Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Folkeskolen og skolegang (Erik Skaudal)

Oppvekst på Sinsen - Folkeskolen og skolegang

av Erik Skaudal.

Sinsen folkeskole hadde i en periode vært landets største, og var også i min tid klart av de større. Da fredskullet mitt begynte på skolen, utgjorde det alene ikke mindre enn 7 klasser og rundt 200 barn. Det var en naturlig følge av kombinasjonen med ny drabantby befolket med i det vesentlige yngre ektepar, og at svært mange ville vente til freden med første eller neste barn. Stort sett var det rene gutte- og jenteklasser, på mitt trinn var det én blandingsklasse, muligens en forsøksordning. Vi syntes dette var veldig rart og på grensen av det naturstridige.

Også ellers var det nok fortsatt en tradisjonell skole. Vi hadde lærerinne i småskolen, og lærer (som på den tiden var ensbetydende med mannlig lærer) fra fjerde. Det var enda en nokså stor grad av disiplin, eller i hvert fall forsøk på å holde det. Når frikvarterene var det over, var det oppstilling på to rekker foran inngangene, og det måtte være rimelig orden i rekkene før innmarsjen kunne begynne. Og rekkene skulle holdes i marsjen oppover trappene, det sto vakter mellom hver etasje (eldre elever) som ”tok” elementer som brøt støyforbudet eller viste andre former for udisiplinert atferd. Stille skulle det også være i timen, læreren satt der med boka og vi fikk ”kryss” når vi snakket i timen. På de høyere klassetrinn ble oppgaven med å sette kryss delegert til de ”flinkere” av elevene, vel en nokså tvilsom pedagogisk affære på flere måter. Det samme gjeldt et tiltak (må ha vært ca. i tredje klasse) hvor frøken delte klassen i fire ut fra regneferdigheter, i henholdsvis (fra toppen) Hauk, Falk, Bamse og Bambi. I dag ville vel det bli registrert som en særdeles lite pedagogisk stigmatisering. Jeg fikk visse assosiasjoner til dette da Høyre i valgkampen før stortingsvalget i 2009 fremmet – og raskt trakk tilbake - et forslag om gull, sølv og bronse til flinke elever.

Jeg mener å huske at vi alltid startet dagen med en sang. I stor grad besto dette av salmevers vi måtte pugge.

Klasserommene var tradisjonelt innredet og utstyrt, pulter på rekker med plass til blekkhus. Når vi var kommet over blyantstadiet, var det penneskaft og pennesplitter som gjaldt, senere også fyllepenn til innføring. Kulepenn var, trolig av uklare pedagogiske grunner, fullstendig tabu, så vidt jeg husker i hvert fall til vi kom på realskolen. Vi hadde egne timer med skjønnskrift, hvor vi skrev tekster lærerinnen ga oss, med det som skulle være dekorative border mellom. Tekstene besto for det meste av åndfulle små dikt av typen ”Å han Kjell, han budde i dalen mellom to fjell” og ” Ser du sola, du Ola, ser du månen, du Per, det lyser bak vola, det blir annaslags vær”. Om diktene ikke grep noen, førte det til lange diskusjoner om hva vola var – alternativt hvor stedet Vola lå.

Jeg tror vi vurderte de første lesebøkene til å ha middels underholdningsverdi. Det var stor begeistring når vi kom i tredje klasse og fikk Thorbjørn Egners lesebok.

På småskolen hadde vi også skuespill, i det vesentlige fra lærebøkene. Den jeg husker best, på grunn av en begivenhet som satte et sterkt preg på oppførelsen, som skjedde på et foreldremøte for klassen, var ”Prinsesse Vilikke”, et relativt enkelt historisk spill hvor hovedintrigen var å få giftet bort en – som navnet indikerer - noe bortskjemt prinsessedatter.. Jeg spilte kongen - som var faren til nevnte noe vanskelige prinsesse, som hadde fått oppnavnet nettopp fordi hun var negativ og svarte ”vil ikke” til alt hun ble bedt eller spurt om. Dog hadde hun en utholdende beiler i Prins Løvehjerte. På et visst punkt i stykket skulle kongens herold rope ”Prins Løvehjerte kommer”, og beileren skulle anstige. Da dette ble ropt på premieren, føk døren opp, og inn kom - ikke prins Løvehjerte - men derimot en litt oppkavet og betydelig forsinket mor. Publikumet brøt ut i latter, men jeg må ha vært noe sen i oppfattelsen, for jeg så ikke humoren før et halvt minutt etterpå. Da grep på den annen side humoren i det inntrufne meg i den grad at jeg lo meg gjennom resten av forestillingen, godt assistert av de andre skuespillerne som latteren smittet på. Vi kom oss gjennom, publikum moret seg hørbart med oss, men totalopplevelsen ble nok litt annerledes enn det som hadde vært meningen. Andre glansroller i småskolekarrieren var Pelle Piggsopp og Bakeren i Byen vår av Egner.

Lærerkorpset var høyst sammensatt. Enkelte av lærerne fra min tid har jeg funnet omtale av hos Roy Jacobsen som gikk der senere, og som i ”Seierherrene” skildrer både lærere og elever. Jeg har stusset over at den boka har sluppet helt unna debatten om bøker i grenseland mellom fiksjon og fakta - han omtaler både lærere og medelever med fullt navn, og i til dels sterke ordelag.

Den store helten hos RJ var lærer Gillebo, som vi hadde som klasseforstander i storskolen, dvs. fra fjerde klasse og oppover. Systemet var, slik jeg husker det, at man hadde klasseforstanderen i hovedfag som norsk, regning og engelsk, med andre lærere i fag som naturfag, sløyd, skolekjøkken, gymnastikk og sang. Gillebos spesielle opplegg og talent var knyttet til at han innstuderte skuespill -dels andres, men dels også stykker han skrev selv og som gikk på rimvers. Han satte dem opp på foreldremøter og i andre sammenhenger, med avanserte kulisser han lagde selv – til dels også som gjestespill på andre skoler. De første årene ble det mest hans egne stykker med budskap. I ett av stykkene handlet det om klasseskillet i en plante, hvor rollene var knyttet til ulike deler av planten, og hvor blomstene og bladene følte seg høyt hevet over proletaren rota. (Det straffet seg når rota, som kontrollerte nøringstilgangen, som sanksjon skrudde av vannet.) Med budskap om kjærlighetens kraft dramatiserte han legenden om stjernene Sulema og Sulemit, to stjerner som av en eller annen grunn ble dømt til atskillelse, og som bygde Melkeveien for å gjenopprette kontakten.

Høydepunktet i Gillebos sceniske produksjon var nok likevel to skuespill for å gjøre elevene kjent med våre store forfattere – ett om Wergeland, og ett som både dekket Ibsen og Bjørnsson. Det kreative konseptet var det samme: At en gjeng elever oppsøkte statuene av forfatterne i Studenterlunden, og kom i dialog med dem. Jeg fikk æren av å gestalte både Wergeland og Ibsen, og i sistnevnte forbindelse av å lære meg og lese opp «Terje Vigen» utenat. Det største løftet var likevel oppsettingen av Bjørnsons «Mannjevningen» fra Sigurd Jorsalfar, hvor min rolle var Gyrd den gamle med et sølle halvlangt innlegg under striden. Rollen hadde likevel en spesiell status på grunn av det pålimte kinnskjegget som skulle markere alderdommeligheten.

Lærerkorpset rommet en del særlinger. Én av lærerne brukte Rutebok for Norge som pedagogisk grunnelement i geografiundervisningen. Kombinert med dette hadde han (u)vanen med å grave seg i nesa og knipse utbyttet ut i klasserommet. Enda pussigere var utvalget av vikarer som man kan undre på hvor kom fra. Ikke minst her kunne mobbingen (som jeg ellers altså postulerer var mindre enn i dag) slå ut i full blomst. Spesielt huskes en vikar i våre ukentlige timer i skolekjøkken som allerede var drevet halvt til vanvidd før klassen forlot lokalene og lot henne stå igjen med oppvasken.

Det var mange fordeler ved å være rimelig skoleflink. Hver onsdag hadde vi regneprøve i de tre første timene, og det var – overraskende nok i den tids mer strenge regime – slik at man kunne levere når man var ferdig og få til dels betydelig fritid. Vi hadde som rutine at fire-fem av oss som alltid var tidlig ferdig da gikk hjem til en av oss som bodde like ved skolen, og leste nye ukeblader og spilte 45-plater på grammofonen. Minnene derfra er for øvrig uløselig knyttet til slageren ”Seven little girls sitting in the backseat” som må være fra 1959 eller 1960.

Gym(nastikk)timene var kanskje de mest populære. Særlig i de varmere årstidene når vi fikk spille fotball og håndball eller drive friidrett. Innendørsgym hadde ikke samme status, eller snarere var den mer vekslende. Enkelte hadde det topp med å hoppe bukk og ”over kassa”, mens det kunne være mer traumatisk for oss som hadde en viss skrekk for apparatene. Jeg var relativt middels i andre praktiske fag også, som sløyd i sine ulike varianter: tresløyd, metallsløyd og pappsløyd. Det var nok typisk når klassen skulle lage bygningsmessige bidrag i papp til en by, og den lekre bungalowen jeg hadde konstruert med et nødskrik ble akseptert som havneskur. Det gikk bedre å lage herbariet, dvs. det pappomslaget som skulle huse de tyve eller førti plantene vi var forpliktet til å finne, plukke, identifisere og presse. Siden det var noe alle kull ble pålagt, ble selvfølgelig løsningen i stor grad å låne ferdige ark med planter av eldre søsken, venner og forbindelser, overføre dem til nye ark og med ny påskrift. Utfordringen var å få dem over på nytt ark, de var vanligvis svært tørre og gebrekkelige etter noen år, og det var nesten rart at man fikk dem hele ut og over. Og enda rarere at lærerne ikke gjennomskuet det. Eller kanskje de gjorde det – men innså det umulige og formålsløse i å gjøre noe med det.

En institusjon også på folkeskolen(e) var vaktmesteren. De var dypt engasjert i skolens ve og vel, og for all aktivitet fra elevenes side som ble oppfattet som en trussel mot dette. De hadde (i alle fall på Sinsen, tror det gjaldt nokså generelt) tjenestebolig på skolen.. Ut over hans iherdighet og aldri hvilende ansvar, herunder evige jakt på misdedere, var den fremste karakteristikken ved vår mann en slags talefeil som gjorde at stemmen og setningene fremsto som hakkete og med store svingninger i volumet. Den klassiske replikken kom da han skulle forsvare det overbygde inngangspartiet mot ulovlig sykkelparkering: ”Hvis ikke dere fjerner de syklene, skal jeg bli andre boller!”

En institusjon som – nok med atskillig urett - ble oppfattet som enda mer negativ, var skoletannlegen. Det var mange dystre stunder i tannlegestolen lenge før vannborets tid. Bedøvelse var et ukjent begrep. At den kvinnelige skoletannlegen bare ble omtalt som ”Heksa” – jeg tror aldri noen nevnte eller i det hele kjente til noe borgerlig navn – er forståelig om det ikke var spesielt rettferdig, de tanntekniske kvalitetene er vanskelig å vurdere femti år på etterskudd.

(Helse)søster Gunvor som hadde et godt smil og et elskelig vesen – og altså et navn – var betydelig mer velsett, selv om hun hadde oppgaver og derfor ble knyttet til prøver, sprøyter og vaksiner. Det gikk fæle rykter om hva man etter hvert skulle utsettes for, og ”gaffelstikkene” (som vel var tuberkulosevaksinen) som ble gitt i syvende hørte man vel om nærmest når man begynte i første. Av grunner jeg ikke husker, var jeg såkalt ”positiv” og slapp disse, og kan derfor vanskelig uttale meg om forholdet mellom myte og realitet.

Skolens budsjetter var nok begrensede. Innredning og alt slags utstyr var nok velbrukt, men fungerte rimelig bra. Tror det gjaldt lærebøker også. Det var påpasselighet med at man ikke skulle sløse med skrivianter og skrivebøker. For å få nye kladde- og innføringsbøker måtte vi dokumentere at de gamle var utbrukte. Noen klarte likevel med en beundringsverdig sleiphet å tilegne seg nok av både bøker og skriveredskaper til at det holdt både til private formål og langt ut i realskolen hvor vi måtte holde slike ting selv.

Skolen hadde likevel enkelte fritidstilbud. Jeg begynte av en eller annen grunn aldri i guttemusikken, kanskje mest fordi ingen av klassekameratene mine eller andre nærere venner gikk der. Det var alltid morsomt å se og høre på når skolemusikken marsjerte og spilte i gatene, selv om korpset nok var langt unna elitestatus. Når korpset gikk i gatene, samlet det seg alltid en lang flokk unger som gikk bak. Og én voksen. Det var en person vi aldri hørte navnet på, men som gikk under navnet ”Bitten”, som alle visste hvem var, og som alltid gikk først rett bak siste rekke i orkestret. Han var nok mentalt tilbakestående på en eller annen måte, hadde et uforholdsmessig stort hode, hvor han sommer og vinter hadde en brun strikkelue trukket godt ned over ørene. Og det skal sies at ingen, så vidt jeg kan huske, fleipet eller utsatte ham for noe. Det var heller ikke snakk om å be ham holde seg unna, plassen rett bak orkestret var Bittens, og det var nesten noe som manglet når han ikke var der. Det kan vel også støtte den generelle oppfatningen av en ganske utviklet toleranse for de som var litt annerledes, eller hadde litt mindre bagasje som Inger Hagerup har uttrykt det.

Utfluktene fra skolene var nok mindre eksotiske enn i dag. Den store var klasseturen til Bergen i syvende klasse. Vi bodde på et meget slitent ungdomsherberge på Fløyfjellet, hadde puteslagsmål i køyesengene, og i ett tilfelle ble en av gutta skjøvet (eller datt) ut fra annen etasje og fikk hjernerystelse. Et minne vi moret oss veldig med i ettertid var en middag på det kristne hotellet Terminus hvor vi ble bespist på et slags møterom som heldigvis hadde piano. Heldigvis fordi det var mulig å kaste de usedvanlige seige og vonde pølsene uspist eller halvspist bak pianoet, ved hjelp av en lenkegjeng hvor pølsene gikk fra hånd til hånd.

Mer på hjemmebane var vi flere ganger på Folkemuseet, hvor vi med middels entusiasme måtte sitte og tegne ljorer i de gamle husene eller kojene. Det var betydelig mer populært med bedriftsbesøk på Denofa/ Lilleborg med omvisning, film, servering og ikke minst vareprøver. Besøket ble avsluttet med at representanten for bedriften kom med formaninger om å ta med tannkremtubene vi hadde fått, hele hjem og ikke sprute tannkrem på hverandre på bussen tilbake. Sikkert velment, men rent pedagogisk en katastrofe – det ble heller en strålende idé vi ikke hadde fått ellers. Jeg tror det ble mange sjokkskadde mødre, og en lang sak om erstatning fra busselskapet for tannkremen som havnet på klær og seter.

De fleste gikk på det som formelt het ”skolebespisningen” eller muligens ”skolefrokosten”. På folkemunne eller barnemunn het det bare ”mater’n”. I hvert fall på østkanten (eller i alle fall Sinsen), derimot ”bessa” på vestkanten har jeg hørt senere. Selv gikk jeg der ett år og skrek meg deretter til å slippe. Opplevelsen tilsvarte mye skildringene i ”Seierherrene”, med en fløteklump øverst i melken, skonroker, og tjukke knekkebrød med kaviar.