Kjeldearkiv:Fimbul nr 28 - 2010

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forsidebilde:
Reidar Hansen har tegnet forsidebildet med utgangspunkt i Arnult Linds fortelling om sitt livs skihopp.

-"Så prøvde æg å fortelle han karen at dette var æg ikke vant til og tenkte på å trekke meg."
-"Kommer ikke på tale!"
-"Og var æg påmeldt, så var det bare å hoppe."

Forord

Så er det gått et år igjen sia forrige "Fimbul-utgivelse. Vi er godt inne i mørketida, og jula lyser ikke langt unna.
I året nummer av Fimbul kan dere lese om gårdene Fjellaksel, Dalhaugen og Elvebakken. Vi går ut fra at dette er ukjent stoff for mange som bor i området. Kanskje får de kjennskap til slekt som de ikke har visst om fra før.
Vi i nemnda synes alt stoff som vi får inn er verdifullt og leseverdig. Herved oppfordres dere lesere til å skrive ned hendelser/historier dere kjenner til før det er for seint. Medlemmene i nemnda har ikke kapasitet til å intervjue alle som gjerne skulle ha fortalt si historie. Kom med utspill!
Så er vi så heldig at vi har fått Reidar Hansen med på laget. Han tegner så livaktig at man ikke har noen problem med å se situasjonene for seg.
Vi kan ikke nevne alt stoffet her i forordet, men vil likevel framheve at vi har tatt med svært mange bilder denne gangen. Kos dere, og kom gjerne med utspill der vi mangler opplysninger om navn eller årstall.

God jul til alle "Fimbul"-lesere.

Hilsen redaksjonen

Vi tar med oss et ordtak etter "pinvåren" 2010:

"Mai er aldri så klein at ho ikkje vise ei grønn grein."
Fått hos Astrid Breivik

Søndagsbetraktning

ved Provst Jak. J. Anderssen, Ofoten

25. februar 1914

Store Gud, i deg all styrke er.
Du vår klippeborg og tilflukt vær!
Hold oss fast, o Herre, ved ditt ord,
så vi alle sikkert på deg tror,
hva enn skjer, og oss til evig gavn
lover deg i Jesu Kristi navn!

For ditt åsyn står vi her, o Gud!
La oss øse ærlig for deg ut,
hva av bønn vi herpå hjerte har.
Med din Ånd og kraft, o Gud, du svar
på vår bønn og led oss på din vei
visse på, at du oss svikter ei.

Gud, hold i din varetekt vårt land!
Styrk i ånd hver kvinne og hver mann
til i troskap i vår Frelsers fjed
her å fremme kjærlighet og fred
og vårt fedreland i by og bygd
tjener, som vi kan, i troens trygd.

Bogen skole 40 år

Gammelskolen i Bogen fra 17. mai-feiringa i 1945.

Et tilbakeblikk (skrevet i 1994), av Ingrid Elvemo

En oktoberdag i 1954 hadde man et uvant syn i Evenes. Ikke var det 17. mai, ikke var noen politisk demonstrasjon på gang. Men et langt tog av barn vandret innover landeveien. Målet var den nye Bogen sentralskole som skulle tas i bruk. Den gamle grendeskolen på Strand skulle forlates. Skolegangen skulle heretter skje på Bergviknes. Der lå den, nyskolen, omringet av åker og eng. Gårdstunet på Bergviknes gård var nærmeste nabo.

En milepel var det - noe langt mer enn å forlate et gammelt hus til fordel for noe bedre. Det var et skritt inn i en ny skolestruktur.

I generasjoner hadde man hatt et nettverk av små og knøttsmå skoler rundt om i bygda. De var lett kjennelige der de lå, kvitmalte med grønne vindskier og vinduskledninger. De største, som de på Strand, Liland og Tårstad, hadde to klasserom og lærerrom i 1. etasje. Samme rominndeling i andre etasje, men der var det skråtak, og det lille rommet var et arkrom. De andre skolehusene var mindre med alt bruksareal i 1. etasje.

Der hadde de ligget i generasjoner og hegnet om hver sin ungeflokk - Tårstad, Tangen, Evenesmark, Myrnes, Liland, Lakså, Strand, Lenvikmark, Austervik, Botn og Forra. Ett av de minste var Forra skole som ennå står.

40 år er ikke all verdens tid, men åra etter 1954 har vært en forandringens tid.

La oss ta et besøk i 50-åras Bogen. Vi finner et travelt samfunn. Privatbilismen var ikke kommet, folk hastet til fots i sine mangfoldige ærend. Veien var smal og hullete, lys manglet og renovasjon var hver manns sak.

Men her var tre butikker som sørget for det meste av det en evenesværing måtte trenge. Mat og klær, kopper og kar, og skulle det være bruk for en ljå eller en spade, var det en dagligdags sak.

Husene sto tett. På nersia av veien mellom Gammelbrua og Michaelsen-butikken var det plass for 5 hus, og på hver side av den samme brua bodde en baker. Begge bakte de, og begge drev de kafé.

Ved Lillevannet hadde et par brødre startet et lite verksted som i mange år betydde et stadig økende antall arbeidsplasser.

På toppen av Åsen ruvet Surstoffen og Snekkerifabrikken med sin trafikk. Her kunne man se ned på den nedslitte sveitservillaen som huset de kommunale funksjoner. Ikke bare det. Kraftverket hadde sitt beskjedne husvære samme sted, her fantes en privat leilighet og stedets skomaker hadde hybel på kvisten.

Lokalbåter la til dampskipskaia og fòr igjen. Enda var fjorden den vanlige reiseveien.

En kunne så avgjort ikke berømme tettstedet for vakker bebyggelse. Inne på Slaggen kunne man gjette på et lettere jordskjelv. Flere perioder med gruvedrift og 5 års okkupasjon hadde satt sine spor. Slagghauger ruvet som fjell, tyskerbarakker og etterlatenskaper av alle slag møtte øyet. Likevel - dette var også et sted der et stort antall mennesker hadde arbeid og utkomme, og i ettertid ser vi at vi hadde et samfunn med trivsel og tro på framtida.

Og nå var en viktig investering i framtida gjort. En ny, moderne skole sto der, prisberegnet til 548 000 kroner. Det var et pent skolebygg, moderne og storveies. Her var 5 klasserom, skolekjøkken og sløydsal. Nyvinning var først og fremst sløydsalen og skolekjøkkenet - for ikke å nevne sanitæranlegget. De gamle tomannspultene var borte. Klasserommene var møblert med de såkalte Mikkelsenpultene. Disse var utviklet på trevarefabrikken i Bogen, en type arbeidsbord med stoler som kunne reguleres i høyden. Idéen var god, men da de uslitelige stålrørsmøblene kom, forsvant de smått om senn.

Nå skulle herligheten tas i bruk av 186 elever pluss en framhaldsskoleklasse som hadde vært der fra begynnelsen av skoleåret. Det betydde at i alt 9 klasser skulle plasseres. Selv om man hadde skole bare annenhver dag i folkeskolen, må bygget ha vært sprengt fra første dag.

"Det er jo fortvilet at den nye Bogen skole alt er for liten". Hjertesukket kom fra skoledirektøren i Nordland samme år. I en korrespondanse mellom denne og skoleinspektøren i Evenes lette man etter utveier for å få plass til Forra skole i systemet. Resultatet ble at denne lille skolen innerst i bygda fikk leve sitt eget liv enda noen år.

Nye fag skulle innføres, andre styrkes. Det var ikke plass til det, og tidlig måtte man ty til nødløsninger.

Håndarbeid var et fag i utvikling. I 1952 begynner ting å skje. Håndarbeidslæreren søker om å få kjøpe symaskin, speil, strykebrett og en koffert til å frakte håndarbeidsmateriell mellom kretsene. Det ligger nær å tro at den kofferten ble brukt lenge, for det nye bygget hadde ingen plass for slik virksomhet. Ei tid holdt man til i sokkelen på helsehuset, og der prutet man på leia. Kravet var 20 kroner pr dag, men skolestyret endte opp med 15. Ei tid holdt man også til på det nye samfunnshuset.

Håndarbeid var en sak for jenter den gangen. Det ble lagt stor vekt på det håndverksmessige. Jevne sting skulle det være og korrekte fellinger på tå og hæl. Når det obligatoriske søsterforkleet var sydd og sokkene og vottene var strikket, kom de personlige ønskene. Der ble sydd kjoler, drakter og moderne langbukser. En del av materiellet var gratis, men mang en håndarbeidslærerinne fikk kalde føtter når jentene kom hjemmefra med kostbare stoffer og himmelhøye ambisjoner. Resultatet var ikke alltid gitt.

I 1958 kom en artig søknad fra jentene ved Bogen Framhaldsskole. De søkte om en ukes sløyd etter som guttene skulle få skolekjøkkenopplæring. Det var vel det første skritt mot dagens likestilling. Jentene fikk sin sløyd, og guttene fikk kle på seg forkle og skaut. Ikke alle viste samme entusiasme, men med tid og stunder viste det seg at gutter kunne bake boller så godt som noen.

For øvrig sveipte en pedagogisk vårvind over håndarbeidsfaget utover 60-70 årene. Man snakket ikke lenger om håndarbeid og sløyd, men forming. Nå var målet å lokke fram de kreative evner hos den enkelte. Tradisjonell nyttesøm og strikking var ikke så viktig lenger. Til å utløse de latente, kreative behov kom en vrimmel av nye teknikker og farger. Stofftrykk, linolsnitt, skinnarbeid, keramikk og ryeknytting for å nevne noe. Dette var en gang nye veier, og ikke noe av dette er forlatt, men det synes som om man har fått en blanding av gammelt og nytt. Opplæringa er felles for jenter og gutter.

Gymnastikk var lenge et nedtonet fag. Lenge fantes det ikke lokaler da gymsalen hørte til byggetrinn 2 og ikke ble bygd før i 1966. Da samfunnshuset var ferdig, fikk man bruke salen der, og når elevene kom til Skjels år og alder, fikk de et opphold på Kleiva Landbruksskole med intensiv svømmeopplæring. Dette ble det slutt på da svømmehallen på Liland var ferdig.

Så gikk årene - i lys og skygge. Den gang bygget ble tatt i bruk, var flyttelasset beskjedent. Noen bibelske plansjer som fremdeles eksisterer, noen bokkasser, kart og matematiske modeller. Det manglet så mye, og det krevdes mangt for å drive planmessig undervisning og for å skape trivsel. Men smått om senn kom utstyr på plass.

Det første musikkinstrumentet, et orgel, ble skaffet til veie ved innsamling. En festkveld med bevertning og underholdning ble arrangert. Loddbøkene må ha vandret flittig, for det kom inn et anselig beløp. Skolestyret la til resten, og om litt sto orgelet der.

I 1956 er styreren, Joakim Sletthaug, på banen. Han søker om å få kjøpe en skrivemaskin. Den gang ingen selvfølge, saken ble utsatt. Men skrivemaskin kom det, og i 1958 er Sletthaug der igjen. Denne gangen galdt det anskaffelse av en divan. Pinnestolene på lærerrommet var grei nok, men om en elev skulle få et illebefinnende eller bli skadet, var der ingen andre steder å legge vedkommende enn på gulvet.

Skolestyrevedtaket var selsomt! Sløydlæreren fikk i oppdrag å lage en demonstrasjonsmodell for formålet. Resultatet vites ikke.

Det vi vet er at utviklingen gikk sin gang, 0g lysbildeframvisere, filmapparat og kopimaskin gjorde sin entre. Remediene i stadig utvikling. De første tilkjempete apparatene står nå stuet vekk og er museumsgjenstander.

Vår skole er vel sånn noenlunde vanlig utstyrt, men en kan undres: Hva vil avløse dagens nyvinninger - datautstyr, videokassetter. Hvordan vil skolen se ut om nye 40 år?

I 1960, 7. juni, gjorde skolestyret et historisk vedtak. Den 9-årige enhetsskolen skal innføres i Evenes. Det var et løft for bygda som for landet ellers, og diskusjonens bølger gikk høyt. Var det realistisk å tro at man kunne holde all norsk ungdom på skole langt inn i voksen alder. Nå spør man hvor man ellers skulle gjøre av dem. Hva man måtte mene, den 9-årige skolen falt naturlig inn i bygdelivet ganske snart.

I 1966 fikk Bogen skole sin egen gymsal og i 1967 ble grunnskolen i Evenes erklært ferdig utbygd.

Skoleverket tærte på kommunebudsjettet, og kunne man spare på et punkt, så gjorde man det. Av og til ble det dyrt, det skulle vise seg særlig når det gjaldt Bogenskolen.

For det første så var den vesle brønnen oppe i lia slett ikke dimensjonert for en skole med moderne sanitæranlegg. Av og til ble det prekært og trussel om skolestopp hang i lufta. I 1960 så man seg nødt til å sette opp et utedass som en slags sikkerhet. Da skulle man under alle forhold holde skolen i gang ved å få tilkjørt vann til renhold. Heldigvis ble Indre Evenes Vassverk en realitet og problemet var ute.

Skoleplassen var en akilles hæl. Med typisk nord-norsk smålåtenhet så man seg tilfreds med at man hadde fått opp et skolehus. Det sto omgitt av steindunger, og slik ble det stående vel og lenge selv om planen for uteanlegget forelå. Ufarlig var det heller ikke. Litt fyllmasse ble tilkjørt nå og da, men det gikk i et begredelig tempo. Det gikk ikke verre enn at en elev skadet seg og måtte ha hjemmeundervisning. I sak 44/96 finner vi følgende sinte vedtak: "Skolestyret fraskriver seg et hvert ansvar om ikke lekeplassen innen neste år er i samsvar med tegningene".

Den tredje svakheten var innvendig og utvendig murpuss. Her hadde man et produkt som tidlig viste seg dårlig. Utvendig ble skolen malt om og om igjen, og det samme skjedde hver gang. Malinga flasset av og bygningen så etter kort tid ut som et forslummet uthus. Det nærmet seg stygt 40 år før man valgte en varig løsning og panelte over elendigheta. Innvendig er man ikke kommet så langt. Hver gang en vegg får et sår, viser det seg at man kan fjerne pussen med teskje. Ellers må det være riktig å tilføye at huset har vært forskånet fra hærverk. Det tjener elevene til ære.

Elevtallet vekslet. Etter en bølgedal på på 60-tallet, fikk man igjen stigende elevtall. Konjunkturene var lovende og man diskuterte utbygging. De mest optimistiske mente at man burde slå til og bygge egen ungdomsskole, andre mente man burde bygge ut det bestående. En utvidelse av anlegget var under planlegging da kommunestyret i sak 18/77 fattet et kraftfullt vedtak: 1) "Det vedtatte romprogram for Bogen skole utvides til også å omfatte svømmebasseng og klinikk for folketannrøkta". 2) "Skolestyret får fullmakt til å be arkitekten omarbeide tegningene".

Dette så lovende ut. Dessverre havnet prosjektet langt nede på de aktuelle prioriteringslistene. Tiden arbeidet negativt for skolen og det hele munnet ut i ingen ting.

Her kom en mikroutvidelse i form av en Moelvenkube. Den ble klistret på bygget utvendig. I noen år var dette skolens materialrom.

Lenge skjedde ingen ting før en hardt tiltrengt utvidelse i 1993. Nå var det arbeidsmiljøloven og bestemmelser om lærerens bundne arbeidstid på skolen utenom undervisningstida som var avgjørende. Det skjedde ikke uten motstand å drive utbygging mens elevtallet var på et lavmål.

Tilbygget kom, motstand til tross. Ved 40-årsjubileet framstår skolen som en tidsmessig skole med gode arbeidsforhold for lærer så vel som elev. Elevene har fått musikkrom og bibliotek, og vaktmesteren har omsider fått sitt eget kontor. Det er enda et ønskemål om litt oppmaling av klasseromsdelen. Vi får håpe det skjer innen rimelig tid.

Den gang skolen var ny, var lærermangelen stor. En stor prosent av personalet var studenter som kom for et år av gangen. De fleste gjorde en god jobb utigjennom årene, men ble etter hvert avløst av folk med sin lærerutdannelse bak seg.

Og de første elevene som ble fotografert på skoletrappa, er nå modne mennesker, noen av dem besteforeldre.

I 40 år har små menneskebarn sanket sine minner her og satt sine spor. De har kommet som småunger og forlatt som tenåringer. En evig strøm.

Men år med vekst som synes så vel på barn, har satt sitt preg på dem bak kateteret. Briller er skiftet ut mot sterkere, hår er grånet og kanskje forsvunnet. Håp eller skuffelser, glede eller aggresjon - alle har opplevd litt av det. Og små anekdoter lever, om den sinte læreren eller den late, flittige, ærlige eller munnrappe eleven.

Et antall lærere har hatt sitt virke her og på en eller annen måte har de satt sine spor - alle.

Vi må stanse litt ved minnet om han som vel hadde den lengste arbeidsøkta ved skolen, Joakim Sletthaug. Med sin lærerpersonlighet dypt forankret i den gamle landsfolkeskolen, ble det nok en hard overgang til alle de nye reformene som kom - i en endeløs rekke. I en årrekke var han lærer og bestyrer, senere rektor på skolen. Med sitt lune vesen og sin sans for å sette liv til undervisningen, hadde hans elever et trygt og vennlig forhold til han. Mange vil huske hans dramatisering av historie så vel som bibelkunnskap, og hans mangfoldige knep for å få den norske grammatikken til å bli begripelig. Den 8. oktober 1977 var det fest på skolen. Da fikk Sletthaug tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv. En lang og trofast arbeidsdag var over.

Etter noen tid ble Eilif Småbakk tilsatt som rektor. Skolen fikk nå en leder som hadde startet sitt virke i den nye skolestrukturen. En sterk mann i sine beste år. - Det syntes så meningsløst da han ble revet bort, brått og brutalt. Etter all menneskelig beregning skulle han ha et langt virke foran seg.

Det har også hendt at tragedien har rammet på den andre siden - at skolen har mistet elever - også det trist og hjerteskjærende.

Hver gang har det vært en taus og lammende sorg. Men tiden har gått sin ubønnhørlige gang, og nye elever har hvert år kommet, i takt med årstidene, - for første gang, med alle sine forventninger, en augustdag. Etter noen år har de forlatt, en dag i juni, - noen år eldre - litt lastet med lærdom. - Kanskje.

Bogen skole er ved jubileet under ledelse av rektor Kolbjørn Pettersen. Han tiltrådte 27. februar 1993.

Den øvrige lærerstab består av:
Rita Fjeldavli
Karstein Johnsen
Elin Kristensen
Britt Jorun Larsen
Bodil Myrvang
Ottar Nordbakk
Birger Gulljord
Ingrid Elvemo
Oddvar Lind underviser 3 timer/uke i valgfag
Vaktmester Odd Heimly

Disse streiftog gjennom 40 år er skrevet etter gjennomsyn av skolestyreprotokoller og også på grunnlag av personlige erindringer.

Barndomsminner

Agnes Hansen (født 1904) i Lengenesgrenda i Skjomen leverte denne artikkelen til museet i Narvik, også har museet gitt den videre til bygdeboknemnda.

Det Agnes Hansen forteller om, kunne like gjerne ha hendt i Evenes, for situasjonen for folk på landsbygda i Nord Norge var vel temmelig lik i åra rundt 1. verdenskrig.

Jordmor og fødsel
Jordmora, fru Mosling, bodde på Elvegården. Det var mila å ro og hente ho, og vêret var jo så forskjellig, så ho kom no sjelden fram i tide. Da var det å springe på gårdan etter hjelp. Ei nabokjerring, Johanna Andreassen, (gift Flygel), var sikker hjelp. Det kom jo 4-11 ungar på kvar gård, men med hennes hjelp gjekk det svært greitt. Ungan blei både vettuge og velskapte.

Død og gravferd
Folk døde i den tida som no. Det kunne mang ein gong være vanskeleg vinters tid når mannfolka var på Lofot-fiske, for eksempel, å få dei døde i grava i rett tid. Da kunne dei stå i kista i naustet mange veker.

Det var ein gong eit eldre par i Ytterhallarvika som hadde vore framsynte nok og fått arbeidd to likkister. Dei stod i naustet demmes i mange år, for ektefolka vart 96 og 98 år gamle. Når noen i grenda døde, syddes det liksvøp heime på gården, og så vart ei av desse kistene lånt til ein fikk arbeidd likkiste som dei da vart lagt over i. Enten stod båra i sommarfjøset eller i naustet.

Så vart det stelt til begravelse. Det vart bakt brød og lefse, kokt gomme, og kanskje hadde dei ei kjøttrull liggande som vart kokt. Naboan kom stikkande med eitkvart og. Huset vart vaska og stelt, og så gjekk ein rundt på alle gårdan og bad i begravelse. Var det far som var gått bort, var det eldste sonen eller ein bror av avdøde som gjekk. Kvinnfolk var ikkje brukt til sånt. Så vart det strødd einebærkvista utfor dei husa der båra skulle bæres forbi for å komme til næraste støa.

Alt folket i grenda kom, men ungan fekk ikkje bli med, for det skulle være stille.

Båra stod utfor husdøra, og etter at alle som skulle være med i gravferda hadde vore inne og fått flidnad, som vi sa da (mat/drikke), tok dei lokket av så dei som ville sjå avdøde for siste gong, kunne gjøre det. Det var ingen prest med, og heller ingen kransa. Enkelte kunne binde ein krans av tyttebærlyng og feste på lokket. Kista var svartmalt.

Grava måtte dei sjøl sørge for å grave, så enten rodde det noen naboa kvelden før eller tidlig på morran og grov. Så snart lokket var lagt på, kom sangaran fram, helst tre, men det kunne også være berre to. Dei var liksom faste sangara, og dei var flinke. Oftest var den første salma "Bedre kan jeg ikke fare". Så bærtes kista til båten, og heile folkehopen følgde. Det blei brukt ein fireroms båt til sangaran, kista og dei aller næraste og etter kom alle dei andre robåtan. Nedfor alle hus innover vart det sunge ei salme. Etter at kista var senka på kjerkegården, grov mannfolka igjen grava, og så var heile følget i Moslinggården og fekk flidnad (mat og kaffe). Maten var medbrakt heimefra.

Så var det i båtan og ro heim, og der var det risengrynsgrøt til alle. Noen av konene var heime og kokte. Dagen etter gjekk dei på gårdan med matpakke til dei som ikkje hadde vore med i begravelsen. Det kunne være alderdom eller sjukdom som hadde hindra dei. Og da fekk ungan være med å gå.

Sommaren etter var det jordfestelses-søndag etter gudstjenesta. Da blei alle som var nedsett siste året jordfesta. Når eg tenker tilbake på ei gravferd, slår det meg at det var noe fint over det, om det var enkelt, for alt var så stille. Dei prata stille og heller lite, og som før nemnt var det berre voksne folk med.

Om å bli enke eller enkemann
Å miste ein forsørgar eller ei hustru i den tid var ein alvorlig ting på fleire måtar. Det var jo store ungeflokkar, og fleire av barna var kanskje små, så å bli uten mann eller kone, far eller mor, var alvorlig for sjølve eksistensen. Blei ein mann aleine, måtte han sjå seg om og bli gift på ny av praktiske grunnar. Det var ikkje berre det daglege med hus og fjøs han måtte ha hjelp til, det måtte jo spinnes og veves alt som dei trengte av klede.

Like ille var det for ei kone å bli aleine med ein stor ungeflokk. Det var inga trygd å få da, verken barne- eller enketrygd. Fattigvesenet gjekk dei ikkje til enda om det ofte kunne være grunn til det. Det var ei skam i folks bevisstheit å få hjelp derifra.

Skolen
Da eg begynte på skolen hausten 1911, var det 12 vekers skole for året, 5 timar om dag i småskolen og 6 i storskolen. Det var berre to klasser. Vi gjekk 4 veker haustskole, 4 veker vinterskole og 4 veker vårskole. Oppflyttinga skjedde etter tre, fire eller fem år - etter som skolemeisteren såg elevan moden for oppflytting.

Det hang to kart på veggen i skolestua, eit Norges-kart og eit verdenskart. Så var det veggtavla, og ovafor karta hang det fem runde bilete i fargar, ca 30-40 cm store. Det var eit av kvar av dei fem rasane i verda: den kvite, gule, raude, brune og svarte. Dette kan eg aldri glømme, for det kom liksom med i lærdommen at vettet var etter fargen. Vi hadde ikkje reknebøker og kladdebøker, men tavle og griffel. Rekneoppgavene stod på veggtavla, og når oppgavene var løyst, spytta vi på tavla (vår) og tørka av med handa.

Dei tre første åra var det religionsundervisning med katekismus (Luthers) og litt bibelhistorie, og så las vi i gamle lesebøker. Rekning var sammenlegging, fratrekking, ganging og deling, som det heitte da.

Dei to første åra eg gjekk på skolen, hadde vi ein utlært skolemeister, men han leste da privat til ein teologisk eksamen, så han fikk lite tid til oss, og streng, ja, nesten bisk var han. Eg var så dødsens redd han at eg lærte ingen ting, men pappa lærte meg å rekne heime. (Denne læraren var visst eit flogvit til mann. Han tok sin eksamen i teologi og blei prest).

Tredje året eg gjekk på skolen var det ein agronom som var skolemeister. Han hadde godt lag med ungan. Fjerde året kom eg i storskolen. Da hadde vi fått ein skolemeister med lærarutdanning. Vi fikk tegne- og skrivebøker og lærte oss det dei da kalla skjønnskrift, men ellers var det ikkje så svære ting vi lærte. Skolemeisteren las mykje til oss, mest eventyr og anna lett lektyre, og berre eit par av dei som var god å lese fikk gå opp på kateteret og lese.

Skrivetimane kunne ofte bli to timar i slengen, for da var det stille, og skolemeisteren satt og las.

Men friminuttan var lange og artige, for da var han med og slo ball. Når det gjaldt lærdom, blei det eit heller dårlig år.

Fra 1915 blei det 18 vekers skole, og vi fikk Julius Enevoldsen (1891—1959) til skolemeister. Da blei det skole med stor S: Reknebøker, kladdebøker, Norges-, kjerke- og verdenshistorie, og norskundervisning med diktat, gjenfortelling og stiloppgaver. Han dreiv oss, men med mild hand, for vi låg så langt tilbake. Da var det tre vekers skole, tre vekers opphald og tre vekers skole.

Julius var skolemeister på Vidrek og, så når vi hadde opphald, hadde vi masse oppgaver å gjøre klar til neste skoleperiode: rekning, leselekse og stil. Ei ny verd åpna seg for oss, særlig Norges nye historie. Dikt av Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og fleire blei mykje lest, og vi lærte mykje kjerke- og verdenshistorie. Vi song mykje og. Så eg kan seie at det vesle eg har hatt av skolegang, var dei fire åra hos Julius.

Konfirmasjon
1 1919 blei eg konfirmert. Vi hadde tre vekers konfirmasjonsskole, og det var gamle prost Anderssen (1850-1921) fra Evenes som stod for det. På den tid var her berre to prestar i Ofoten, sognepresten på Evenes og ein kapellan i Narvik.
Prost Jak. J. Anderssen kom til Evenes som ung (1879), og var her i Ofoten heile sitt voksne liv. Han var stortingsmann (1900-1903) og skal ha gjort ein stor innsats på tinget for å få staten til å bygge Ofotbanen. Religiøst sett var han ingen pietist. Det seiest at om han kom på preikestolen ein søndag, og han såg at det truga med regn, forlet han og sette i gang med å kjøre tørrhøy. På Evenes var det stort gårdsbruk til prestegården. Dersom det blei snakka om det, sa han at det står i Bibelen at "om din okse fell i brønnen på ein kviledag, skal du dra han opp". Han var spiritist og. Vi hadde ingen lekser på konfirmasjonsskolen, han berre fortalte og fortalte, og det var mykje om spiritisme og det han hadde opplevd av det.

Vi fikk ingen spørsmål på kjerkegolvet konfirmasjonssøndagen. Gamleprosten berre småprata mens han gjekk att og fram mellom rekkene og fortalte for heile kjerkelyden at vi var så kjekke og pene ungdommar. Det var det. Vi fikk ingen tusenlappar i gave heller da! Tre kort og så Bibel og salmebok hos mamma og pappa.

(Red.anmerkn.: Fra andre kilder veit vi at leseferdigheten hos mange konfirmanter på prost Anderssens tid kunne være så som så. Prost Anderssen var en mann som ikke ville "stille noen ut", men behandle alle likt. Derfor valgte han å fortelle sjøl.)

Ungdomsår
Og så får eg vel seie at ungdomsåran begynte. Det var fattigslige kår og mykje arbeid for dei unge heime på gårdan den tida. Det var heller ikkje så lite av pietisme. Det var så mykje som var synd, både i måten å leve og kle seg på. Det var den læstadianske læra som hang igjen sjøl om det akkurat da var heller få av dei i vår bygd.

Men så begynte noen - og sia fleire - av dei unge å fare på folkehøgskole, og dei kom heim med folkeviseleik, turdans osv, og så blei det stifta ungdomslag tilslutta Noregs Ungdomslag. Dette blei jo ikkje sett på som berre bra av dei eldre, men dei lempa seg da dei forstod at dette ikkje ødela moralen.

Vi unge -og vi var mange- fikk ei artig tid med møte i ungdomslaget anna kvar helg. Der var det ordskifte og opplesing fra eige blad, "Skårungen". Bladet hadde mange fine innlegg. Karen og Harry på Sletteng hadde gått folkehøgskolen, og dei var flinke både å skrive, lese opp og delta i ordskifte. Og så var det mykje folkeviseleik og turdans. Magnus Haugen spela fele attåt.

Kvar sommar var det stemne med tale av høgskolelærarar, og ikkje å forglømme Berg-Rollnes. Eg trur vi hadde eit rikt ungdomsliv. Drikk og den slags fantes ikkje. Noen kom seg no ut på meir skole, men det var tronge tider, så det blei med banklån og kausjonistar.

Dei fleste gårdbrukaran satt med gjeld oppover øran alt, dei hadde våga seg for langt utpå for å fli litt på hus og fjøs og skaffe driftsreiskap etter at første verdenskrig slutta i 1918. Det blei visst noen bra år like etter, men så kom krakket for bonden da krona blei skriven opp. Det blei reagert på tinget av bønder som satt der, men svaret var: "Det blir berre ein og annan gård som kjem til å skifte eiar".

Magre år
Dei fleste, aller fleste, sleit og sleit og sparte for å berge gårdan sine, både unge og gamle. Det var lite om arbeid å få. Ein og annan kom seg inn på LKAB, og så var det jo litt arbeid på sommaren med reparasjon på linja på Ofotbanen og litt vegarbeid, men det blei jo forbeholdt dei som ingen ting anna hadde.

Så var det Lofot-fiske. Men kiloprisen var nede i 5-6 øre, så lotten for vinteren var kanskje 30-40 kroner, og noen kom blakk heim. Det var magre år, ja.

Arbeidet på gårdan
På kvar gård var det hest, 4-6 kyr, noen geiter og 10-12 sauer.

Alle dyrka potet og bygg. Kornet var maten. Det blei malt på bygdemøller og brukt til grøt og klappakaker, og dei kakene var etanes mat med smør, gomme eller geitost på, men grov var dei, jo.

Litt etter litt tok folk til å dyrke kål og andre grønnsaker. Noe av dette blei selt på torget i Narvik og noe rundt til kjente. Ein sekk potet gjekk for 5 kroner, men etter kvart steig prisen til 8-10 kroner for ein 100-kilos sekk, fritt levert til forbrukaren.

Kjøtt til huset blei salta og hengt til tørk. Det var heller store husholdningar da, så det skulle noe mat til.

Vêrvarsel og merkedagar
Litt om vêrvarslinga i gamle dagar. Dei hadde jo ikkje anna enn merkedagan, og desse varsla gjekk fra slekt til slekt. Dei kjem bort no. Folk får vite vêret i radioen og på TV.

Mor mi hadde eit varsel ho hadde hørt av foreldra sine:" Torre tøyr gir frosen korn og råtten høy". Torre var februar, men eg har sia lest at torre var januar. Men altså: mildvêr og regn i februar (januar) gav ein svært dårleg sommar.

"Når gauken gjel i svart skog, blir det snø i grønn skog".

Dei fleste merkedagan er no bortglømte, men vêret på sommarmåldagen (14. april) var sikkert tegn på korleis vêret ville bli utover våren. Da måtte det ikkje finnest frostnetter. Var tre netter etter kvarandre frostfrie, fikk vi ein fin vår.

Like eins var det med Korsmess 3. mai.

I juli var Marit Vassause (20.), Jakob Våthatt (25.) og sjusovardagen (27.7.) viktige merkedagar. Blei det regn da, så blei det sju veker med regn framover, men blei det fint vêr desse dagan, fikk vi ein svært fin ettersommar.

Til Mikkelsmess (29. september) skulle alt være i hus, og blei det frost i mikkelsmesstida, fikk vi ein kald forvinter.

Retting til "Fimbul" nr 27

Bildeteksten på side 38 i "Fimbul" nr 27 er feil. Bildet er også feil plassert. Det burde vært plassert på side 35. Den rette teksten skal være: "Olaus Johnsen, Storelv født 1859".

Medlemmene i nemnda

Kjell Asbjørn Pedersen
Martin Hansen
Arne Rasmussen
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten