Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Fra Sinsenkrysset til Rikshospitalet eller omvendt (Dag Egil Nilssen): Forskjell mellom sideversjoner

=Fra Sinsenkrysset til Rikshospitalet eller omvendt=

I tillegg til all knapphet i dagliglivet fikk mor i sin immunosuppresive tilstand (høygraviditet) også et angrep av herpes zoster virus med påfølgende helvetesild – ikke akkurat en behagelig sykdom. Heldigvis hadde hun en fetter, dr. Weideborg på hudavd., [[Rikshospitalet]] som så til at hun fikk de lindrende remedier som fantes på den tiden. Ikke minst sørget han for at hun skulle føde på Rikshospitalet, i tilfelle komplikasjoner på fosteret etter sykdommen.

Mitt første minne er fra min brors konfirmasjon. Jeg var litt over 2 år, ble pakket sammen  ved leggetid og fraktet 2-3 oppganger ned i gata til noen hyggelige naboer som skulle være barnevakt mens de andre hadde festmiddag. Her ble jeg lagt på en skinnfell på en divan. Denne fellen må ha gjort et skrekkinngydende inntrykk på meg siden den har blitt mitt første erindringsbilde. Men jeg sovnet fort, ble hentet utpå natta og våknet greit og trygt hjemme neste morgen.

Men småbarnsårene gled fort over og en vakker februardag i 1952 satt jeg på lastebillasset, oppå en masse møbler, på vei til ny 4-romsleilighet på Sinsen.

{{thumb|Sinsenkrysset.jpg|Flyfoto fra Sinsenkrysset m.m .ca. 1961|ukjent}}Vår nye blokk lå i [[Trondheimsveien (Oslo)|Trondheimsv.]] 199 og var nybygd funksjonærbolig for [[Statens Kornforretning]] og [[Landbruksdepartementet]], tuftet på eget boligbyggerlag.

Alle som har søkt kommunale instanser om bygging av hus, garasjer, vedskjul, dukkestue på hyttetomta, osv. vet hvilket helvete det er å gå igjennom. Det er pirk på pirk, innsigelser om ditt og datt og en endeløs tirade av bagateller som skal ordnes, det tar liksom aldri slutt.  Hvis vi ganger opp dette fra vedskjuls-problematikk til det å få bygd en hel blokk med leiligheter for 42 familier, kan vi bare ane hvor mange møter, stressavgjørelser, telefoner og papirforviklinger han måtte igjennom. At tomta var tatt fra Kornsiloens areal og lå innkilt i en trekant mellom silotomta, Bergensbanen og Sinsentrikkens endesløyfe gjorde ikke saken enklere.

Storebror hadde i en litt vanskelig pubertet søkt seg til Sportsklubben 09 på «Dælenga». Her fikk han utløp for alt sitt pubertære raseri mot autoriteter - som tyskere i 5 år, Foss realskole rett etter krigen og sin litt strenge (?) far. I bokseklubben fikk han angivelig mye juling, men lærte mye som han senere hadde stor glede av som sjømann og maskinist i utenriksfart, ikke sjelden under røffe bataljer i havnekneiper. En del av dette ble lært bort til lillebror som derfor sto godt rustet i frikvarteret når eglingen begynte. Særlig hadde jeg fått til god tildekking og fin «jabbing» med venstre hånd mens «storslegga» på høyre alltid lå klar på lur.

Utover vinteren hadde vi i klassen en annen variant av styrkeprøve. På store oppmåkte snøhauger i skolegården lekte vi «konge på haugen». Det gikk ut på å rive ned den enslige på toppen, en utmerket ikke-blodig aktivitet for sterke smågutter. Her gjorde jeg det bra, men fant etter hvert ut at to fra gamleklassen, Jan A. og Kato var helt umulig å beseire. Disse ble etter hvert også klassens store idrettsstjerner.

Ut døra, opp mot Narvesen-kiosken på hjørnet ved trikkesløyfa og ned Trondheimsveien, forbi bensinstasjonen, pølsebua og restaurant Rendez vous alias Renna, over den skrå parkplassen og rundt hjørnet ved tobakk og godteributikken på Sinsenterrassen. Her lå det tre og tre butikker etter hverandre med fasade mot veien. Nr. 2 var parfymeriet, så melkebutikken dit jeg hadde slavet opp og ned for min mor mange ganger. Kan ennå huske lista utenat: 3 melk (etter hvert H-melk) og 1 alminnelig brød, 1 hekto stabburspølse, 1 liten nøkkelost, 1 pk. smør, 1 Melange margarin, 3 middagspølser,  osv.

Da var det bare å pakke sammen og ta hjemturen. Far synes kl. 21.30 var sent nok for en ni-åring, men kom aldri med en eneste bebreidelse selv om det ble flere turer på ham etter hvert. Antagelig var han bare happy for en liten kveldstur og at han fant guttungen akkurat der han hadde forventet.

Men velstandsutviklingen gikk sin gang og sånn ca. 1970 døde [[Oslofrokosten|skolefrokosten]] ut – dessverre altfor sent for mitt vedkommende.

Dette var en dårlig kombinasjon siden vi til tider bråkte ganske mye i naborommet. Da sto han plutselig der, rød i ansiktet med håret ut til alle kanter, og hylte av raseri. Jeg har nok til dags dato aldri sett en så sinna mann.

Da hadde jeg et betydelig bedre forhold til familiens andre av hankjønn, min far. Vi forsto hverandre alltid, og han tolererte min sprudlende livlighet betydelig bedre enn min mor, kanskje kjente han igjen mye fra sin egen barndom. Jeg var derfor veldig glad i min far, og noen av barndommens høydepunkter var da vi dro ned til sentrum, og jeg kunne ha ham bare for meg selv.

På slike helgedager skulle far alltid innom bilbutikker og prøvesitte Hillman Minx, Vauxhall Victor o.a. av tidens moderne biler. Han hadde førerkort fra 1929, men måtte vente enda noen år før økonomien tillot bilkjøp.

Hvis mor og søster var bortreist, kunne vi gå på restaurant. En gang på Engelborg nedenfor Carl Berner plass spiste vi fiskeboller, og jeg ble gruelig mett. Spurte da forsiktig om jeg kunne slippe resten av maten. Dette hadde aldri blitt tillatt av min mor, men far tillot dette, med en varme i stemmen som jeg aldri har glemt.  

 

I tillegg var det ishockey-VM i Oslo, selveste A-gruppa på Jordal amfi, med Canada i spissen.

Og der ble vi stående, helst til storkampen var over.  Ble en stor beundrer av Canada etter hvert, selvsagt var de best og vant VM suverent. Ville vært interessant å vite hvor mange østkantgutter som så sin første TV-sending utenfor akkurat denne butikken.

Det var full sommer da vi skulle på vår første store utflukt med teltovernatting i 1957. Mener vi tok toget til [[Movatn stasjon|Movatn]] og så gikk til Sinober i Lillomarka. Nabogutten hadde eget, hvit tomannstelt som vi skulle sove i. Troppen slo leir i bakken bak Sinober og langt utpå kvelden hadde de fleste falt til ro i sine soveposer.

Uniformeringen og oppbyggingen med tropper, troppsførere, distinksjoner, osv. minnet mye om det militære. Mange tror derfor dette hadde nær tilknytning til verdenskrigene, men speiderbevegelsen ble faktisk grunnlagt av Lord Baden-Powell i 1907 med bl.a. boka «Scouting for boys» som kom ut 1908. Flere speiderkorps og patruljer ble samme år startet i Kristiania og i februar 1911 ble Norsk Speidergutt-Forbund stiftet.

At det medførte edle motiver røper speiderløftet: «Jeg lover efter evne at søke at gjøre min pligt mot Gud og fædrelandet».- «Praktiske, selvhjulpne, sunde friluftsmennesker, gode borgere og sunde kristne vil forbundet søke dannet av de gutter som der blir med. Et bedre maal kan det heller ikke sætte seg.»Vi var således i de beste hender og kravet om å gjøre minst en god gjerning hver dag har jeg siden aldri hatt vondt av.

Etter kampen var det flaskepelling på tribunen som var viktig. Panten var 30 øre og med 10-12 flasker var du sikret både cola, en pølse og Progress peanøttpose i kiosken etterpå.

Mye kan sies om den enorme interessen fra publikum og media som stadig har øket på de siste 50 årene. Det har nesten blitt i det meste laget, altfor mange kamper, altfor mye TV-tid, til dels svært overkommersialisert med stadige reklamepauser,osv., men for meg var det alltid 10x mer morsomt å spille fotball selv enn å se på. Dessverre tvang to kneoperasjoner meg til å slutte, altfor tidlig.

 

 

 

 

Hormonenes veier er uransakelige og kommer tidlig til noen av oss.