene ofret brennevin (og annet). Et viktig poeng med Qvigstads beskrivelse av Sølvsteinen som samisk offerplass er at han tar med også den beskrivelse Schnitler gjorde vel 183 år tidligere. Qvigstad reflekterer imidlertid ikke over at Sølvsteinen, ifølge Schnitler, tilsynelatende gikk ut av bruk på slutten av 1600-tallet, begynnelsen av 1700-tallet mens Qvigstad selv bygger på informant-opplysninger om at Sølvsteinen ennå på 1800-tallet var i bruk som offerplass.
Hvor lenge Sølvsteinen ble brukt som offerplass kjenner vi ikke til. Misjoneringen førte ugjenkallelig til at samene ble tvunget til, og senere lært opp til, å ta avstand fra det som var deres eget; Herunder tradisjonene og forestillingene knyttet til offerplassene. Thomas von Westen var krystallklar på dette punktet: det gjaldt å bryte noaidens makt over det samiske folk og få samene til å følge nye religiøse ledere. Til trods for dette har tradisjoner og oppfatninger knyttet til offerplassene blitt vedlikeholdt helt opp til vår egen tid. Mange samer har vokst opp med mytene, fortellingene og forestillingene forankret i tradisjoner ofte knyttet til landskapet.
Mange samer har derfor røtter i et landskap, i et område eller territorium som de regner for sitt eget, der forfedrene har satt sine spor.
I min egen barndom fikk jeg, med min fars hevede pekefinger rettet mot meg, innprentet at man ikke skulle røre noe ved Sølvsteinen, og heller ikke gå på barnlig opdagelsesferd i området ved denne. Min fars klare formaning overfor meg var at Sølvsteinen skulle man vise aktsomhet for.
Sølvsteinen, som et automatisk fredet samisk kulturminne, og med de tradisjoner og oppfatninger som fortsatt er knyttet til den, vitner om at den fortsatt inngår i en samisk samtidssammenheng ved at den i tillegg til å gi historisk kunnskap også bidrar til opplevelse av kulturell tilhørighet og bevisthet om atferd i bruk av naturen.
Kilder:
Helskog, K. 1988 Helleristningene i Alta.
Nilssen, A.R. 2005 Samene og lofotfisket i eldre tid. Forlaget Bårjås.
Storjord, T. 1993 Samene i Nord Salten. Th. Blaasværs Forlag.
Qvigstad, 1926 Lappische Opfersteine und heilige Berge in Norwegen. Oslo.
Qwigstad J. og Wiklund K.B. 1929 Major Peter Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745-Bind II. Oslo.
Vorren, Ø. 1993 Samniske offerplasser i Varanger. Nordkalott-Forlaget.
Om forfatteren:
Arne Håkon Thomassen (født 1968) fra Narvik. Hovedfag i arkeologi fra Universitetet i Tromsø (1996) med avhandlingen "Nazisme og holdninger til fortiden - Et norsk perspektiv". Arbeider som seniorrådgiver ved Sametingets avdeling for rettigheter, næring og miljø, distriktskontoret for Nordre Nordland. Hans arbeids- og bosted er Äjluokta/Drag i Dievdesvuodna/Tysfjord kommune.
En liten historie fra forrige århundre
Gamle bilder
|
Finn O. Suseg har sendt bygdeboknemnda to interessante bilder. Bildet over er tatt ved stua til Lorentz Suseg ca 1935. De sitter på trappa utenfor huset. Mannen til venstre er Emanuel Winnem, Lorentz i midten og Julie. Både Lorentz og Emanuel Winnem var i tjeneste hos lensmannen. Siden de har på seg stasklær, tyder det på at bildet er tatt en søndag. Jenta som står i døråpningen, er Jennv Rishaug, barnebarn av Julie og Lorentz. Fotograf er Ena Kongsvoll som også var barnebarn. Begge jentene var bosatt i Narvik og var på helgebesøk hos besteforeldrene. |
|
Bildet er av Liland tatt i 1897 av en fotografi Bodø. Utlånt av Finn O. Suseg. |
|
Fra Nergård-stua på Nergården på Lakså. Bildet er tatt da tuberkulose-foreninga for Leirosen/Lakså/Dragvik blei starta. På slutten av 1930-tallet. Fra venstre: Lilly Rones, (usikker), Hansine Seljeli, Konstanse Leiros, Oluf Nergård (med hatt), Ingvalda Jentoft, Antone Nystad, Anna Johansen, Jonette Korsmo, Magda Bjørkmo, Gunvor Seljeli (usikker), Johanna Haldorsen, Alida Berg, Hilda Hansen, Haldis Villumsen (usikker), Herlaug Hansen. Lånt hos Laura Rones. |
|
Her er medlemmene samla til møte i foreninga igjen, men nå har de hatt møte i Arnt-huset - også på nedre Lakså - tatt bilde ved stueveggen.
Lånt hos Laura Rones. |
|
Bilde fra Dragvik. Fra venstre: Johanna Nystad, Jillie Johansen med barnebarnet Anne Julie, Lilly Rones. Lånt hos Laura Rones. |
|
Familien Tverfjell med barna Dagrun, Oddmund, Håkon og Asmund foran låven på Nystad. Bildet tatt sist i 20-åra. Lånt hos Asmund Tverfjell. |
|
Familien Tverfjell fotografert i 1938. Oddmund, Dagrun, Håkon, Asmund, Anna Marie og Hans Fredrik. Lånt hos Asmund Tverfjell. |
|
Anna Marie født Dalbakk, gift med Hans Fredrik Tverfjell. 1955. Lånt hos Asmund Tverfjell. |
|
Treningsleir i 1954 for Nordland skikrets i Medkila. Bak fra venstre: Asmund Tverfjell, (ukjent), Hårek Hansen, ? Hansen, Kurt Kristensen, (ukjent). Foran fra venstre: Helmer Jørgensen, Kåre Pedersen, kursleder Bernt Østerkløft, Oddmund Josefsen, (ukjent). Lånt hos Asmund Tverfjell. |
Et himmelsk møte - og ett til
av Arne Rasmussen
Et lite tilbakeblikk til den tiden da Anders Aschim var prest på Evenes.
Da var det Andreas Strand som var klokker.
Det er tydelig at det var en munter tone mellom presten og klokkeren, for en gang da de møttes i kirken før en Gudstjeneste, kunne presten fortelle til klokkeren at han hadde en drøm sist natt. Jeg var oppe i himmelen og møtte vår herre. Hva så du der - lurte klokkeren på? Jo - der var mange rom, men på ett av rommene var det et forferdelig bråk og støy. Jeg spurte da hvem i all verden det var som befant seg på det rommet. Det skal du få vite - sa vår herre. Dette er rommet for klokkere.
Dette hadde ikke klokker Strand så mye å si til, for han hadde jo ikke vært der. Men han tenkte vel sitt; jeg får vel muligheten jeg også. "Regner det på presten, så drypper det på klokkeren" sies det.
Og det skal dere vite kjære lesere; vi har en god og rettferdig gud - han lot også klokkeren besøke seg i himmelen. Neste gang presten og klokkeren møttes i kirken, kunne klokker Strand fortelle at også han hadde hatt en drøm der han var på besøk der oppe. Og det var riktig som du sa; det var mange rom der, og jeg hørte lyder fra alle rommene uten om ett. Der var det helt stille. Jeg spurte da hvilket rom det var? Dette er rommet for prester, men det har ennå ikke kommet noen.
Til dere prester som forskrekket leser dette - vil jeg bare si: Fortvil ikke - for vi har som nevnt en god gud - som i denne forandringens tid sikkert har latt det høres lyder også fra presterommet.
Gitte-stua i Tangen og han tykje i prestegårdsfjøsen
av Arne Rasmussen
Før i tiden - fjernt fra både fjernsyn, pc og mobiltelefon, var det ganske vanlig at det ble fortalt historier og skrøner rundt om på gårdene og der folk ellers møttes. En av dem som mestret fortellerkunsten bedre enn de fleste, var han Trygve Lakså. Han og familien bodde i sin bolig like ved Evenestangen - eller i Tangan - som vi sier. De bodde der inntil dem på slutten av 50-tallet flyttet til Narvik - der han hadde sitt arbeide.
Men huset ble flittig brukt på fritiden, og det ble det ikke mindre av da han Trygve ble pensjonist.
Som nabo til denne fritidseiendommen, kom jeg både titt og ofte i prat med ham. En gang kom jeg til å spørre han Trygve om "Gittastua" som sto like ved veien, nedenfor huset deres. Jeg visste at dette huset sto der før min tid, og at hun som sist bodde der hette Gitta.
Peder Hansen var visstnok den første eier av dette huset. Han kom fra Trøndelag, var skredder og ble derfor kalt "skredder Hansen".
Peder Hansen og hans kone fikk fem barn; to sønner og tre døtre.
Sønnen - Hans flyttet til Røros der han var politi.
Gerhard giftet seg med Emma, og bodde i Tangan. De fikk sønnene Hjalmar og Kristian. Etter at Gerhard døde, giftet Emma seg med Einar Didriksen, Sommervik.
To av døtrene til skredderen flyttet til Amerika, mens Gitta bodde det meste av sitt liv i barndomshjemmet i Tangan - derfor navnet "Gitta-stua".
Gitta var også en tid i Oslo - der hun arbeidet som hushjelp. Hennes språk var preget av tiden i Oslo; et noe "finere" ordbruk som hun holdt fast på resten av livet. Hun hadde nok "arvet" noe etter sin skredder-far, for det ble sagt at hun pleide å stelle og stryke klær for presten.
Det ble meg også fortalt at når Gitta holdt selskap, så var det ofte med både lensmann og prest tilstede.
Etter at Gitta døde, ble huset solgt like etter krigen. Det han Trygve da fortalte meg, var at huset ble solgt til en kar på Stunes - også han en god forteller og spilloppmaker. Han rev da huset, for senere å kjøre det hjem til Stunes. Dette huset var bygget av tømmer, så det var ganske lange stokker som skulle lastes og transporteres.
Denne transporten foregikk vinterstid med hest og slede. Før han kom seg av sted med ett av lassene, var det for lengst slutt på dagslyset, så det ble å kjøre siste lasset for dagen i mørket. Det eneste som lyste var da det gnistret under sledemeiene da de traff steiner som stakk opp av snøen.
På den tiden var han Trygve i prestegårdsfjøsen og arbeidet hos han Sverre Rørvik - som da var forpakter på prestegården. Dette visste "stuneskaren" om, og nå fikk han lyst til å gjøre dem et spek. Han parkerte da hest og slede ved fjøsen, og gikk inn. På den tiden var det ikke elektrisk lys, så den lille parafinlampen som hang inne i fjøsen - ga langt fra nok lys til å kunne se hvem som befant seg der inne.
Han Trygve var da oppe på låven og lempet fram høy, så han var akkurat ved takluka da døra ble åpnet, og ble dermed vitne til det som så skjer.
"Stuneskaren" ser seg om i halvmørket - og lenger inne i fjøsen får han så øye på en av dem han ser etter - tror han. Og så roper han: "No kjæm han tykje å tar dæg". Da lød en velkjent stemme inne fra fjøsen; "Nei du sier ikke det". Da var det sogneprest Anders Aschim som akkurat da var en tur innom.
Han "tykje" bråsnur og legger på dør det forteste han kan - tar taumene og hopper opp på lasset og jager på hesten. Men lasset var tungt og hesten ikke av de aller sprekeste, så det tok litt tid før han fikk opp fart - nok tid til at presten og han Trygve rakk å komme seg ut, og fikk da se at det gnistret i sledemeiene da han "tykje" passerte prestegården. Da sa presten: "Ja så var det han allikevel".
Det hører også med til historien at "stuneskaren" en dag senere gikk inn til presten og beklaget det han hadde sagt - han trodde det var han Sverre Rørvik han så inne ifjøsen. Var det bedre at han hadde tatt Rørvik, enn at han hadde tatt meg var prestens kommentar.
Gnr 9 Fjellkroken i Evenes
Gnr 7 Storelven i Evenes
Rettelse tatt inn i "Fimbul" nr 28
Bildeteksten på side 38 i "Fimbul" nr 27 er feil. Bildet er også feil plassert. Det burde vært plassert på side 35. Den rette teksten skal være: "Olaus Johnsen, Storelv født 1859".
Gnr 6 Sør-Kvitfors i Evenes
Ei ukjent historie fra "Dampkjøkkenet" i Bogen
"Dampkjøkkenet" i Bogen
Historia om en spesiell nordlandsbåt
Lang veg til doktor
Å stenge blod
av Lulli Westrheim
Så vel som håndspåleggelse har også evnen til å stenge blod vært en nødvendighet på grissgrendte steder der det var langt til doktor. Denne formen for helbredelse er en kunnskap som formidles fra den eldste i familien til den eldste i neste generasjon. Kunnskapen kan kun læres til en. I Bibelen skulle Esau komme til sin gamle far for å få velsignelsen, men ved lureri ble den tildelt Jakob. Hva var den hemmelige velsignelsen? En formel kanskje som han måtte lære til helbredelse og hjelp for folket som på den tiden var nomader.
Blodstenging er en urgammel tradisjon fra førkristen tid, hvor Odin og Tor var de personer bønnen henvendte seg til. Fra gammelt av betraktet kirka blodstenging som svart magi. Det førte til at denne kunnskapen var noe man ikke snakket høyt om. Forsker Roald Kristiansen sier følgende: "Jeg har omtrent ikke møtt en eneste nordlending som ikke på en eller annen måte kjenner til blodstenging. Taushet er her en grunnleggende faktor - en mur av taushet! Det er veldig betydningsfullt. Du vet ikke hva som leses - du bare merker hva som skjer. Blodstopping er et utbredt tema i Nord-Norge, mens det er forsvunnet i sentrale deler av landet hvor man har hatt bedre tilgang på legehjelp.
Blodstopping skaper en kontakt med krefter i tilværelsen og din egen plass i forhold til disse kreftene. Selve blodstoppingen handler om å sortere kreftene, " sier Kristiansen.
Rettelser til "Fimbul" nr 26
I "Fimbul" nr 26 i artikkelen om Anderssengården / Bergviknes har det sneket seg inn en beklagelig feil. På s.39 er det et fotografi av et ektepar, men teksten er feil. Bildet viser ikke Hans Jenssen med hustru (som utvandra til Amerika), men sønnen deres. I folketellinga av 1875 står Hans Jenssens sønn oppført som Hans Kristian Jenssen (født 30. april 1863), men i Amerika kalte han seg for Hans Christian Johnsen. Han hadde studert medisin og tatt doktorgrad i psykologi, DL i psykologi står det i ei heading på et brev.
Teksten til bildet på i "Fimbul" nr.26 skulle ha vært : Portrett av Hans Christian Johnsen m/amerikansk hustru, sønn av Hans Johan Jenssen og hustru Andrea Berg Amundsdatter.
- Original tekst: Første eier av gården, Hans Jenssen med hustru. Han flytta huset fra Bergvika til Bergviknes. Ekteparet utvandra til Amerika i 1882.
I "Fimbul" nr.8 er det en artikkel om emigranter og Amerikabrev, og der kan de som er interessert lese mer om Hans Christian Johnsen.
Rasulykka i Niingen i 1952
av Arne Rasmussen
Tillegg til artikkel i Fimbul nr 23 - 2005:
Da skrev Peder R. Bakkemo om rasulykka i Niingen i 1952.
Har i ettertid fått reaksjoner på at en del av denne historien ikke helt stemmer - eller at en del mangler i forhold til det vi har fått fortalt av min mor's bror, Laurits Arntsen og hennes svigerbror Hilmar Bergvik, som begge var inne i tunnelen da raset gikk. Det de fortalte var at de begge var på vei ut av tunnelen - da Hilmar som var bas sa: "Jeg er ikke sikker på om jeg sjekket om alle skuddene var gått av - jeg må gå tilbake". "Da går jeg i lag med deg" - sa Laurits. Denne tvilen reddet trolig livene deres, for mens de på ny var på vei ut - gikk lyset, og det ble mørkt. Åja sa Hilmar, "nå må vi vel opp i gammeldammen og grave sørpa." De trodde at det var det som var årsaken til strømbruddet, for det hadde hendt før.
Da de nesten hadde nådd tunnelåpningen, kom Leif Torbergsen løpende mot dem og fortalte at noe hadde skjedd - han så ingen ting - bare hvitt. Han jobbet på samme laget som dem, og var også på vei ut da raset gikk. Antagelig bare sekunder fra å bli tatt av raset - han også.
Deretter satte de i gang å måke seg fram til de som var innesperret i brakka.
(Det ble sagt at de ble så varm av arbeidet, at de fleste av dem etter hvert sto bare i makkoskjorta og måket.) Da de nærmet seg taket, var det en av dem der inne som ropte: "Når dere har måket dere helt ned, så skal jeg rive ut bord i taket."
Straks de hadde fått et lite hull i taket - var det at det med et smell tok fyr, og hele bygget eksploderte.
Så de to som Bakkemo skrev at "ennå ikke var kommet ut av tunnelen, var altså Hilmar Bergvik og Laurits Arntsen.
Dette er slik min mor Alvilde Rasmussen husker at de fortalte det; noe det i ettertid ble snakket mye om. Jeg har også snakket med Laurits sønn, Alfred Arntsen - som bekreftet at det jeg her har skrevet er riktig.
Medlemmene i nemnda
Kjell Asbjørn Pedersen
Martin Hansen
Arne Rasmussen
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten