Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner: Forskjell mellom sideversjoner

Vi bodde «ved stasjonen» og de nærmere skolen «ved Sandaker». De som bodde bortenfor der igjen bodde «ved Smedsrud». Grensen gikk ved Smedsrud skole. Den lå ved Sandaker. Det hendte at vi brevvekslet med hverandre. Brevarkene brettet vi sammen og skrev navn utenpå. Så la vi dem i en kasse under den store grana i Haget mellom Munkelien og Sørlibråtan. Og ventet spent på svar.  

   

   

Og så var det juletrefester på skolen. Da gikk gjerne Eli og jeg og holdt hverandre i hendene rundt juletreet. Men jeg hadde rivaler. Stadig brøt noen seg inn i ringen akkurat der hvor Eli gikk. Men så langt jeg vet, var det bare meg hun forlovet seg med på den tiden. Hun var vel 11 og jeg 13. Forlovelsesringen hun ga meg, var av gull og jern. Min ring som hun bar, hadde et dødningehode. Vi mente ikke å gifte oss. Det holdt å være forlovet.

Mens jeg beretter om nær-på situasjoner så tar jeg med en tredje også. Det var da vi grov ut tomt til hytte på Kråkeåsen i 1985. Jeg hadde gravd fram noe jord på bunnen. Da jeg reiste meg, hørte jeg en skrapelyd bak meg. Og så en kraftig dump. Der jeg hadde sittet på huk sekunder før, sto det nå en steinblokk på minst et tonn. Da skalv jeg skikkelig.

    

Jeg er faktisk kry over å ha beriket det norske språket med et ord, nemlig "lærerstudent". Jeg har skrevet om det i boka "Sagene lærerskole 1945 - 1992".

Etter krigen ble Østerud stilt for retten på Herredshuset på Årnes. Jeg ble innkalt som forsvarsvitne og eksaminert av Østerud. Det han ville ha frem var at hadde vært saklig i undervisningen uten å fremholde nazisme positivt, skjønte jeg. Saken endte med at Østerud ble frakjent retten til å være lærer i Nes. Det var nok smertelig for ham, men verre for Nes kommune som mistet en dyktig lærer. At Østerud hadde vært helt objektiv i undervisningen kan for øvrig diskuteres. I en time spurte han om vi hadde hørt siste rykte? Jo, på Grand hotell på Kongsvinger hadde nazister torturert en mann slik at han hadde hoppet ut av vinduet og drept seg. «Tror dere en nordmann vil gjøre noe sånt mot sin egen landsmann?» spurte han retorisk. Så at Østerud var naiv var nok sant. På skolen lærte vi å skrive «mig, dig og sig. Det ble omgjort med nazirettskrivingen av 1941. Til gjengjeld skulle vi skrive «no» i stedet for «nå».

   

«I annen etasje var 2 rom og kjøkken leid bort med

inngang ved siden av vår kjøkkeninngang. De hadde som oss utedo i et tilbygg til låven, til venstre deres, til høyre mot hagen vår. Er ikke sikker på om jeg husker eller er blitt fortalt at der bodde da jeg var helt liten Johan Opsahl med familie. Opsahl var stortingsmann. De hadde en sønn Ole Bjarne og en datter Kari, kanskje flere. De hadde kjøkken over vårt kjøkken, stue mot syd og ellers Salen som var det største rommet i huset. Senere bodde den tyske familien Reincke der, det var før krigen. De flyttet til Oppakermoen. Deretter overtok familien til slakter Markussen. Markussen hadde en datter Ruth, ingen andre barn, og muligens var hun stedatter, født ca 1918 – 1920. Markussen hadde slakteri i kjelleren til Veslebygningen. I Veslebygningen ble Aud født i 1927, og jeg i 1930, samme året som far kjøpte hovedbygningen og vi flyttet dit. Trodde lenge at jeg ble født i Hovedbygningen, men den ble restaurert om sommeren slik at vi flyttet over først mot høsten. Også i 1ste etasje var 2 rom leid bort + gang og et lite rom i tilbygg mot vegen. Tilbygget ble senere revet ettersom vegen skulle utvides. I 1930 hadde Konrad Sandaker butikk der med kontor i Bakrommet. Han ble sinnsyk. Konrad med kona Alma bodde med familien ved Sandaker. Eldste sønnen Arne var ett år eller to eldre enn meg. Ruth og jeg var like gamle og gikk i samme klasse på Smedsrud folkeskole.

På Seterstøa var også flaggene oppe. Jeg fant fram radioen fra loftsoppgangen og plasserte den i vinduet mot veien i annen etasje. Så skrudde jeg den på full guffe. Det samlet seg en stor flokk utenfor og lyttet. «Norge er atter fritt». En parole om at folk skulle disiplin og verdighet ble gjentatt ofte. Om kvelden plasserte Ulf en grammofon i peisestuvinduet ut mot hagen nede. Og så ble det dans på plassen utenfor. En kar engasjerte Aud til dans, men da knurret Pan og bet seg fast i buksebaken hans. Pan var terrieren til Aud.

   

Noen ettermiddager tjente Bjørn og jeg noen kroner på å brette aviser. De kom i helsideformat fra trykkemaskinen og måtte brettes to ganger for å få riktig format. Jeg husker ikke om avisen allerede da het Raumnes.

Jeg hadde ingen bestemte planer etter skolen bortsett fra at jeg skulle lese jus, men først gjøre unna militærtjenesten. Jeg ble skrevet ut til garden på sesjonen. Men så fikk jeg høre av min klassekamerat Helge Bolneset hadde fått lærerjobb på Sørøya i Finnmark. Det syntes jeg var spennende så jeg lette frem en annonse i Norsk Skoleblad og søkte på jobb ved Kvitnes skole i Balsfjord. Søknaden var vel knapt kommet frem før formannen i skolestyret ringte og sa jeg hadde fått stillingen og kunne begynne umiddelbart. Så da var det bare å pakke. Jeg tok toget til Trondheim og hurtigruta videre til Tromsø. Der måtte jeg overnatte for å komme videre med lokalbåten.

   

Sørpå hadde Anton og jeg tilbrakt flere påsker på hytta til Helges familie på Synnfjell. En påske hadde Helges søster med en venninne, Åse Bugge. Anton og jeg skrev dagbok i hytteboka. Etter en hendelse en dag skrev vi : «Den natta sov Åse alene». Da Åse så det, sa hun: «Dere må ikke skrive det – hva vil folk tro?» Så neste dag skrev vi et PS: «Åse protesterer på at vi har fortalt at hun sov alene. Derfor dementerer vi det». På dagtid gikk vi gjerne på ski til toppen av Synnfjell. Der holdt en militær lyttepost til og de ga oss noe varmt å drikke.

   

Til Nesna reiste jeg gjennom Sverige med scooter etter ha ekspedert nødvendig utstyr meg tog og buss til Nesna. Jeg kom inn i Sverige via Svullrya og fulgte veikartet nordover. Et sted i en bratt nedforbakke var det mye løsgrus. Der mistet jeg styringen og veltet. Og så var jeg visst borte en stund før jeg merket at scootere lå ved siden av meg og spant. Jeg slo av motoren og betraktet landskapet nedenfor. Jeg ante ikke hvor jeg var, men fikk etter hvert en anelse av at jeg var i Sverige. Så dukket navnet Bjurberget opp i hodet. Det hørtes svensk ut. Så kom jeg på at det var et sted som jeg kjente igjen fra kartet og som jeg hadde passert tidligere. Og så klarnet det hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle hen. Heldigvis var scooteren fullt brukbar. Da jeg holdt på å gjøre den klar kom det en svensk bil med et ektepar. Jeg fortalte dem hva som hadde hendt og da insisterte de på at jeg måtte undersøkes av lege. De bilte foran og jeg etter til vi kom til et sted med en slags sykestue. Der ble jeg undersøkt og funnet frisk. Jeg overnattet der før jeg dro videre over milelange flater til jeg omsider passerte Dorotha og Wilhelmina og kunne ta av over ned til Mo i Rana. Da var det bare vel syv mil til Nesna. Jeg ankom der tidlig på ettermiddagen og meldte meg for rektor Lothe i Rektorgården. Etter å ha blitt traktert og fått en orientering om skolen fulgte han meg med til Schulstadhuset – om det er slik det staves - ved innkjørselen til lærerskolen. Der var det ordnet med et værelse til meg som nabo til Fritz Aase som begynte samtidig som musikklærer på lærerskolen. Schulstadhuset ble leid av lektor Anton Jentoft på lærerskolen. Vi var fem lærere som begynte i 1959. Foruten oss to var det Øyvind Haugerud, Ketil Vea og Tore Strøm.

   

På lærerskolen ble jeg særlig overstrømmende mottatt av lektor Arne Langset. Han hadde hjem bare et par hundre meter fra solen og han tilbød meg å leie hybel hos ham, hvilket jeg takket ja til. Der bodde jeg det første året. Som kollega fikk jeg Jostein Kvamsås fra Førde. Han hadde også pedagogikk og jeg kjente ham fra studietiden da han gikk under navnet Kalosjemannen ettersom han alltid gikk med kalosjer. Det var Maisen Meyer som gjerne diktet opp økenavn. Torstein Harbo kalte hun Paraplymannen. Kvamsås var dyktig og populær som lærer, dessuten meget original. Om kvelden pleide han  å pønske ut noe som provoserte elevene til engasjerte diskusjoner. Og det lyktes han som regel med. Jeg satt på Nesna og ventet på at det skulle bli ledig pedstilling på Hamar. Det ble det i 1963. Jeg søkte, men det var Kvamsås som fikk stillingen. Så da ble det to nye år på Nesta før jeg i 1965 søkte Sagene og Elverum. I juleferien oppsøkte jeg byråsjef Randi Seland i Lærerutdanningskontoret. Jeg spurte om det var foretatt innstillinger. Det var det ikke. Jeg lurte på om det var mulig at det ble foretatt innstillinger i løpet av juleferien? «De mener lærerskolens juleferie?» spurte hun. Hun var kjent for å være skarp i munnen. Jeg måtte dra tilbake til Nesna uten å vite hvordan det gikk med søknaden min.

På landsmøtet på Nesna lærerskole 1975 ble min kollega på Sagene Lars Wormdahl valgt som formann. Jeg strevde en god del med å overtale ham til å stille til valg. Han hadde bare vært et par år vært lærer i lærerskolen og medlem av laget.

   

«I annen etasje var 2 rom og kjøkken leid bort med

inngang ved siden av vår kjøkkeninngang. De hadde som oss utedo i et tilbygg til låven, til venstre deres, til høyre mot hagen vår. Er ikke sikker på om jeg husker eller er blitt fortalt at der bodde da jeg var helt liten Johan Opsahl med familie. Opsahl var stortingsmann. De hadde en sønn Ole Bjarne og en datter Kari, kanskje flere. De hadde kjøkken over vårt kjøkken, stue mot syd og ellers Salen som var det største rommet i huset. Senere bodde den tyske familien Reincke der, det var før krigen. De flyttet til Oppakermoen. Deretter overtok familien til slakter Markussen. Markussen hadde en datter Ruth, ingen andre barn, og muligens var hun stedatter, født ca 1918 – 1920. Markussen hadde slakteri i kjelleren til Veslebygningen. I Veslebygningen ble Aud født i 1927, og jeg i 1930, samme året som far kjøpte hovedbygningen og vi flyttet dit. Trodde lenge at jeg ble født i Hovedbygningen, men den ble restaurert om sommeren slik at vi flyttet over først mot høsten. Også i 1ste etasje var 2 rom leid bort + gang og et lite rom i tilbygg mot vegen. Tilbygget ble senere revet ettersom vegen skulle utvides. I 1930 hadde Konrad Sandaker butikk der med kontor i Bakrommet. Han ble sinnsyk. Konrad med kona Alma bodde med familien ved Sandaker. Eldste sønnen Arne var ett år eller to eldre enn meg. Ruth og jeg var like gamle og gikk i samme klasse på Smedsrud folkeskole.

På Mårud arbeidet under krigen russiske fanger med å høste poteter. Potetene ble vasket og lagt i store trekasser som fangene snekret. Vi ungene smuglet matpakker til fangene. Til gjengjeld fikk vi gjenstander som fangene hadde lagd. De fleste var skåret ut av tre, men femøringer av kobber eller jern var også materialer. En tysk soldat med gevær hadde oppsyn med fangene. Vaktene var klar over hva vi ungene holdt på med, men de holdt seg hensynsfullt på avstand. Potetene ble stivfrosset om vinteren. Det var svært kalde vintre under krigen. Om våren ble potetkassene lastet fra Sagrampen inn på jernbanevogner for å bli sendt gjennom Sverige mot Østfronten. En gang ble en tysk offiser stasjonert ved rampen for å påse at fangene ikke saboterte arbeidet. Jeg pratet en del med ham. En dag skrev han "Ich hasse dich" på en tømmerstokk og ba meg lese det høyt. Det gjorde jeg. Så spurte han om jeg visste hva det betydde. Det bekreftet jeg. Så spurte han: "Ist es wahr?". Han ble tydelig meget lei seg da jeg ikke svarte på spørsmålet. Å svare var heller ikke enkelt. Jeg hatet jo ikke ham som person, men jeg hatet krigen, og den representerte han.  

Nærmere slutten på krigen ble det oppdaget en syk og forkommen tysk soldat like ovenfor Slemdal der hvor flyktningeruten fra Herbergåsen fortsatte på østsiden av Glomma. Han kunne ikke greie seg på egenhånd. Det kan tenkes at ham var etterlatt av en flyktningelos. Han kan også ha tatt seg dit på egenhånd. Ikke umulig at det var en provokatør. Iallfall ble funnet rapportert til tyskerleiren på Årnes slik at han ble hentet av sine egne og da kan hende også skutt av sine egne. På funnplassen lå det igjen en båtlue med nummer og navn skrevet inni. Jeg forestiller meg navnet som omtrent Hans Vollendt, men det låter som et situasjonsbetinget minne. Jeg angrer på at jeg ikke tok vare på lua, noe en annen muligens kan ha gjort.

   

Blant det første jeg husker, var også begravelsen etter onkel Ludvig. Det var i 1934. Dvs: husker ikke selve begravelsen og var heller ikke der, men mor og jeg var hjemme hos tante Sina senere Det var veldig kaldt og Sina var omsorgsfull. Hun hentet en stråleovn og satte meg på en krakk ved siden av slik at jeg kunne varme føttene. Jeg syntes hun var veldig snill.