Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Folkeskolen og skolegang (Erik Skaudal): Forskjell mellom sideversjoner

m
Robot: Legger til {{Bm}}
Ingen redigeringsforklaring
m (Robot: Legger til {{Bm}})
 
(4 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 11: Linje 11:
Klasserommene var tradisjonelt innredet og utstyrt, pulter på rekker med plass til blekkhus. Når vi var kommet over blyantstadiet, var det penneskaft og pennesplitter som gjaldt, senere også fyllepenn til innføring. Kulepenn var, trolig av uklare pedagogiske grunner, fullstendig tabu, så vidt jeg husker i hvert fall til vi kom på realskolen. Vi hadde egne timer med skjønnskrift, hvor vi skrev tekster lærerinnen ga oss, med det som skulle være dekorative border mellom. Tekstene besto for det meste av åndfulle små dikt av typen ”Å han Kjell, han budde i dalen mellom to fjell” og ” Ser du sola, du Ola, ser du månen, du Per, det lyser bak vola, det blir annaslags vær”. Om diktene ikke grep noen, førte det til lange diskusjoner om hva vola var – alternativt hvor stedet Vola lå.  
Klasserommene var tradisjonelt innredet og utstyrt, pulter på rekker med plass til blekkhus. Når vi var kommet over blyantstadiet, var det penneskaft og pennesplitter som gjaldt, senere også fyllepenn til innføring. Kulepenn var, trolig av uklare pedagogiske grunner, fullstendig tabu, så vidt jeg husker i hvert fall til vi kom på realskolen. Vi hadde egne timer med skjønnskrift, hvor vi skrev tekster lærerinnen ga oss, med det som skulle være dekorative border mellom. Tekstene besto for det meste av åndfulle små dikt av typen ”Å han Kjell, han budde i dalen mellom to fjell” og ” Ser du sola, du Ola, ser du månen, du Per, det lyser bak vola, det blir annaslags vær”. Om diktene ikke grep noen, førte det til lange diskusjoner om hva vola var – alternativt hvor stedet Vola lå.  


Jeg tror vi vurderte de første lesebøkene til å ha middels underholdningsverdi. Det var stor begeistring når vi kom i tredje klasse og fikk [[Torbjørn Egner]]s lesebok.
Jeg tror vi vurderte de første lesebøkene til å ha middels underholdningsverdi. Det var stor begeistring når vi kom i tredje klasse og fikk [[Thorbjørn Egner]]s lesebok.


På småskolen hadde vi også skuespill, i det vesentlige fra lærebøkene. Den jeg husker best, på grunn av en begivenhet som satte et sterkt preg på oppførelsen, som skjedde på et foreldremøte for klassen, var ”Prinsesse Vilikke”, et relativt enkelt historisk spill hvor hovedintrigen var å få giftet bort en – som navnet indikerer - noe bortskjemt prinsessedatter.. Jeg spilte kongen - som var faren til nevnte noe vanskelige prinsesse, som hadde fått oppnavnet nettopp fordi hun var negativ og svarte ”vil ikke” til alt hun ble bedt eller spurt om. Dog hadde hun en utholdende beiler i Prins Løvehjerte. På et visst punkt i stykket skulle kongens herold rope ”Prins Løvehjerte kommer”, og beileren skulle anstige. Da dette ble ropt på premieren, føk døren opp, og inn kom - ikke prins Løvehjerte - men derimot en litt oppkavet og betydelig forsinket mor. Publikumet brøt ut i latter, men jeg må ha vært noe sen i oppfattelsen, for jeg så ikke humoren før et halvt minutt etterpå. Da grep på den annen side humoren i det inntrufne meg i den grad at jeg lo meg gjennom resten av forestillingen, godt assistert av de andre skuespillerne som latteren smittet på. Vi kom oss gjennom, publikum moret seg hørbart med oss, men totalopplevelsen ble nok litt annerledes enn det som hadde vært meningen. Andre glansroller i småskolekarrieren var Pelle Piggsopp og Bakeren i Byen vår av Egner.   
På småskolen hadde vi også skuespill, i det vesentlige fra lærebøkene. Den jeg husker best, på grunn av en begivenhet som satte et sterkt preg på oppførelsen, som skjedde på et foreldremøte for klassen, var ”Prinsesse Vilikke”, et relativt enkelt historisk spill hvor hovedintrigen var å få giftet bort en – som navnet indikerer - noe bortskjemt prinsessedatter.. Jeg spilte kongen - som var faren til nevnte noe vanskelige prinsesse, som hadde fått oppnavnet nettopp fordi hun var negativ og svarte ”vil ikke” til alt hun ble bedt eller spurt om. Dog hadde hun en utholdende beiler i Prins Løvehjerte. På et visst punkt i stykket skulle kongens herold rope ”Prins Løvehjerte kommer”, og beileren skulle anstige. Da dette ble ropt på premieren, føk døren opp, og inn kom - ikke prins Løvehjerte - men derimot en litt oppkavet og betydelig forsinket mor. Publikumet brøt ut i latter, men jeg må ha vært noe sen i oppfattelsen, for jeg så ikke humoren før et halvt minutt etterpå. Da grep på den annen side humoren i det inntrufne meg i den grad at jeg lo meg gjennom resten av forestillingen, godt assistert av de andre skuespillerne som latteren smittet på. Vi kom oss gjennom, publikum moret seg hørbart med oss, men totalopplevelsen ble nok litt annerledes enn det som hadde vært meningen. Andre glansroller i småskolekarrieren var Pelle Piggsopp og Bakeren i Byen vår av Egner.   
Linje 41: Linje 41:
Mer på hjemmebane var vi flere ganger på Folkemuseet, hvor vi med middels entusiasme måtte sitte og tegne ljorer i de gamle husene eller kojene. Det var betydelig mer populært med bedriftsbesøk på Denofa/ Lilleborg med omvisning, film, servering og ikke minst vareprøver. Besøket ble avsluttet med at representanten for bedriften kom med formaninger om å ta med tannkremtubene vi hadde fått, hele hjem og ikke sprute tannkrem på hverandre på bussen tilbake. Sikkert velment, men rent pedagogisk en katastrofe – det ble heller en strålende idé vi ikke hadde fått ellers. Jeg tror det ble mange sjokkskadde mødre, og en lang sak om erstatning fra busselskapet for tannkremen som havnet på klær og seter.  
Mer på hjemmebane var vi flere ganger på Folkemuseet, hvor vi med middels entusiasme måtte sitte og tegne ljorer i de gamle husene eller kojene. Det var betydelig mer populært med bedriftsbesøk på Denofa/ Lilleborg med omvisning, film, servering og ikke minst vareprøver. Besøket ble avsluttet med at representanten for bedriften kom med formaninger om å ta med tannkremtubene vi hadde fått, hele hjem og ikke sprute tannkrem på hverandre på bussen tilbake. Sikkert velment, men rent pedagogisk en katastrofe – det ble heller en strålende idé vi ikke hadde fått ellers. Jeg tror det ble mange sjokkskadde mødre, og en lang sak om erstatning fra busselskapet for tannkremen som havnet på klær og seter.  


De fleste gikk på det som formelt het ”skolebespisningen” eller muligens ”skolefrokosten”. På folkemunne eller barnemunn het det bare ”mater’n”. I hvert fall på østkanten (eller i alle fall Sinsen), derimot ”bessa” på vestkanten har jeg hørt senere. Selv gikk jeg der ett år og skrek meg deretter til å slippe. Opplevelsen tilsvarte mye skildringene i ”Seierherrene”, med en fløteklump øverst i melken, skonroker, og tjukke knekkebrød med kaviar.
De fleste gikk på det som formelt het ”[[Oslofrokosten|skolebespisningen]]” eller muligens ”skolefrokosten”. På folkemunne eller barnemunn het det bare ”mater’n”. I hvert fall på østkanten (eller i alle fall Sinsen), derimot ”bessa” på vestkanten har jeg hørt senere. Selv gikk jeg der ett år og skrek meg deretter til å slippe. Opplevelsen tilsvarte mye skildringene i ”Seierherrene”, med en fløteklump øverst i melken, skonroker, og tjukke knekkebrød med kaviar.


{{DEFAULTSORT:Oppvekst på Sinsen - Folkeskolen og skolegang}}
{{DEFAULTSORT:Oppvekst på Sinsen - Folkeskolen og skolegang}}
{{Bm}}
[[Kategori:Oppvekst på Sinsen i Oslo på 1950-tallet|Folkeskolen og skolegang]]
[[Kategori:Oppvekst på Sinsen i Oslo på 1950-tallet|Folkeskolen og skolegang]]
[[Kategori:Oslo kommune]]
[[Kategori:Oslo kommune]]
[[Kategori:Bydel Grünerløkka]]
[[Kategori:Bydel Grünerløkka]]
[[kategori:Sinsen]]
[[Kategori:Sinsen|Skole]]
[[Kategori:1950-åra]]
[[Kategori:1950-åra]]